Ullevål sykehus 22. juli

fr-martinsen.jpg(image/jpeg)
Fr. Martinsen er blogger.

Ullevål sykehus 22. juli

(INNSPILL): Slik opplevde en intensivsykepleier timene etter terroren.

“Dette er en øvelse, tenkte jeg. Si det bare er en øvelse”, sa jeg til ansvarlig lege på avdelingen. Nei, svarte han. Dette er alvor.”

Det er kusinen min, Rakel, som forteller meg dette. Hun er intensivsykepleier på Ullevål sykehus. Det er noen uker siden 22. juli og samtalen dreier inn på: Hva gjorde du den fredagsettermiddagen i juli, hvor var du da? Slik mange samtaler har gjort dette siste året.

Det som gjorde aller mest inntrykk på meg i løpet av det som skulle bli en lang kveld med Rakel var informasjonen om hvordan mor og far, ektefeller,  ikke kunne komme inn på avdelingen for å se til sine nærmeste skadde. Det var ikke fysisk plass, eller tid, til å ta seg av pårørende. Det helt konkrete arbeidet med alle de skaddes kropper var det som måtte prioriteres.

– Men hva sa de da, foreldrene? Til at de ikke kunne komme inn til barnet sitt?

– De godtok det uten store protester, etter hva jeg erfarte. For begge pasientene mine ble jeg bindeledd mellom dem og deres pårørende. Det var svært sterke opplevelser. Tidlig i forløpet er det umulig å svare på spørsmål om utfall eller detaljer. Det eneste vi med sikkerhet kunne gjøre var å bekrefte innleggelsen, kommunisere alvorlig skade og informere om pårørendesenteret som var opprettet på sykehuset. Videre noterte jeg telefonnummer som vi avtalte å bruke når vi fra sykehuset ringte dem. De måtte ikke ringe oss, det var livsviktig at vi kunne bruke telefonen i arbeidet. Vi måtte love å ringe dem, og det var ikke noe vi kunne gjøre ofte.  

Rakel hadde kommet på ettermiddagsvakt. Hun hadde satt seg inn i tilstanden til den pasienten hun skulle observere og behandle de nærmeste timene. Så går rød alarm og avdelingen må forberede seg på maksimal kapasitet.  Første prioritet er å tømme den for pasienter..

- Jeg husker jeg lurte på hvordan jeg skulle legge fram situasjonen for pasienten min. Jeg sa at katastrofealarmen hadde gått og at alle som kunne klare seg på vanlig sengepost måtte flyttes. Husker jeg tenkte at jeg gir ham smertelindring i tablettform med tanke på at han kan få lite tilsyn i timene fremover. Intravenøs virker ikke så lenge.

Overvåkingsutstyr og små bord som står rundt sengen på en intensivavdeling ble vasket på nytt. Utstyr ble fylt opp, oksygenslanger, sprøyter, bandasjer. Beredskapslagre med medisiner ble åpnet. De gikk aldri tom for noe utstyr. Alle respiratorene ble rullet fram og gjort klare, en til hver sengeplass.

– Det var en verste-tenkning, det er vår oppgave. De ekstra respiratorene fra fugleinfluensaen ble rullet ut fra sine lagre og bare sto i døren plutselig.

De to intensivavdelingene som tok i mot flest skadde ligger en etasje over akuttmottaket og vegg i vegg med operasjonsavdelingen. Akuttmottaket var fullt av pasienter fra før. I løpet 15 min var det ifølge 22. juli-rapporten tømt og flere traumeteam med lege (anestesi eller kirurg) og anestesisykepleier sto klare da de to første pasientene kom 15.51. En av de mest erfarne traumekirurgene sto i inngangen og sorterte pasienter.

Det var bare de alvorligst skadde som kom til Ullevål. I løpet av de første tre minuttene etter bomben ble tolv ambulanser sendt mot regjeringskvartalet, en time etter alarmen var 72 ambulanser i aktivitet. 200 mennesker ble fysisk skadd bare i regjeringskvartalet. De ble sortert riktig. Bare to av dem kom til sykehus etter å først ha vært på legevakten og begge disse kunne utskrives etter kort tid.

De 5 sengeplassene på Rakels stue var gjort klare. De kunne om nødvendig ta en 6. pasient. Som hovedregel skal en intensivsykepleier ha ansvar for respiratorpasienter, men mange andre sykepleiere har mye praksis med pasienter i respirator og kan ta hovedansvar for slike ved krise. En sykepleier uten spesialutdanning startet oftest med selvpustende pasient. En sykepleier har hovedansvar for en pasient, men om situasjonen utvikler seg til å bli mer kritisk hender det en ekstra blir satt inn.

– Pulsen min økte på da første pasient ble rullet inn i avdelingen.  Noen meter borte i korridoren var de synlige tegn på skade svært tydelig. Blod. Ikke skrik eller ynking. Smertestillende medisiner blir gitt tidlig. En av mine kolleger ble definert som ansvarlig for denne pasienten.  Vi andre som ventet gikk rundt ham og var tilgjengelig for å hente medisiner eller utstyr, eller bestille blod, løpe med blodprøver til analyse.

– Den første pasienten jeg ble hovedansvarlig for var fra Utøya. Jeg kan godt huske at jeg ble forundret over at hun var våken og kunne snakke. Det særdeles alvorlige skadeomfanget skulle i teorien tilsi at pasienten var i koma. Balansen mellom hvor mye ro jeg skulle gi pasienten og hvor ofte jeg skulle sjekke alt som hører med i en slik situasjon var vanskelig. Våkenhet og grad av orientering er essensielt, samtidig som pasienten trenger hvile. Husker godt uttalelsene om at en politimann hadde skutt. Jeg tenkte at pasienten rotet sammen detaljer, noe som er vanlig.

Ullevål har spesialister på brystskader, mageskader, bruddskader, øyeskader, ansikts- og kjeveskader, osv. På løpende bånd kom de til pasientene.  

– Diskusjonen om hvilken spesialist som først skulle undersøke pasienten oppsto, og jeg ble profesjonelt beveget av hvilket tilbud som sto rundt hver og en av dem. Slik skal det være.

– De som kunne oppgi navn og fødselsnummer ble raskest mulig registrert på data.  Vi må være 100 % sikker på at for eksempel blodprøvene som tas umiddelbart (med blodtype) blir registrert riktig  på pasienten. De som var i koma måtte også identifiseres. Ansiktene på de menneskene som kom i følge med profesjonelle for å se om deres kjære var en av de vi fortsatt hadde.

Etter en tid ble det prioritert at Rakels første pasient skulle til operasjon. Den andre pasienten hennes skulle rett til operasjon. Nå hadde sykehuset mer oversikt over skadeomfanget og bare skader som blødninger i bryst eller mage som raskt kan bli livstruende ble straks operert. Ellers ble skader og sår renset og bandasjert, i hovedsak for å ikke blø mer.

– Sår fra bombe eller våpen  må oftest renses kirurgisk senere i narkose da stor energi har medført at sand og jord og alskens er presset inn i muskler og annet vev.

– Når jeg tenker tilbake gikk det meste av denne vakten svært fort. Som i et vakuum. Jeg husker ikke alle detaljer, men husker det samme fokuset som alltid. Observere pasienten kontinuerlig. Blodtykk, puls, respirasjonsfrekvens, temperatur, hudfarge. Nårtid informere lege om endringer. Administrere medisiner. Vi tar blodprøver opptil en gang i timen. Dokumenterer alt.

I løpet av første kveld og natt ble det utført 16 operasjoner på Ullevål.  Av 31 hardt skadde overlevde 30. Ut fra internasjonal klassifisering skulle man vente at et godt traumesenter ville oppnå en overlevelse på 26–27 pasienter med slikt skadeomfang, skriver kommisjonen i sin rapport. De konkluderer med at helsetjenesten hadde kapasitet til å redde mange flere enn de gjorde den 22. juli, på tross av at det var sommerferie.

– Jeg sto i garderoben rundt midnatt. Vanligvis sykler jeg i gamle klær på jobb, men denne dagen hadde jeg vært på lunsj  og hadde pyntet meg. Kjole og litt høye hæler. Da jeg satte jobbsandalene i garderobeskapet og tok på meg de fine skoene føltes det feil. Pynte seg på en kveld som dette? I drosjen på tur hjem gikk det opp for meg, da jeg hørte radioen, at jeg muligens var en av de som visste minst om hva som hadde skjedd denne dagen.

Annonser

Ledige stillinger:

Les også

Flertallet i utvalget følte med klager, men VG fikk bare mindretallet mot seg. 

Men fikk påtale for argument om at feil og mangler skyldtes at redaksjonen hadde hatt dårlig tid.

Mathias Fischer skriver om politikk, selv om han ikke skulle det. PFU gir Bergens Tidende kritikk.