Knut Schreiner. Foto: Knut Erik Knudsen/VG

Kliniske kulturhus

INNSPILL: Vi le­ver i en tid der den au­ten­ti­ske opp­le­vel­sen er må­let i sto­re de­ler av for­bru­ker­at­fer­den.

Publisert Sist oppdatert

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan derfor inneholde utdatert informasjon.

Det er en kul­tur­hus-boom i lan­det. Alle nor­ske byer skal ha det, ikke bare regionshovedstedene, men over­alt der man har nådd by­sta­tus og knapt og nok det. Tar du deg en kjapp kjø­re­tur langs E18 på Sør­lan­det, kan du i lø­pet av et par mil stop­pe inn­om hele fem kul­tur­hus: Aren­dal, Kris­tian­sand, Man­dal, Ven­nes­la og Lyng­dal.

For ti­den byg­ges det før­ti styk­ker. Kul­tur­fors­ke­re er be­kym­ret for smer­te­ni­vå­et på bud­sjet­tet som over­sti­ger 10 mil­li­ar­der. Li­ke­vel – kulturbyg­ge­ne er en nød­ven­dig­het for by­enes over­le­vel­se. De som har fulgt med på de­bat­ten, har fått med seg man­nen med det soft­rock-klin­gen­de nav­net Rich­ard Flo­ri­da og hans gos­pel om den Krea­ti­ve klas­sen: Krea­ti­ve men­nes­ker, ikke bare kunst­ne­re, men i alle de­ler av sam­fun­net, er mo­to­re­ne i kunn­skaps­øko­no­mi­en. De til­trek­ker seg in­ves­te­rings­ka­pi­tal og in­no­va­ti­ve mil­jø­er, og ska­per vekst – sel­ve grunn­la­get for vel­stands­sam­fun­net. De byene som ikke kan ska­pe sli­ke mil­jø­er, vil sak­ke ak­ter­ut.

Men hva med Kul­tur­hu­se­nes inn­hold, som opp­le­vel­ses­til­bud? Her kom­mer jeg inn i bil­det – som roc­ke­mu­si­ker. Kul­tur­hu­se­ne er nem­lig de nye livestedene. I vin­ter har jeg spilt på fle­re av dem – og kjent på en mild menings­løs­het.

 For fem­ten år si­den, da jeg spil­te mine før­s­te kon­ser­ter langs Nor­ge, så in­ne­bar tu­ren inn­om et kon­sert­lo­ka­le svet­te, øl­søl, litt blod, en fot i ansik­tet, lom­me­ty­ve­ri (hvis man la fra seg par­ka­sen) og skit­ne klær som stin­ket to­bakk da­gen et­ter. Spol fram til 2013: Et føl­ge med turbojugends be­ve­ger seg gjen­nom vin­ter­mør­ket i en norsk små­by, på vei mot Kulturhuset, der et helt an­net sce­na­rio ven­ter dem: 400 kro­ner bil­let­ten. Gar­de­ro­be. Et lo­ka­le like rock’n’roll som et kon­fe­ran­se­rom på Gar­der­mo­en. God sikt og lyd, men uma­gisk kon­sert.

Stil­le mel­lom lå­te­ne. Flust med vak­ter kla­re til å kas­te ut den før­s­te som prø­ver å sta­ge­di­ve’e. Det­te hand­ler selv­sagt om øko­no­mi og drift. Men la oss se ut­over bran­sje­struk­tu­rer og dis­ku­te­re sel­ve kunst­for­men ak­ku­rat nå. Noe går tapt i kom­mu­ni­ka­sjons­pro­ses­sen. Kon­sert­opp­le­vel­sen blir fattige­re: Kulturhus fun­ker ikke på Rock! De bes­te kon­sert­ste­de­ne i ver­den er der hvor roc­ke­his­to­ri­en sit­ter i veg­ge­ne; der kjø­le­ska­pet back­sta­ge har et tjukt lag av klist­re­mer­ker fra klas­sis­ke band; som Last Train i Oslo. Den nest bes­te ka­te­go­ri­en er ny­oppus­se­de lo­ka­ler der det tid­li­ge­re var in­du­stri. De fin­nes over hele Eu­ro­pa og he­ter gjer­ne «møl­la», «bryg­ge­ri­et», «verftet», el­ler «meie­ri­et». Her opp­står en po­si­tiv as­so­sia­sjon mel­lom ma­nu­elt ar­beid og fol­ke­sjel og lar­men fra sce­nen. De nye ste­ri­le, høymoderne anlegge­ne der­imot, har ikke mer «vibe» enn et air-conditionert tv-stu­dio.

 Vi le­ver i en tid der den au­ten­ti­ske opp­le­vel­sen er må­let i sto­re de­ler av for­bru­ker­at­fer­den. Man bryr seg om kon­teks­ten for sitt kulturinntak: Ikke bare me­dia, men me­di­et. Vi­nyl­pla­tens re­nes­san­se er et eks­em­pel på det­te. Alle de tid­li­ge­re bru­ne re­stau­ran­te­ne i Oslo som har fått en de­mo­gra­fisk og in­ter­iør­mes­sig løft i sine klas­sis­ke lo­ka­ler li­ke­så.

I po­pu­lær­mu­sik­ken er gjer­ne mar­kø­re­ne like vik­tig som det musikalske. Da spil­ler de fy­sis­ke om­gi­vel­se­ne inn på en es­sen­si­ell måte. Kan man ten­ke seg Tech­no uten (il­le­gal) klubb? Rock uten bar? Hip­hop uten betong? De fy­sis­ke om­gi­vel­sene er ikke bare de­kor, de for­mer også musikkut­vik­lin­gen i stor grad. Det er et po­eng i Da­vid Byrnes bok How Mu­sic Works. All mu­sikk sprin­ger ut av kul­tu­rell kon­tekst, og en stor forklaring på hvor­for ting ly­der som de gjør, fin­ner man i de akus­tis­ke og fy­sis­ke om­gi­vel­sene, en­ten vi snak­ker om stein­ka­te­dra­ler i mid­del­al­de­ren, afri­kan­ske utendørslandsbyer el­ler pønk­klub­ben CBGB’s.

De nye kul­tur­hu­se­ne vil nød­ven­dig­vis pas­se best på et ty­pisk norsk middelkultursjikt av mer el­ler mind­re me­lan­kolsk ko­se­mu­sikk; de som befinner seg in­nen­for trian­ge­let av rot­ek­te fol­ke­to­ner, ame­ri­ca­na og vestkyst-in­spi­rert singer-song­wri­ter pop. De brå­ke­te og van­ske­li­ge in­die­ban­de­ne vi haus­ser opp på By­larm, vil ikke styr­kes, men avslipes, et­ter en run­de på kul­tur­hu­se­ne.

 Kli­nis­ke Kulturhus fun­ge­rer på de­batt, fore­drag og kon­fe­ran­se – ting som er knyt­tet til dag­lig sam­funns­liv. Øns­ker man å tran­scen­de­re virkeligheten, må man til and­re fy­sis­ke rom. «For et hus vi har fått!» utropte en en­tu­si­as­tisk Tho­mas Dyb­dahl på Spel­le­mannspri­sen i Stavanger Kon­sert­hus. Men i Stav­an­ger fore­trek­ker jeg gigen på Fol­ken el­ler Checkpoint Char­lie.

Powered by Labrador CMS