Dagbladets førsteside 4. april er et av mange illustrerende eksempler på hvordan unge, flotte og gjerne halvnakne kvinner nå brukes til å selge forskjellige journalistiske budskap.
Formål
Der lover en reportasje «Slik får du faste lår» - i utgangspunktet myntet på avisens kvinnelige lesere, vil man kanskje tro.
Et godt synlig bilde viser en vakker, bikinikledd og sylslank tenåringsjente som trolig enda ikke i sitt liv har vært i nærheten av å ha slappe lår. Hun poserer i et spenstig hopp.
Hva er den journalistiske ideen bak og formålet med dette? Det er tvilsomt om bildebruken kan sees som eksempel på et instruktivt slik-kan-du-bli-konsept, noe som avisens kvinnelige lesere kan lære av, bruke på noen fornuftig måte, eller få nyttig informasjon gjennom.
Jeg betviler også at bildet fungerer som interessevekker for de godt voksne kvinnene som antakelig utgjør en stor del av Dagbladets lesermasse.
Panserbabes
Jeg tror kanskje heller at den vakre, bikinikledde skjønnheten funker best som sexy blikkfang og kjøpslokkemat for godt voksne menn. De som trolig utgjør den andre store delen av avisens lesere.
Bildet har etter min vurdering svært liten, om noen, informasjons- eller nytteverdi relatert til reportasjenes faktiske innhold.
Dagbladet er blitt en foregangsavis og trendsetter når det gjelder slik bildebruk. Den gir assosiasjoner til et kjent, historisk fenomen fra bilbransjen:
Bikinikledde skjønnheter som slanger seg sensuelt over panseret på blankpolerte biler. Plump og «billig» markedsføring vil de fleste kalle det. Gammelmodig! Utgått på dato! I utgangspunktet har bil og kvinnekropp intet direkte med hverandre å gjøre. Det samme kan man oppsummere om bildebruken i mange kvinnepyntede avisreportasjer.
Når opplag og inntekter går ned, kan man forstå at redaksjoner lar seg friste og klamrer seg til fantasier om at sexy drømmekvinner skal kunne bidra til å bringe avisen unna uføret og de blodrøde tallene. I tider som nå, settes derfor journalistiske og etiske prinsipper på prøve - kanskje på sidelinjen.
Fantasiene om lettkjøpte opplagsgevinster er vel basert på troen på at det som har høy treff-faktor på nett (sexy kvinner med lite klær sies å ha det) automatisk vil føre til en tilsvarende suksess på papir. En slik dogmatisk overføring av erfaringer er jeg usikker på den positive effekten av. Mange avislesere oppfatter nok eksemplet fra Dagbladet som et av flere «billige» grep.
Sexifisering
Flere synes sikkert det er merkelig at en avis som på den ene siden kan prestere strålende journalistikk og sanke høythengende Skup-diplomer (to i år), og samtidig leverer så mye journalistisk junk i det daglige på den andre siden.
Det nye i den mediemessige sexifiseringsprosessen er at den spiser seg inn på andre journalistiske områder enn før. Helse, livsstil, reise og forbruk er nå «under angrep».
På 1980-90-tallet fikk noen aldri nok av Pamela Anderson og hennes kroppslige atributter. Stort sett figurerte hun på underholdningssiden - og førstesidene.
Nå griper deres journalistiske arvtakere muligheten til å bruke sexy kvinner i alskens sammenhenger, som i reportasjer om feriereiser, brystkreft, slanking, pizzatester, trening, og dating - i tillegg til rikelige doser på sidene om sex og samliv.
Det kan være god grunn til å spørre om Dagbladet og andre norske medier (for ikke å snakke om leserne) er tjent med en bildejournalistikk (om den kan kalles det) som i økende grad bringer assosiasjonene til bilbransjens tidligere bruk av bikinibabes på panseret.
Lave kostnader
En vesentlig del av forklaringen på den billige «bildejournalistikkens» økende frekvens er nok at den på økonomiske premisser passer godt når papiropplag og inntekter stuper.
Bildeinnkjøpskostnadene kan presses dramatisk ned, og redaksjoner ser muligheten for å slippe lønnkostnader og plunder ved bruk av egne fotografer. Man kan til og med slippe betydelige utgifter til reportasjeplanlegging, fordi den enkle storyen fint kan hankes inn på telefonen. Resten kan fikses kjapt på desken.
Et tilsynelatende kostnadsmessig trippel Kinder-egg dette:
1. Bilder kjøpes superbillig.
2. Store fotografutgifter spares.
3. Man tror leserne biter på.
De to første punktene er høyst reelle sparekonsepter. Realismen i det siste er kanskje mer tvilsom. Avisopplagsnedgangen kan i så måte neppe brukes som bekreftelse på suksess.
Enormt tilbud
Hva slags «fotografier» snakker vi om?
Motiver av vakre, lettkledde kvinner er en liten del av et enormt tilbud fra flere, gigantiske, internasjonale billig bildebaser. De tilbyr titalls millioner fotografier og designelementer som er laget for å kunne billedlegge hva det skal være.
De er ment å skulle dekke alle slags visuelle behov i de fleste bransjer.
Bli derfor ikke overrasket om et bilde du har sett på Dagbladets førsteside plutselig dukker opp i en reklame for dating på nett eller som blikkfang ved markedsføring av helseprodukter.
Bildene kalles illustrasjonsbilder. Hva de illustrerer er et åpent spørsmål. Vanligvis fint lite, fordi de har liten forklarende effekt i de konkrete, reportasjemessige sammenhenger de brukes i. Det ligger i sakens natur at den dokumentariske verdien er null. Bildene er jo tatt i en helt annen sammenheng og under helt andre premisser og forrutsetninger enn den aktuelle reportasjen.
Byråer
I realiteten sitter man altså igjen med blikkfangeffekten. Forventes ikke mer av journalistisk materiale?
Fotolia, Colorbox og Microstock er noen av bunnprisbyråene. De kom for fullt inn på markedet da nedgangstiden i papirmediebransjen begynte å bli merkbar. Mange av bildene deres kan kjøpes for rundt hundrelappen stykket. De kan brukes med få betingelser og fritt på flere plattformer.
Til sammenligning koster bilder fra profesjonelle fotografer og fotobyråer i Norge til vanlig fra godt over tusenlappen stykket - vanligvis da for en gangs bruk.
Billigbildene blir i tillegg markedsført som «royalty free». Det innebærer at opphavsretten i stor grad er satt ut av spill. Den er et viktig begrep i det norske ånds- og kulturlivet. Det er journalistikken en del av.
Opphavsretten er hos oss juridisk og avtalemessig fundamentert. Den er ment blant annet å skulle sikre de som har laget for eksempel et fotografi en rimelig inntekt og en rimelig kontroll med bruken av materialet. Den er ikke minst også ment å sikre kundene/forbrukerne/leserne en viss kvalitet på det produktet de kjøper.
Er det fotografier?
Ønsker vi en journalistikk hvor opphavsretten er satt ut av spill?
Noen gjør sikkert det. Billigbilder som kan brukes tilnærmet uten restriksjoner, og som dertil kan brukes på flere plattformer uten tillegg i prisen, kan man forstå er svært fristende.
Men det er grunn til å stille noen kontrollspørsmål. Med ekstreme bunnpristilbud over hele linjen kan man lure på hvilke menneskelig, juridisk, økonomisk og etiske vilkår modellene og fotografene som lager bildene jobber under.
Man kan også spørre seg hvordan den superbillige produksjonen/distribusjonen påvirker produktenes innhold og kvalitet.
Til vanlig får man jo ikke en Rolls Royce for det en moped koster.
Er dette materialet fotografier - eller er det i stor grad masseproduserte, manipulerte dataprodukter? Det er trolig noen som må betale prisen for at norske medier skal kunne kjøpe sexy bilder for en slikk og ingenting.
En av de første og største taperne kan være troverdigheten.
What you pay is what you get!
Dag Bæverfjord jobber på desken i VG.
