Det er bare papir

fr-martinsen.jpg(image/jpeg)
Fr. Martinsen er blogger.

Det er bare papir

KOMMENTAR: Når boka er fordøyd, er det lov å brenne den.

Når jeg ikke fyrer med ved, brenner jeg gjerne opp ei bok eller to i peisen. Det pleier jeg få kritikk for. Ærlig talt. Man kaster ikke bøker. Bøker skal aldri brennes. Det hjelper ikke om du legger dem til papirgjenvinning, bare ikke kast dem!


 

Folk forteller meg at bok-kasting er forfall og endetidstegn, og bok-brenning er enda verre forstår jeg. Da må vi tenke på samfunn vi ikke liker å sammenlikne oss med. Og visst er jeg for loppemarkeder og å legge bøker fra seg på en benk i parken slik at andre kan plukke dem opp, men alle bøker er ikke gi-bort-verdige, og bøker er ikke hellige. Det går an å brette svære eselører på sidene, og skrive sinte uttropstegn og huskelapper til bare seg selv. Og når boka er fordøyd er det lov å brenne den selv om noen andre kunne hatt glede av den.


I min mors hus var det leksikon, fuglebok og Sigrid Undset. Alt som kom i tillegg opp gjennom årene samlet vi på, som ekorn samler nøtter. Bøker var regnet som hard valuta. Jo flere bøker, desto bedre hjem. Noen tiår etter har vi for mange bøker langs veggene våre, vi uten bibliotek i den andre stua, vi som vil ha plass til en plakat på stueveggen i tillegg til noen bøker.


Jeg er usynkronisert med folks følelser for bokstaver som er på papir, og også i permer. De gamle bøkene våre er ikke så interessante som noen tror. Biologipensumet er skiftet ut, fargetrykken bedre, og noen av de flate, harde pakkene fra adjunkten var sant og si kjedelige.

Klart jeg kan brenne bøkene mine hvis jeg lyster. Det er ingen som forlanger at jeg må gå ut hver kveld etter Dagsrevyen og lete på gata til jeg finner noen som enda ikke har lest avisa og som vil ha mitt eksemplar og som lover å ta den med hjem og også lese i den. Det er bare papir.  En bok er ofte bare en lang avisartikkel.


Men vi kunne forlangt en slik kveldstur av meg. Vi kunne godt tatt papiravisa mer i akt. Det er mye fint som står i avisen. Når jeg reiser på ferie tar jeg med meg én avis, og så leser jeg i den. Da leser jeg hele avisen, lange artikler, jeg slurver ikke, jeg skummer ikke, og jeg leser også notisene og reklamen. Hver gang tenker jeg på hvor mye interessant som står der som jeg vanligvis ikke legger merke til. Når en avis varer i to uker, blir den som en bok.


Det gikk galt med adjunkten etterhvert og det skjønte vi da vi oppdaget at han hadde sluttet å kaste avisene sine. Det sto stabler langs veggene med gamle Aftenpostener. Det sto så mange fine artikler der som han planla å lese grundigere senere, men han mistet grepet.


Hvem vil være den det går galt med? Hvem vil sette seg på benken med uteliggerne og jekke en øl og la livet rase. Med onkel adjunkt i langt bak i hodet prøvde jeg et annet system. Jeg klippet ut lesverdige artikler som fikk ligge i en bunke på bordet. Mens jeg ventet på at Dagsrevyen skulle begynne, kunne jeg lese litt fra bunken. Før påske og jul ryddet jeg i artikkelbunken og la de som fortsatt skulle få bli med i verden i kommodeskuffen i stua.


Jeg har avisutklipp i skuffen som overraskende viser meg at jeg har vært opptatt av den amerikanske intellektuelle Susan Sontag i flere tiår, utklipp fra 2004 der Erlend Øye overrasket meg med stor åpenhet om musikermakker Eirik, et bilde av gamle Else-Marie Stenberg i en artikkel der en dagsenteransatt til tross for protester fra de gamle som spiser, sørger for at de får kjedelig matro fra journalist Kjetil Østli. På badespeilet henger en avislapp fra DN som minner meg om at CIA-offiseren John Kiriakou ble dømt til to og et halvt års fengsel 25. januar i år etter å ha avslørt tortur i det amerikanske militæret. Avisene er med meg.


Før jeg flyttet fra mange rom i rekkehuset til få på Olaf Ryes plass, fulgte jeg samletradisjonen for bøker og hadde bare kastet Vetle Lid Larsens “2”, den orket jeg ikke se i hylla. Nå skulle langvegg tapetsert med bøker, reduseres til to ganske små bokhyller. Jeg bestemte at bøker fra bøker som var ment å gjøre meg veldig lur men som jeg likevel ikke hadde lest på 20 år skulle vekk, der gikk det et par meter. Gamle helter, vekk med det meste, bare litt nostalgi igjen.


I bokhylla står fortsatt Svøm med Shane Gould, og selv om jeg brente de andre bøkene av Fay Weldon, min falmede gamle helt, så står Praxis der og minner meg om tiden og stedet der jeg leste dem alle sammen.


Så når bekjente mener bokhylla må være inntakt med alle år og innfall, så sier jeg neida. De må ikke stå der som et merke på hvem jeg er. Historien min er med meg, men hvorfor skal den alltid vises frem i form av bøker, og må historien ta så mye plass i stua?


Annonser

Ledige stillinger:

Søknadsfrist
31.07.2017
Søknadsfrist
01.08.2017
Søknadsfrist
04.08.2017

Les også

I Mosulkrigen har journalister sluppet ekstremt tett på, mener NRKs Kristin Solberg.

Morgenrutinen:

Men de beste sakene finner Bergensavisens redaktør i samtale med fellow bergensere | bysborgere.

Driftsresultatet redusert med mer enn fjerdedel på ett år.