Drømmer om den gode samtalen

Etter 21 år forlater Andreas Wiese nå Dagbladet for en ny tilværelse i Litteraturhuset. Da nyheten om Aslak Sira Myhres etterfølger i sjefsstolen ble sluppet, karakteriserte Wiese sin nye stilling som “drømmejobben”. Samtidig som han presiserte at han ikke gikk “fra” Dagbladet, bare “til” noe annet.

[factbox:1-left]

- Jeg har vært så lenge i Dagbladet at en vesentlig del av meg er sterkt knyttet til avisa. Det føles rart å forlate min gamle arbeidsplass, men bare se deg rundt! Stråler Wiese fra sin plass i kaféen på Litteraturhuset. Han slår ut med armene. 

- Dette er jo et helt fantastisk hus og prosjekt. Et sted for tanker, vyer og visjoner. Et sted hvor den offentlige samtalen kan dyrkes og folk kan bli beriket på opplevelser. Det er jo en drømmestilling!

- Likevel var du ikke blant søkerne?

- Tanken var der, jeg tok meg bare aldri tid til å tenke den fullt ut. Men da jeg fikk telefon og ble oppfordret til å søke, var jeg ikke sen å be. Riktignok måtte en så viktig avgjørelse først forankres i familieråd, men da jeg fikk støtte også på hjemmebane, var jeg aldri i tvil.

Interne uønsket

Mens valget av Wiese møtte få protester, ble selve ansettelsesprosessen sterkt kritisert. Blant søkerne var Silje Riise Næss, programansvarlig ved Litteraturhuset siden oppstarten høsten 2007. Ifølge Aftenposten ble hun ikke en gang innkalt til intervju etter beskjed fra styret om at det var uaktuelt med interne søkere.

- Det førte til oppslag og debatt i pressen og på sosiale medier. Selv om du er uskyldig i det som skjedde, må du ha opplevd situasjonen som ubehagelig?

- Jeg kan ikke si så mye om det, utover det at jeg har snakket med alle her på huset. Og at jeg tror dette skal gå veldig bra, svarer Wiese diplomatisk.

Et ankepunkt mot Wiese, var at noen mente han manglet relevant ledererfaring. Det parerte styreleder Anne Carine Tanum - i den grad hun er korrekt gjengitt - ved å vise til at Wiese satt i Dagbladets lederavdeling. Men å skrive ledere er kanskje ikke helt det samme som å lede andre?

- Hehe, nei det er ikke det. Helt uten ledererfaring er jeg likevel ikke. Jeg har ledet både lederavdelingen og featureavdelingen i Dagbladet, foruten at jeg har vært reportasjeleder der. Å snakke om egen cv er fryktelig vanskelig, men jeg vil tro det er kombinasjonen av min erfaringsbakgrunn og min naturlige nysgjerrighet som gjorde meg aktuell for stillingen.

Økonomi, litteratur og teater

Utdanningen hans er uansett relevant for den nye jobben. Først økonomi ved Norges Handelshøyskole og litteratur ved Universitetet i Bergen, deretter teaterregissør ved Statens Teaterhøgskole.

Andreas Wiese. Foto: Kathrine Geard

- En litt underlig kombinasjon kanskje, men opprinnelig så jeg for meg en framtid i forlagsbransjen. Og teater? Det har jeg bare alltid vært genuint interessert i, forklarer Wiese. 

Noe av æren for teaterinteressesen tilskriver han Per Aabel, som han på sin tiårsdag opplevde i Holberg-komedien “Den Stundesløse” på Nationaltheatret.

- Jeg satt på første rad og ble straks sugd inn i handlingen. Så mye at da Aabel mistet en del papir som fløt rundt på scenen, syntes jeg synd på ham. Han virket så stresset, så jeg hoppet opp på scenen for å hjelpe ham å plukke opp alt papiret. Han bukket høflig for hjelpen før han galant og improvisert geleidet meg ned i salen igjen. Ikke før seinere skjønte jeg at jeg grep inn i stykket, men interessen var tent.

Selv om Wiese etterhvert ble teaterregissør, varte den delen av hans yrkesliv bare i to år. For da han tilfeldig møtte Dagbladets Hege Duckert på gata, spurte hun om han kunne tenke seg et kort engasjement i avisa?

- Det kunne jeg. Lite ante jeg at de to månedene hun snakket om skulle bli 21 år!

Nei til Hasle

Da Wiese kom til Dagbladet, bodde avisa fortsatt i Akersgata. Siden har han vært med til Havnelageret, men til Hasle - om flyttinga faktisk blir av - kommer han ikke.

- Det sies at mange i Dagbladet truer med å si opp, hvis Aller vedtar å flytte til Hasle. Ville du vært en av dem som vil forlate avisa, dersom det blir flytting?

- Mange aviser har prøvd å flytte ut av sentrum, de fleste har flyttet inn igjen. Dagbladet bør være i sentrum, og jeg er ikke i tvil om at det blir vanskeligere å lage en god avis med base på Hasle. Jeg vil på det sterkeste fraråde Aller å gjennomføre den planlagte flyttingen for Dagbladet.

På samme måte er Wiese negativ til den blåblå regjeringens forslag om å innføre felles lavmoms på papir- og nettaviser.

- Før hadde vi en slags kryssubsidiering, hvor det lette stoffet i avisene subsiderte det tunge. Med nettet har mye av denne mekanismen gått i oppløsning, og det er ikke lett å se hvordan morgendagens presse skal klare å finansiere kvalitetsjournalistikk og oppfylle samfunnsoppdraget. Den type journalistikk som jeg har drevet mest  med, kommentar, vil det alltid være plass til. Men stofftyper som reportasjer, uriks og gravejournalistikk som krever større ressurser vil få det verre. Derfor er det viktig med nullmoms på papir og nett.

Oppvokst i bibliotek

Da Andreas som gutt kastet seg over det skrevne ord, var det ikke et utslag av ungdomsopprør. Faren, Jan Wiese, hadde i femten år en toppstilling i Cappelen forlag og var i tre år formann i Forleggerforeningen. Og da han gikk av med pensjon, kom den kritikerroste romansuksessen “Kvinnen som kledte seg naken for sin elskede”.

- Jeg vokste opp i et bibliotek. Men selv om jeg allerede da elsket bøker, foretrakk jeg den gangen folkebiblioteket. Der var det lettere å finne bøker som passet meg, smiler Andreas Wiese og tilføyer:

- Faren min var ikke alltid blant de mest snakkesalige, men vi hadde mange fine samtaler om litteratur. Dessverre døde han i sommer, før jeg fikk stillingen her på Litteraturhuset. Det er litt leit, for han ville likt å få oppleve dette.

På pengejakt

Som Dagblad-journalist har Andreas Wiese anmeldt anslagsvis 70 teaterforestillinger og et titalls bøker i året.

- I sin form er det å anmelde teater og bøker veldig forskjellig. Når du leser en bok kan du stoppe opp, fundere, og bla tilbake mens boka synker inn. På teater skjer alt i sanntid, og du må forholde deg til inntrykkene og følelsene “der og da”. Men resten, å begrunne det man mener i skrift, blir det samme.

Nå slipper han anmelderiet. Til gjengjeld må han på pengejakt. Etter flere år som dominerende velgjører, inntar Fritt Ord nå en langt mer beskjeden rolle. Av driften på rundt 25 millioner, har Litteraturhuset klart å “tjene inn” ca halvparten på egen hånd. Resten må sikres på andre måter.

- Det må bli et spleiselag, med både offentlige og private involvert. Jeg innser at det kan bli en krevende oppgave, men dette prosjektet er så unikt at jeg har vansker med å se at vi ikke skal finne en en modell som kan fungere.

- I kjølvannet av suksessen i Oslo er mange andre byer blitt inspirert til å starte sine egne litteraturhus. Noen mener man i stedet burde styrke de bibliotekene som allerede finnes?

- Jeg har fortsatt ikke vært borti en offentlig samtale som ikke blir bedre av at flere deltar. Jeg syns derfor det er vanskelig å beklage om vi får flere litteraturhus, svarer Andreas Wiese som tror sosiale medier er med på å bygge behov for møteplasser som Litteraturhuset.

- Folk er mer og mer på sosiale medier, og mye av vår kontakt med andre foregår der. Men samtidig tror jeg livet på sosiale medier skaper et større behov for å møte hverandre ansikt til ansikt. Vi trenger den offentlige samtalen på en helt annen måte enn vi gjorde tidligere.