Pressen bør spille med åpnere kort

Kjersti Løken Stavrum. Foto: Birgit Dannenberg

Pressen bør spille med åpnere kort

KOMMENTAR: Kildekritikk er journalistikkens bære eller briste. Synd den er så skjult, mener Kjersti Løken Stavrum.

En samlet mediebransje står bak kampanjen «Hvor har du det fra?». Målet er å gjøre ungdommer mer bevisste på hvor de henter sin informasjon fra og om dette er kilder de kan stole på. Blant tiltakene er skoleoppgaver, digitale spørrekonkurranser og «Ungdommens PFU», der elevene får teste seg på vanskelige presseetiske saker. Hva kan man publisere? Hva ville blitt felt i Pressens Faglige Utvalg?

Kampanjen skal lære elevene at noen medier har forpliktet seg til å følge Vær varsom-plakaten (og derfor kan klages inn til PFU), mens andre ikke gjør det. Kildekritikk er utgangspunktet. Du kan gjerne si at kildekritikk er journalistikkens bære eller briste.

Til å være et så sentralt begrep i journalistikken, er det synd at ordet «kildekritikk» er så kryptisk og at arbeidet med det er så godt skjult for lesere og seere. Den nye medieverden bør friste mediene til å involvere folk i langt større grad i hvilke vurderinger redaksjonene har gjort før publisering.

I forbindelse med kampanjen blir mediehusene bedt om å åpne dørene slik at folk skal få et blikk inn i den redaksjonelle virksomheten. Dette er en god anledning for alle mediehus til å by på innsikt i hvordan de jobber, hva de satser på og hvordan de rigger seg for fremtiden. Men denne åpenheten bør også strekkes ut i enkeltpubliseringene. Fordi det er relevant og interessant bakgrunnsinformasjon, og per i dag en lite utnyttet anledning til å få frem kvaliteten i journalistikken.

Når et medium formidler en meningsmåling eller en undersøkelse foretatt av en organisasjon eller en bedrift, blir en slik undersøkelse ofte omvandlet til eksklusivt stoff som redaksjonen automatisk gladelig stiller seg bak. I de fleste tilfeller er imidlertid undersøkelsen gjennomført fordi den som har betalt den ønsker å sette noe på dagsorden.

Kanskje inngår undersøkelsen i en kamp om ressurser, eller den er del av en strategi for å oppnå noe som ikke er åpenbart eller lett å tenke på for den som leser saken. Dette har selvfølgelig påvirket måten spørsmålene er formulert på, og ikke minst hva man ikke har spurt om. Uansett kan man legge til grunn at undersøkelsen ikke er laget for å gjøre redaksjonen en tjeneste.

Det betyr ikke at redaksjonen ikke bør omtale resultatene i undersøkelsen, men det er utvilsomt en god anledning til å forklare leseren hvorfor man mener at resultatene bør bli kjent, og hvilke vurderinger redaksjonen har gjort seg i forkant - og kanskje også hvilke svakheter undersøkelsen har. Å vise frem metodene som ligger bak et journalistisk løp, er for øvrig ikke ukjent for redaksjonene. Saker som kvalifiserer for nominasjon til Skup-prisen, må følges av en metoderapport.

Her er det mye viktig innhold som også leserne kunne hatt nytte av. Tilsvarende sitter redaksjoner inne med stor kunnskap om mange intervjuobjekters kvaliteter, historie og bakgrunn. Dette er informasjon som det er lett å tro at lesere og seere også automatisk husker på eller kjenner til når man siterer vedkommende. Slik er det ikke.

Nylig var jeg i en debatt i en ukeavis med en som kalte seg forfatter, men som ved et googlesøk viste seg å representere en interesseorganisasjon som arbeidet med det vi diskuterte. Slikt stiller jo fort saken i et annet lys. Diskusjonen blir ikke irrelevant, men det er nyttig å vite - også for den som følger debatten. Alle kilder har en interesse - og de færreste (ingen, sannsynligvis) har som mål å være grei mot journalisten eller redaksjonen. Kildekritikk betyr å være bevisst kildevalget, hva kildene brukes til og hvorfor - og dessuten hva de ikke har ønsket å si noe om, blant annet.

I dag kan det være vanskelig for en leser å vite om den som er sitert faktisk har snakket med journalisten, eller om intervjuet kun har vært skriftlig. Kanskje har man hentet sitatet enn annet sted fra. Det kan også godt hende at den som er sitert aldri har vært i kontakt med journalisten, men at budskapet er formidlet via en informasjonsmedarbeider. Her er det ulik praksis i redaksjonene. Men helt irrelevant for leseren er det ikke å vite om journalisten siterer den hun faktisk har snakket med. Digitale medier har ingen tilmålt plass. «Fotnotefeltet» kan være en ny paradeplass for å vise frem det gode journalistiske arbeidet som i dag er unødvendig hemmelig.

(Kommentaren ble først publisert i Dagsavisen.)

 

Annonser

Ledige stillinger:

Søknadsfrist
30.04.2017
Søknadsfrist
30.04.2017
Søknadsfrist
30.04.2017

Les også

Men svarer ikke på Journalistens spørsmål om hvorvidt en slik utestengelse svekker lokaldemokratiet.

I TV 2 tjener reporterne 84.000 flere kroner enn i NRK.

Kildekrig fra helvete i arbeidet med boka «Jakten på Thunder». En av kildene som fikk betaling ble også brukt i DN-dokumentar.