Pressens museums=voktere

KOMMENTAR: Det er ikke måte på hva slags dommedagsprofetier som verserer hos journalister og kommentatorer på vegne av deres syke mor.

 

Denne artikkelen er over ni år gammel og kan derfor inneholde utdatert informasjon.

Kulturminister Thorhild Widvey kutter 50 millioner i pressestøtte, norske papiraviser har fått halvert sine annonseinntekter på få år, 360 journalister har måttet gå i løpet av de siste månedene (og flere skal det bli) og virale nettsteder har poppet opp som hattifnatter i Mummipappas hage. Alt dette undergraver demokratiet, den seriøse journalistikken og den generelle friheten til redaksjonene land og strand rundt.

Det er ikke måte på hva slags dommedagsprofetier som verserer hos journalister og kommentatorer på vegne av deres syke mor.

Sist ute er Sven Egil Omdal og Morten Strøksnes i helgen som er ute og rir på de høye hestene sine. Det eneste ærverdige å ta vare på i norsk presse er tilsynelatende journalistikk og journalister som utgår i deres arv. De framstår som en slags pressens museumsvoktere (om enn historieløst, for hvor lenge siden var ikke norsk media eid og styrt av partier og fagforeninger?) som skal verne om den eneste fri, uavhengige og opphøyde journalistikk. Og i nådighet faller ikke den journalist som søker seg til en PR- eller kommunikasjonsjobb for å sikre seg en relativt stabil inntektskilde.

(Kommentaren ble først publisert i Nordlys. Vi gjengir den med tillatelse.)

Men hva er svaret deres på medias nådeløse utfordringer om dagen?

[quote:1-left]

Jo, det er staten. Bare staten skal redde oss. Staten skal betale for Klassekampen, Nationen og Vårt Land. Det er helt riktig at staten bør gi støtte slik at et mangfold av aviser og redaksjoner kan eksistere i vårt langstrakte rike. Men ropet på staten hjelper ikke de uendelig mange frilansere og vikarer som sitter på nåde i redaksjoner somaldri har mottatt pressestøtte.

Å rope på staten hjelper ikke redaksjoner til å møte den annonsevirkeligheten som har rammet bransjen med full tyngde fra Silicon Valley.

Å rope på staten redder ikke redaksjoner fra å måtte satse på det som gir bredt nedslagsfelt og rekkevidde i form av brukertall.

Hva mener Omdal og Strøksnes skal gjøres for at unge mennesker som skal velge seg et yrke i framtiden skal ønske å bli journalister? Hvordan burde aviser ha skrudd seg til for framtiden for å ta vare på de journalistiske kreftene de allerede har? Det er ingen hemmelighet at redaksjoner de siste årene har vokst seg store og større enn kanskje var bærekraftig. Er det en selvfølge at de skal være så store? Er det greit at journalister har gått på midlertidige kontrakter etter kontrakter, vikariater og tidsbestemte jobbforhold år etter år? Selv NRK har omgått regelverk rundt ansettelser. Sendt journalister på ”lufting” før de vender tilbake til nok et vikariat.

Det er vel og bra at noen kan sitte og snakke om prinsipper, journalistisk integritet og moralisere over hva som er viktig og ikke viktig. Samtidig handler denne krisen om faktiske mennesker som jobber i redaksjoner som aldri har mottatt pressestøtte og som i hvert fall ikke kommer til å gjøre det uansett hva Widvey eller noen regjering gjør. Det er på tide at noen åpner opp øynene sine og har noen svar på utfordringene som bransjen står overfor. Og ikke bare roper på staten som en hvilken som helst måke som roper etter mat.

(Silje Charlotte solstad er journalist i Bladet Nordlys.)

 

Powered by Labrador CMS