Kommentar:
Jan-Eirik Hanssen fra Avisa Nordland i Høyesterett sammen med tidligere generalsekretær Nils Øy i Norsk Redaktørforening og nåværende generalsekretær Arne Jensen. Foto: Kathrine Geard
Lærdommer av Kunda-saken
Høyesteretts dom kostet Avisa Nordland fem millioner og legger viktige føringer for hva som er ulovlig journalistikk, skriver Anders Cappelen.
Å skade andres omdømme på sviktende grunnlag kan fort bli dyrt for redaksjoner. Schjenken-saken kostet Dagbladet 8 – 10 millioner kroner i saksomkostninger og erstatning. For Avisa Nordland (AN) har Kunda-saken kostet rundt fem millioner.
I tillegg kommer timene avisenes ansatte har brukt på saksforberedelser forut for ting,- lagmanns- og Høyesteretts behandling av saken. På toppen av det hele kommer omdømmetapet.
Den enstemmige og usedvanlig klare Høyesterettsdommen i Kunda-saken viser på vesentlige punkter hva som kreves når ærekrenkende journalistikk publiseres. Den gir derfor gode landemerker for journalister og redaksjoner som ønsker å være på rett side av loven.
Les dommen i sin helhet her.
Forutsetningen i det følgende er at det publiserte materiale har allmenn interesse, og at publiserte beskyldninger er usanne eller udokumenterte/lar seg ikke bevise.
Kan ikke utelate sentrale fakta
Det viktigste for pressefolk å merke seg, er Høyesteretts gjentatte anførsler om at en redaksjon ikke kan utelate sentral faktainformasjon den er kjent med, og som på en avgjørende måte ville påvirket inntrykket som ble skapt.
AN påstod at gastrokirurg Rastislav Kunda hadde operert friske mennesker og fjernet indre organer uten grunn. Redaksjonen hadde i hende både en sakkyndigrapport og Kundas redegjørelse til Helsetilsynet der det klart fremgikk at kreftmistanken var så sterk at det var god grunn for Kunda til å operere, men unnlot å nevne dette. Inntrykket som ble skapt av at Kunda hadde gjort grove feil, ble derfor rettsstridig:
”126 Etter en samlet vurdering, hvor jeg særlig legger vekt på at Avisa Nordland unnlot å bruke sentrale opplysninger i rapporten fra den sakkyndige Søreide – som avisen hadde i hende, og som viste at avisens dekning av operasjonen av E var ufullstendig og misvisende – konkluderer jeg med at avisens beskyldninger mot Kunda var rettsstridige.”
Krav til aktsomhet og god tro
Høyesterett stiller krav til journalister om å utvise aktsom god tro:
”103 Pressens frihet til å skrive om saker av offentlig interesse forutsetter imidlertid at den opptrer profesjonelt, redelig og i god tro – ’professionally and in good faith’”.
Aktsomhet er en forutsetning for beskyttelse av ytringsheten slik vi finner den i artikkel 10 i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon. Journalisten plikter før publisering å ha et nøyaktig faktagrunnlag/pålitelig og presis informasjon.
Utelates sentrale faktaopplysninger, er du som journalist ikke aktsom, og du er heller ikke i god tro. Da risikerer du å bli dømt i rettsapparatet om saken settes på spissen. I høyesterettsdommen i Kunda-saken heter det som følger i avsnitt 121:
”Jeg går så over til å drøfte om Avisa Nordland har handlet profesjonelt, redelig og i god tro. Avisen hadde før den publiserte artikkelserien blant annet i hende rapporten fra den sakkyndige Søreide som konkluderte med at det var grunn til å operere E, og at hun hadde gitt et informert samtykke til operasjonen, samt As brev til Helsetilsynet der han ga uttrykk for det samme.”
At AN unnlot å publisere Søreides konklusjon, fikk også avgjørende betydning for spørsmålet om oppreisningserstatning (avsnitt 127):
”Videre finner jeg det rimelig at Avisa Nordland pålegges å betale slik erstatning. Jeg viser særlig til at avisen unnlot å bruke informasjon som den satt med og som viste at dekningen av saken var uriktig.”
Gjelder også videreformidling
Her kom Høyesterett med en avklaring som kan få stor betydning for norsk journalistikk. I avsnitt 107 heter det som følger:
”Terskelen for å akseptere videreformidling av utsagn er lavere enn når avisen publiserer egne oppfatninger i kommentarer og ledere, (…) Men også for slike utsagn må det skje en forsvarlig journalistisk vurdering av grunnlaget for det som siteres. Og der pressen nøyer seg med å videreformidle andres beskyldninger, kreves det at det går klart frem at det bare dreier seg om gjengivelse av andres beskyldninger – journalisten må distansere seg fra beskyldningene.”
Om saken settes på spissen i rettsapparatet, kan ikke redaksjonen unnskylde seg med at den bare har videreformidlet en beskyldning. Bruk av sitatstrek vil med andre ord ikke automatisk være frifinnende. Man må også gjøre en ”forsvarlig journalistisk vurdering av grunnlaget” for beskyldningen, og man må ”distansere seg fra” den.
Løpende publisering ikke nok
ANs advokat Halvor Manshaus påstod at dommerne måtte anlegge en såkalt kontekstuell tolkning, og se avisens løpende publisering i sin helhet. Kundas advokat Carl Bore betegnet Manshaus modell som ”annullerende tolkning”. Av dommen fremgår det at Manshaus løpende publisering-argument ikke ble tatt til følge.
Heller ikke Borgarting lagmannsrett tok i dommen mot Aftenposten i Morgan Andersen-saken, 6. oktober 2014, hensyn til en slik argumentasjon. Avisens advokat, Jon Wessel-Aas, uttrykte i Aftenposten.no 7. oktober (NTB-melding) skuffelse over at lagmannsretten ikke la mer vekt på avisens løpende publisering i saken:
”Vi mener blant annet at det er lagt alt for liten vekt på at Morgan Andersen selv kom meget godt til orde i løpet av samme nyhetsdag og i morgenavisen neste dag, sier Wessel-Aas.”
Konsekvensen av dette er at journalist og redaksjon må stå til ansvar for ærekrenkende beskyldninger som publiseres dag 1. At man dag 2 og 3 publiserer noe annet, fører ikke automatisk til frifinnelse.
Jo større alvorlighetsgrad, desto større krav til faktasjekk og aktsomhet
”104 Desto mer alvorlig anklagen er, desto bedre må det faktiske grunnlaget være,” sier Høyesterett. For journalister og redaksjoner betyr dette at jo grovere og mer ærekrenkende beskyldninger som fremsettes, desto større krav til aktsomhet, herunder kontradiksjon (samtidig imøtegåelse), faktasjekk og inkludering av sentrale opplysninger.
Risikabelt å ikke ta forbehold
AN tok ingen forbehold da avisen angrep Kunda for å ha operert friske personer uten grunn, og dette slo Høyesterett ned på:
”122 Til tross for at avisen hadde informasjon som tilsa at det den skrev om operasjonene av E og G, var ufullstendig og misvisende, tok avisen ikke forbehold, og den gjorde det heller ikke klart at det her kun var tale om gjengivelse av pasientenes beskyldninger mot legene. Tvert imot fremsatte avisen – særlig i lederne – beskyldninger mot Kunda på egne vegne og presenterte beskyldningene som om de var objektive sannheter.”
En utvidet artikkel om Kunda-dommens betydning for norsk presse, er publisert her.
