Noen må betale for journalistikken

Den mediekrisen vi nå ser dreier seg om utviklingen av demokratiet vårt. Vi må godta at god journalistikk koster – og betale prisen.

Denne artikkelen er over ni år gammel og kan derfor inneholde utdatert informasjon.

Denne kommentaren er først publisert i Bergens Tidende. Journalisten gjengir den med forfatterens velsignelse.

Da finanskrisen rammet i 2008, begynte en omfattende nedbemanning av norske redaksjoner. Ved utgangen av 2016 vil sannsynligvis over 1.000 stillinger ha forsvunnet i denne prosessen, ifølge rapporten Medieåret 2013-2014. I så fall betyr det at nesten hver sjette medarbeider er fjernet i løpet av syv eller åtte år. Dette er gjennomsnittet for hele landet. For mange redaksjoner har reduksjonen i mannskap vært større.

Hovedårsaken til disse voldsomme kuttene er sammenbruddet i forretningsmodellen papiravisen representerte og som finansierte journalistikk til internettet overtok hegemoniet på den offentlige arena. Det samlede opplaget for papiraviser har de siste ti årene sunket med 800.000, og annonsefallet har vært langt dypere.

[quote:1-center]

Inntektsraset rammer ikke minst de tradisjonelle mediehusene. De som har stått for den viktigste nyhetsproduksjonen i Norge siden 1800-tallet. Utviklingen er selvsagt mye diskutert i pressekretser, men vekker tilsynelatende liten interesse i samfunnet utenfor. Det undrer meg. Rett nok må alle bransjer tåle vanskelige tider og omstille seg, og noen mediehus vil nok bestå, men det viktige spørsmålet er hva som vil skje med redaksjonenes evne til å ivareta den oppgaven journalistikken har i samfunnet.

Vi ser en rekke tegn som avslører at redaktører nå tvinges til å tenke marked på en helt annen måte enn før. Skillet mellom redaksjonelt stoff og annonser svekkes. MinMote i VG demonstrerer tydelig tendensen i tiden når de omtaler moteriktige klær redaksjonelt og viser leseren direkte til nettbutikk, gjennom en lenke VG får penger for at leseren trykker på.

VG har fortsatt store, økonomiske muskler og satser på egen TV-kanal, men vil ikke opprettholde omfanget av kulturanmeldelser. Dagbladet oppretter egen avdeling som skal drive såkalt innholdsmarkedsføring. Det vil si å reklamere for produkter på en måte som ligner svært på redaksjonelt stoff. Nettavisen på sin side søker etter «kommersielle skribenter».

- Medienes makt er utfordret. Samtidig ser vi en medialisering av samfunnet, sier forsker Helle Sjøvaag.

[quote:2-center]

Journalister fra ulike medier forteller om økende press fra markedsavdelingene for å uthule det tradisjonelle skillet mellom redaksjonelt stoff og annonser. Dette skillet ble i sin tid satt opp for å sikre journalistikkens troverdighet. Journalistikk skal søke sannheten, reklamen skaper sin egen.

Nå gambler deler av pressen med sin troverdighet for finne grep som kan trekke annonsører og lesere til nettutgavene og hindre at flere reklamemillioner forsvinner til internasjonale konkurrenter som Google og Facebook. Dersom de mislykkes, spår kjennere av bransjen avisdød og livstruende årelating av de store redaksjonene innen få år.

Hvorfor skaper denne krisen så lite debatt i samfunnet? Kan det være slik at pressen alt har mistet sin troverdighet og at folk trekker på skuldrene av hele bransjen? Jeg tror ikke det. Riktignok viser Fritt Ords monitorprosjekt for 2014 om ytringsfrihetens status i Norge at bare 15 prosent av befolkningen har svært stor eller nokså stor tillit til mediene, men når spørsmålene blir mer spesifikke, endrer tallene seg. 57 prosent har stor eller nokså stor tillit til måten mediene ivaretar ytringsfriheten på, og 69 prosent har tilsvarende tillit til at mediene informerer om viktige ting i samfunnet. Når målinger viser lav tillit til medier og journalister generelt, tror jeg det er uttrykk for dyp mistro hos mange mot enkelte medier og redaksjoner. Abonnementsavisene har tradisjonelt hatt stor tillit hos sine lesere. De har også gode tall for nettutgavene sine. Samtidig er disse redaksjonene blant dem som rammes hardt av kuttene i bemanning.

[quote:3-center]

Når opinionen tilsynelatende er uinteressert i forvitringen som truer mange mediehus, kan årsaken være at signalene fra bransjen selv er sprikende. Medieviterne Anna Grøndahl Larsen og Karoline Andrea Ihlebæk har, på oppdrag fra Fritt Ord, gjennomført en større spørreundersøkelse for å kartlegge journalisters og redaktørers syn på konsekvensene av digitalisering og trangere økonomiske rammer. De konkluderer med at meningene er svært delte. Riktignok innrømmer de fleste at økonomiske overlegninger spiller en mye større rolle i hverdagen nå enn før, men noen krise for journalistikken mener flertallet det ikke er snakk om. De viser til at den digitale revolusjonen setter journalister i stand til å lage saker som kolleger i «gamle dager» bare kunne drømme om.

Og dette er riktig. Det utføres fortsatt mye god journalistikk. Det er godt å se, men nedbemanningen fortsetter. Tiden der papiraviser som før var de rene pengemaskiner, ikke lenger bærer seg økonomisk, nærmer seg. Da forsvinner de, og bare nettet er tilbake som økonomisk bærebjelke for noen av de største redaksjonene i landet. For journalistikken blir det et sannhetens øyeblikk.

En åpen, fri og potent presse er en forutsetning for et opplyst, fungerende demokrati.

Pressen blir kalt «Den fjerde statsmakt». Den skal informere allmennheten, være vaktbikkje overfor lokale og nasjonale makthavere og sikre en åpen, fri samfunnsdebatt. Thomas Jefferson sa en gang: «Var det opp til meg å velge mellom en regjering uten presse og en presse uten regjering, ville jeg ikke nøle med å velge det siste.»

[quote:4-center]

En åpen, fri og potent presse er en forutsetning for et opplyst, fungerende demokrati. Uansett hvor mange bloggere som popper opp og hvor mye de sosiale mediene eksponerer av likt og ulikt, er det stort behov for profesjonelle redaksjoner som har inngått en forpliktende kontrakt med sitt publikum om, etter beste evne, å formidle sannferdig informasjon om samfunnets alle sider.

Når pressen som tradisjonelt har stått for mye av den viktige journalistikken nå svekkes år for år, og faren er reell for at mange aviser bukker under, fortjener dette langt større oppmerksomhet fra samfunnet enn vi hittil har sett. Jeg savner en offentlig debatt som lever opp til hva denne krisen egentlig dreier seg om. Den dreier seg nemlig om utviklingen av demokratiet vårt. Det er åpenbart et politisk spørsmål, men også et spørsmål for folk flest. Vi må godta at god journalistikk koster - og betale prisen.

 

Powered by Labrador CMS