Samtale og sjikane

[factbox:1-left]

Slik lyder ett av rådene når vi spør trioen Marie Simonsen, Frank Rossavik og Shazia Sarwar om hvordan journalister bør håndtere meningsytringer, debatt og kritikk i møte med publikum. For ikke å snakke om hets, sjikane og trusler som tyter fram etter visse typer mediesaker. Problemkomplekset har fått mye oppmerksomhet det siste året. Mediene har blant annet omtalt at kvinner er særlig utsatt og fortalt om politikere og samfunndebattanter som har trukket seg vekk fra offentligheten etter grov sjikane. En gruppe kvinner ble invitert til å dele sine skremmende opplevelser med statsminister Erna Solberg. Seinere ble det heftig debatt om sjikane, påstått slagside og journalisters ytringer mens mediene dekket bombingen av Gaza. 

Journalisten ba to politiske redaktører og én journalist/kommentator – Simonsen, Rossavik og Sarwar – ta opp tråden og dele sine erfaringer og råd om farbar vei gjennom minefeltet. 

– Jeg har egentlig bare positive erfaringer med Twitter. Hvis det er mine egne saker, følger jeg dem på Twitter. Og kommer det spørsmål, reaksjoner eller kritikk, pleier jeg alltid å engasjere meg i de samtalene, åpner Sarwar.

Stor forskjell

Vanligvis løper samtalene ganske greit. Ofte kan hun lære noe av dem.

– Men innimellom får jeg ekle meldinger. De er ikke fra etniske nordmenn, de er fra utlendinger, fra folk utenfor Norge.

Folk som skriver «men du er jo pakistaner, hvorfor svarer du ikke på urdu, eller hvorfor skriver du ikke på engelsk». Men vanligvis ikke hets. Ikke på Twitter.

– Det er dramatisk forskjell på Twitter og Facebook, skyter Simonsen inn.

– Twitter var i starten et litt elitistisk forum med en nokså dannet debatt. Etterhvert kom det andre til som er litt hardere i klypa. Likevel er det så raskt og åpent at får jeg ubehagelige meldinger der, så slår andre ned på det med en gang.

Overvåke

Facebook ligner mer på kommentarfeltene, mener Simonsen.

– Ikke fullt så ille, men ganske ille. Hvis jeg legger ut ting på Facebook, føler jeg meg forpliktet til å overvåke det ganske tett fordi der kan det plutselig komme ting som jeg rett og slett må fjerne. Eller jeg gir advarsler om at «hvis du ikke skjerper deg, så stenger jeg deg ute».

Det kan gå på henne, mange kaller Dagblad-kommentatoren en idiot. Det tåler hun i stor grad.

– Men når folk begynner å skjelle ut andre personer eller grupper, så griper jeg ofte inn.

Kommentator Marie Simonsen virker som en rød klut på mange, særlig i Frp. Ill.: Skjermdump

– Får du mye hets?

– Ikke veldig mye på den åpne Facebook­siden, men det er straks mer rølpete og mer motstand enn på Twitter.

– Hva med i kommentarfeltet?

– I kommentarfeltet er det bare dritt. Bare sjikane og hets. Jeg lurer av og til på om de kan lese. Fordi uansett hva jeg skriver, så er jeg blodrød feminst, kulturmarxist og så videre. Det virker som de har lest manuset til Anders Behring Breivik hele gjengen.

Gir blaffen

Frank Rossavik sier han som etnisk norsk mann ikke er utsatt for den hetsen som mange andre får automatisk, fordi de har annen bakgrunn eller er kvinne.

– Jeg kan ikke si jeg får mye hets. Dessuten er jeg veldig kynisk når det gjelder å utsette meg for de folkene jeg ikke orker. Jeg lar konsekvent være å lese kommentarfelt, også under egne artikler. Det gir jeg fullstendig blaffen i. Jeg følger med på Twitter og Facebook, jeg får eposter og telefoner. Det forholder jeg meg til.

[quote:2-center]

Dessuten har Rossavik en lav terskel for å avfølge og blokkere og bryr seg ikke om hva folk mener om det.

– Men nå kom jeg på at jeg er blitt kraftig hetset en gang. Da jeg gikk mot sexkjøploven og skrev at jeg både hadde kjøpt og solgt sex, ble det voldsomt med hets.

Frank Rossavik er politisk redaktør i Bergens Tidende. Foto: Kathrine Geard

Først og fremst i den lukkede Face­book-­gruppa «Den Selskabelige Diskusjons­forening». Mina Ghabel Lunde i Dagens Næringsliv skrev om hetsen og angrep forumet i en kommentar.

– Men jeg sa det var helt greit at de hetset meg. Det må de få lov til, sier Rossavik.

Nyttig

Han poengterer samtidig at det er mye positivt å hente i interaksjonen med leserne. Korreks på fakta og tvilsomme vinklinger, gode tips og ideer og hjelp til å finne rette fagpersoner. De andre rundt bordet er enige.

 – Først og fremst oppfatter jeg det som ekstremt positivt å diskutere med lesere. Det er mange morsomme debatter, som kan gå hardt for seg, men som likevel fungerer bra. Man må ikke gå i den fella at man fester seg for mye ved tullingene som er totalt usaklige, som bare sjikanerer og knapt har lest hva du har skrevet, sier Simonsen.

– Det er jo en grunn til at man blir værende i sosiale medier, supplerer Sarwar.

– Det konstruktive veier mange ganger opp det negative. Det er spennende å være i direkte kontakt med leserne sine. På Twitter har du faktisk et navn, en person. Jeg går alltid inn og ser hvem er de, hvor de jobber. Selv om det kan bli hett noen ganger og noen kan være ufine, så lærer jeg masse, og jeg finner ofte kilder. 

Svarer alle

På Twitter følger Sarwar mange fra fagfeltene hun jobber med. Slik bygger hun relasjon til den forskeren i Islamabad som hun en dag kan få behov for som kilde.

Shazia Sarwar er journalist og kommentator i VG. Foto: Kathrine Geard

– På Twitter handler det mye om din troverdighet og hvor mye respons folk får. At de føler at du er ærlig og redelig og at du deltar. Deltakelse er helt elementært.

– Der er jo særlig Marie veldig flink, som deltar veldig mye, skryter Rossavik.

– Jeg har inntrykk av at hun er med i alle debatter det går an å delta i. Det mener jeg alvorlig hun fortjener ros for.

– Jeg har lav terskel for å svare på Twitter. Jeg har inntrykk av at en del velger ut noen som de vil diskutere med, men jeg svarer de fleste. Det trenger ikke være noen jeg kjenner eller at noen som har et kjent navn, svarer Simonsen, som har nesten 60.000 følgere. 

Rossavik hevder svært mange ikke gjør som henne.

– Jeg er også blitt veldig selektiv etter hvert i forhold til hvem jeg orker å svare og hvor mye jeg orker å delta i debatten. Jeg er blitt lei av å krangle så jeg holder meg mer unna. 

Triggersaker

Muslimer, Arbeiderpartiet og feminisme er stikkord som alltid trigger hets. Og saker som nevner Frp, likestilling og asylspørsmål.

– Asyl er jo en gjenganger. Uansett hva du skriver om, begynner jo kommentarfeltet å skrive om det, sier Simonsen.

– Jeg opplever det samme med innvandring og muslimer, sier Sarwar. 

– Det slår aldri feil. Det hjelper ikke hva jeg skriver. Uansett er det galt og blir vridd på i kommentarfeltet.

[quote:4-center]

Sarwar har ikke åpen Facebookprofil. For der ønsker hun å holde støyen utenfor og bare omgi seg med venner. Men det fjerner ikke alt ubehag.

 –  Det jeg opplever er at venner av venner sender meg kommentarer i innboksen. Det føles straks mer nært og ekkelt for dette er faktisk folk som min omgangskrets kjenner. Når jeg får stygge meldinger der så…

VG-journalisten får ikke den groveste hetsen med trulser om drap eller voldtekt. Men i sum kan det likevel bli en belastning.

– Og den hetsen jeg mottar engster meg mer, fordi den kommer fra mitt eget miljø. Enten fra norskpakistanere, eller fra muslimer som kjenner noen som kjenner noen. Eller som går direkte til min familie. Til min mor eller til min mann og sier «har du ikke kontroll på hu».

Selvsensur

Da hun skrev en sak om jenteaborter blant indere i Norge, fikk Sarwar noen trusler. Hun fikk også voldsomt med kjeft for en rettskommentar fra en sak der en liten pakistansk jente ble drept av moren sin.

– Folk ble fly forbanna på meg, og det er folk jeg kjenner.

Hun har så langt aldri anmeldt trusler. Men hvorvidt en trussel er alvorlig eller ikke, handler også om den begrenser deg i ditt arbeid, påpeker Sarwar. Om du begynner å tenke på omkostningene ved å skrive den kommentaren eller den saken.

– Er det viktig å anmelde trusler?

– Jeg tenker at det er viktig. Jeg anmeldte en gang en ustabil rusmisbruker av en finne som kom med en øks og et brev til Dagbladet, svarer Simonsen.

Marie Simonsen er poltisk redaktør i Dagbladet. Foto: Kathrine Geard

– I brevet sto det at  «denne øksa kan du bruke til å forsvare deg med når jeg kommer etter deg». Jeg fortalte det nærmest som en morsom historie i redaksjonen, men Lars Helle, som var redaktør da, sa at nå er det gått for langt, nå må vi anmelde. Og det jeg tenker i ettertid er at det er viktig anmelde sånne ting fordi de som skumleste er kanskje dem som er uastabile, som får en fiksering på deg. Det er «psykoen» du må passe deg mest for, tror jeg.

– Men gjorde politiet noe?

Jeg fikk vakt utenfor huset mitt noen dager, og tilbud om voldsalarm, men det ville jeg ikke ha. Og så fikk han besøksforbud.

Bakoversveis

– Men er hets et stort eller et avgrenset problem?

[factbox:2-left]

– Jeg er kanskje ikke den rette til å uttale meg fordi jeg har vært i gamet så lenge, sier Simonsen, og viser til at hun mottok den samme sjikanen på papir da hun skrev i VG.

– De begynte å skrive med store blokkbokstaver utover i brevet og flere og flere utropstegn. Som om de hadde oppfunnet kommentarfeltet før det var oppfunnet.

Simonsen mener hun er blitt så fartsblind, eller tykkhudet kanskje, at det er svært sjelden hun tar seg nær av hets.

– På en dårlig dag kan det sette meg litt ut hvis jeg får veldig mye, men stort går jeg ikke inn der. Jeg skjermer meg og orker ikke å senke meg ned i den derre gørra hver dag.

Hun tror sjikanen er verst for minoritets­jour­nalister som deltar i den offentlig debatten og yngre journalister.

– Mange får bakoversveis. Det ser jeg på kolleger rundt meg. De kvier seg.

Mer kynisk 

Rossavik understreker at hetsere ikke har krav på å bli lest eller bli tatt alvorlig.

– Jeg mener alle som i større eller mindre grad er «utsatt» for respons fra lesere må vurdere sjøl hvor mye vi vil ta inn av det. Og hvis vi føler oss stresset eller presset i en periode, er det bare å holde seg unna eller være enda mer kynisk på hva man leser og hva man lar passere. 

Det var også BT–redaktørens poeng i diskusjonen med Sidsel Wold og Frederik Græsvik i Gaza-saken.

– Er man ute i felt og føler seg veldig hardt presset av eposter og sosiale medier, så må man bare la være, og gjøre jobben sin. Hvis man føler at diskusjonen er stressende, skal man i alle fall ikke egge den opp. Da må man svare på en sånn måte at det ikke inviterer til videre kverulering.

[quote:1-center]

Sarwar tror det handler om erfaring. Tidligere bidro hun selv til at det kunne bli ganske intenst. Nå er hun mer restriktiv.

– Men det har faktisk hendt et par ganger de siste månedene at jeg har tenkt at nå bare logger jeg av Facebook. For på Facebook er det folk som ikke er perifere, som ikke bare er støy.

– Jeg er litt uenig med deg der. Vi som er så privilegerte at vi skriver… du skriver i landets største avis… Frank og jeg er politiske redaktører. Da er det en del av jobben. If you can’t stand the heat, get out of the kitchen, sier Simonsen, som mener det er din fordømte plikt å kommunisere med omverdenen.

 – Så kan du gjøre som Frank er inne på, skjerme deg til en viss grad, men ikke logge deg av. Det mener jeg er feil. Det er en del av jobben vår i en digital verden.

Sarwar er enig i det, noen ganger kan det bare bli litt mye.

– Men det er en grunn til at jeg fortsatt er der jeg er.

Sletta profilen

Rossavik forteller at han sletta Twitter–profilen sin for noen måneder siden.

– Det hadde jeg tenkt over lenge for jeg var møkka lei av meg sjøl på Twitter og alt annet der. Og så sletta jeg profilen. Etter 30 sekunder ringer sjefredaktøren og spør: Har du sletta Twitterprofilen din? Sterkt oppbrakt. Dette kunne jeg ikke gjøre, for det er viktig for avisa. Så det er jo også mediene som legger press. I løpet av noen uker lot jeg meg overtale til å komme tilbake igjen.

F.v. Shazia Sarwar, Marie Simonsen og Frank Rossavik. Foto: Kathrine Geard

Nyhetsjournalister har en annen rolle enn kommentatorer, men også de får beskjed om å bruke Twitter.

–  Men man kan ikke bruke Twitter hvis du ikke gir litt av deg selv. Jeg pleier å mene innimellom. Men ikke bombastisk eller slik at jeg har flagget min posisjon. Jeg stiller meg heller ofte undrende. Det er et grep da. Jeg stiller spørsmål eller legger inn en lenke. Du plasserer deg ikke noe sted med det, sier Sarwar.

Politiske reportere kan mene «der dummet Siv Jensen seg ut», sier Simonsen.

–  Men hvis du går inn og nærmest driver kampanje mot formueskatt på Facebook eller Twitter og samtidig dekke det politisk, så blir det veldig rart. Samtidig er det mye man kan gjøre i sosiale medier uten å flagge hva du mener på de feltene du dekker.

– Ja, jeg tvitrer jo mest om sex, fotball og smilefjes. Det er fire, fem andre ting som kommer før jeg begynner med politikk. Man må ikke tvitre om politikk, sier Rossavik.

Kjenner grensene

Sarwar mener det er stort rom for å vise fram engasjement og personlighet. Hun tror alle journalister vet om de beveger seg over i en sfære som kan gå på integriteten løs.

[quote:3-center]

– Du vet når du går over streken. Jeg har aldri sletta en tweet.

– Det har jeg gjort… men det har alltid vært for sent, ler Simonsen.

Hun mener politiske reportere i hovedsak skal holde seg borte fra all organisert aktivisme som har med politikk å gjøre.

– Eller som Sissel Benneche Osvold pleide å si: Jeg skriver om, ikke under. Det synes jeg er en god tommelfingerregel. Det blir jo det samme når man opptrer i sosiale medier.

– Det er et viktig poeng. Det er mange som tror at det å like sider på Facebook ikke kan sammenlignes med å skrive under på et opprop. Men det kan det i mange tilfeller. Det er ofte en politisk handling, og det mener jeg journalister skal holde seg unna, i hvert fall reportere. Egentlig kommentatorer også, sier Rossavik.

Avkrevd svar

For Sarwar var Gaza-bombingen en kjempevanskelig periode.

–  Folk sendte meg tweets og spurte hvor står du? Siden jeg ikke sa noe, ble folk sure.

Shazia Sarwar i VG var nervøs for hva som ville skje da hun skrev kommentar om de giftige ekstremistene. Ill.: Skjermdump

– Det var ingen som spurte meg, sier Rossavik.

– Ikke meg heller, sier Simonsen.

– Jeg opplevde det fordi jeg er muslim. De forventer jo ting av meg, ikke sant. Og i nyhetsseksjonen fikk vi beskjed om å ligge lavt. Det var veldig vanskelig på grunn av den mennesklige dimensjonen. Når barn blir drept, må det være lov å si at det er ille.

– Må vi leve med hetsen ?

– Ja, det er klart vi må det. Jeg har tatt til orde for å avskjære anonym debatt mest mulig og har vært mot anonym nettdebatt helt siden det kom, sier Rossavik.

– Det er demokratiske argumenter for å tillate det, men jeg mener ytringsfrihet er noe man har som borger og ikke som anonym. Et minimum er å ta ansvar for det man ytrer. Med anonyme debatter vet man verken hvor mange reelle personer det er snakk om eller om de gir uttrykk for sine egentlige meninger.

– Men selv under eget navn er det mange som hetser?

– Men da kan man i alle fall ettergå dem. Jeg er for den videste mulige ytringsfrihet når man står ved sine handlinger og er identifiserbar. Da kan man konfronteres hvis nødvendig.

Råd

Hvilke råd har de til hvordan journalister bør håndtere hets, debatter og kontakt med lesere?

– Det er jo det at man må velge sjøl hvor mye man vil utsette seg for og om man vil forholde seg til mer enn saklige innspill fra folk man vet hvem er, sier Rossavik.

– Når skal man la være å debattere med leserne?

– Når man føler at man ikke kan takle presset eller føler at det går ut over livskvalitet eller muligheten til å gjøre jobben sin. Da må man konsentrere seg om andre ting enn å henge med alle dem som er på Facebook.

Simonsens råd er å skjerme seg mest mulig.

– Ingen har så godt betalt at de skal tvinges ned i gjørma i kommentarfeltet hver dag.

Si fra

Samtidig mener hun det ofte går an å si fra på Facebook og Twitter hvis man føler ubehag. 

– Veldig ofte vil du få svaret «ops beklager. Det var ikke sånn jeg mente det». Ofte er ikke folk klar over hvordan ytringer virker.

Hun råder også til ikke å være så personlig i sosiale medier. For sjikanen blir straks eklere om alt går på din person.

– Men hvis du diskuterer en sak, så blir du ikke så lett berørt av sjikane. At forkledama mener jeg er en blodrød feminist, det sårer meg ikke.

(Forkledama har bedt om at det kommer fram at hun ikke har påstått dette om Simonsen)

[quote:5-center]

– Rådet mitt til journalister er å  bli mer aktive i sosiale medier, særlig på Twitter. Det er faktisk mye du kan si selv om du er reporter. Gi leserne litt mer, og du vil få mye tilbake. Det er iallfall min erfaring, sier Sarwar.

– Jeg har gått motsatt vei. Jeg ga uhyre mye av meg selv til å begynne med, så har det bare blitt mindre og mindre, sier Rossavik. 

Slå ring om 

Vi vet at hets har påvirket deltakelsen til samfunnsdebattanter med minoritetsbakgrunn. Sarwar minner om Bushra Ishaq som trakk seg fra offentligheten en periode. Om Mina Adampour, som ble banket opp og hetset, men er tilbake nå. Om Amal Aden som delvis er borte. Og Florence Aryanik.

Minoritetskvinner som Florence Aryanik må tåle trusler og sjikane om de uttaler seg offentlig. Ill.: Skjermdump

–  Dette er etniske minoritetskvinner, viktige stemmer som er jaget vekk, sier hun.

– Hvis noens ytringsfrihet er truet i Norge, så er det minoritetskvinnenes ytringsfrihet. Det er der problemet ligger.  Det er Kadra Yusuf, Amal Aden og de andre minoritetskvinnene som virkelig har belastninger når de bruker ytringsfriheten, sier Rossavik.

Simonsen er helt enig i at vi må gripe fatt i problemet og i større grad slå ring om de utsatte stemmene. 

Sarwar påpeker at vi løfter minoritetskvinnene opp og skaper masse blest rundt dem.

– De får masse oppmerksomhet. Men når de kommer i de verste problemene, så er de forlatt, overlatt til seg selv. Det sier jo disse jentene. Amal Aden sier jo dette. Hun står alene med dette. Men vi journalister, vi har redaksjonene våre.

– Hva kan vi gjøre da?, spør Rossavik.

– Det jeg tror man kan gjøre, er å normalisere det de sier. At flere mener det samme, svarer Sarwar.

Hun kjente på det selv da hun kommenterte det 43 minutter lange intervjuet med Ubaydullah Hussein i VGTV og beskrev ekstremistene som gift. Usikker på hva de kunne finne på, var hun for første gang livredd før en kommentar kom på trykk.  

[quote:6-right]

– Derfor betydde det så mye for meg da jeg var på den demoen og så for første gang at vi var mange som mener dette. Jeg sto ikke alene. Det tror jeg er det vi kan gjøre. Løfte fram mange stemmer og ikke la én person ta hele byrden

Over Grønland 

– Dette er noe vi andre bare kan føle på, og ikke sette oss inn i. Det nærmeste jeg har kommet var den gangen jeg kjempet hardt for Muhammed-karikaturene, sier Rossavik.

– Jeg skaffet meg en t-skjorte med Kurt Westergaards bombetegning.  Gikk fram og tilbake over Grønland flere ganger for å se om jeg fikk reaksjoner, men det var bare noen blikk. Jeg var litt skuffa. Hadde ventet det kom litt trusler iallfall.

– Det du sier, Frank, er en god illustrasjon, sier Sarwar.

–  Du gikk over Grønland med den t-skjorta og fikk noen blikk. Du kunne gjøre det. Jeg kunne ikke gjort det. Hvis jeg hadde gått med den t-skjorta på Grønland…