Karikaturer og selvsensur

Jan O. Henriksens tegning var et håndslag til danske Kurt Westergaard. Han ble drapstuet og angrepet for tegningen i midten. Tyske Berliner Kurier besvarte gårsdagens massakre med en besk parafrase over Charlie Hebdos karikatur.
Kommentar:

Karikaturer og selvsensur

Terroristene kan skape økt selvsensur. Hvordan møter vi trusselen, spør Helge Øgrim.

For nokså nøyaktig ni år siden eksploderte karikaturstriden. Danske Jyllandsposten hadde 30. september 2005 publisert 12 tegninger ulike bidragsytere hadde laget på avisas oppfordring. Bakgrunnen var at en forfatter ikke fikk noen til å illustrere en barnebok om islam og profeten.. Aftenposten hadde omtalt saken og gjengitt en faksimile i frimerkestørrelse. Men det var ellers svært stille helt til et knippe ekstreme danske imamer fant det for godt å mobilisere meningsfeller og spre usannheter fra Egypt til Pakistan.

Resten er historie, som det heter. Men det er fortsatt vanskelig å skjelne mellom gode og mindre gode svar, selv kommer jeg fortsatt i tvil ved flere korsveier.

I Dagbladets nettredaksjon dukket saken opp på desk. Kristoffer Egeberg skrev en roundup på det danske spetakkelet og vi valgte å illustrere saken med JPs helside samt noen av karikaturtegningene enkeltvis.

Dagen etter hadde Vebjørn Selbekk i Dagen Magazinet gitt tegningene langt mer prominent plass. Dagbladets redaksjonelle ledelse var ikke særlig begeistret for valget nettredaksjonen hadde tatt, og sørget for å slanke bildebruken i den opprinnelige saken. Større tilbakeholdenhet i framtida, var parolen.

Jeg tror ingen av avisas toneangivende kommentatorer forsvarte avisas egen publisering av de formastelige tegningene i uværet som blåste opp da utenriksminister Støre forsøkte å demme opp for protestene mot Norge ved å legge hovedansvaret på den kristne dagsavisa. Et søk i Retriever gir første treff på Muhammed i papiravisa 13. januar, en ørliten ANB-notis om trusler mot Selbekk. Neste notis om Selbekk står ni dager senere, med forbehold for feil i Retriever eller i søket mitt. Danskene skulle ta støyten selv, og Dagens redaktør var Støres fikenblad for at dette egentlig ikke angikk oss.

De fleste konkluderte med at tegningene var skadelige. Det er ikke så rart, diskusjonen om ekstremislamismen befant seg et ganske annet sted i 2006 enn i dag. Det var fem år etter 11. september og et drøyt år siden Theo van Gogh ble likvidert på gata i Amsterdam av Mohammed Bouyeri. Ayyan Hirsi Ali, som samarbeidet med van Gogh om kortfilmen Underkastelse, gikk i dekning og flyttet snart til USA. Men toneangivende var virket overbevist om at “provokasjoner” hadde mye av skylda for den politiske volden.

Veldig få norske medier valgte å vise de danske tegningene under karikaturstriden, enda de utgjorde terroristenes begrunnelse og ifølge mange var selve stridens opphav og kjerne. Likevel var de ikke tilstrekkelig nyhetsrelevante for Aftenposten, NRK og en rekke andre. VG var aller mest besluttsom på at avisa aldri ville gjengi slikt, men det har flere forklaringer.

Fire år senere kom grisetegningen i Dagbladet, kanskje en arrangert provokasjon fra Arfan Bhatti. Hensikten var forøvrig ikke å kritisere islamister, men PST. Like etter makulerte Adresseavisen 90.000 eksemplarer for å hindre at noen skulle se Jan O. Henriksens tegning.

IS-terrorismens brutale vekst og en gradvis forskyvning av holdninger er nok også en viktig del av forklaringen på at holdninger har endret seg. Tilmed Støre var langt klarere i sitt forsvar av ytringsfriheten på TV i går enn overalt ellers for ni år siden. Det er bra.

I går og i dag gjengir de fleste Charlie Hebdos tegninger. Det er fint, men antakelig ikke spesielt modig. Åtte journalister måtte drepes først, og gjerne et stykke unna oss, hevder medienes argeste kritikere. Samtidig er ønsket om en felles front og samkjørt medieoppførsel langtfra uproblematisk. Landet er ikke okkupert, som min danske kollega skriver i en interessant motstrømskommentar.

Det hevdes også at solidaritet vil bidra til å hindre nye angrep, siden den enkelte journalist, redaktør og publikasjon da kan gjemme seg i mengden. Men fins det egentlig sterkt belegg for den antakelsen? Mest hvis man tror at terroristenes fremste drivkraft er forargelse, krenkelse og raseri. Jeg tror den heller er politisk, og da er virkningen mer tvilsom.

For noen redaktører er respekt for religion og hensynsfullhet overfor de troende en sentral begrunnelse for ikke å vise tegningene. Det er helt akseptabelt og i samsvar med idealet om en mangfoldig og uenig presse. Problemet oppstår når mediene avstår fra å bringe nyheter, illustrasjoner eller karikaturer utfra frykt for ytringsfrihetens fiender. Da har terroristene inkassert en seier og rommet for kritikk og debatt blitt trangere i demokratiske land. Per Edgar Kokkvold har fulgt temaet selvsensur lenge og tett, både som etikknestor og som personlig truet. Faren er trolig stor.

Og disse spørsmålene er uansett ikke enkle. Redaktører tar både hensyn til egne politiske vurderinger, til landets og borgernes beste og til sikkerheten for sine egne ansatte. Regjeringer og diplomater skal både forsvare prinsipper og minimere skaden på Norges interesser. Og debatten om islam må føres med et våkent blikk på minoritetens behov for et trygt liv, omtanke og integrering.

Det vi burde legge bak oss, er ideen om at disse hensyn best oppnås gjennom selvsensur eller å behandle rene mørkemenn med en respekt de aldri har gjort seg fortjent til og som vi har mest å tape på å vise dem, siden de gir drapsmennene åndelig ammunisjon. 

 

Les også:

 

UD instruerte ambassadene om å beklage karikaturene.

 

Nettvert sensurerte HRS

 

Politikens kompromiss med imamene

 

Tegningen Adressa makulerte

 

 

 

Annonser

Les også

Flertallet i utvalget følte med klager, men VG fikk bare mindretallet mot seg. 

Men fikk påtale for argument om at feil og mangler skyldtes at redaksjonen hadde hatt dårlig tid.

Mathias Fischer skriver om politikk, selv om han ikke skulle det. PFU gir Bergens Tidende kritikk.