En høstnatt i 1988

En gang, for en mannsalder siden, en høstnatt i 1988, på et nattefuktig Aftenposten-treff på Bolkesjø, satt jeg purung sammen med en gammel pressefotograf og diskuterte hvordan det var å bli gammel i yrket. 

Oldingen var snart 59 år gammel. Jeg var 26 og skulle fordele jobber mellom Aftenpostens pressefotografer, samt sørge for at bildene kom på trykk best mulig. 

Det var en blandet fornøyelse. 

Fotoavdelingen var dengang en isolert seksjon, en lukket avdeling i kjelleren, en blanding av folk som oppførte seg som om de var verdensmestere, noen som trodde de var verdensmestere - og heldigvis - noen av verdens beste fotografer, som det var et sant privilegium og en fryd å jobbe med og for.

Og så var det Brynjulv Aartun, verdens triveligste fyr og beste kollega. 

Selv på en dag som denne må det være lov å si at han slet litt i en hektisk hverdag. Han kom litt for ofte hjem med bilder som ikke holdt mål. Noen ganger uten bilde i det hele tatt. Innimellom kom han hjem fra oppdrag med strålende bilder, men oddsen for det var ikke den beste. 

Og la det være sagt; han var ikke alene om dette. Langt derifra.

For en relativt ung mann var det å håndtere dette ikke helt uproblematisk. Vaktsjefene som ventet på bildene var rimelig nådeløse før det gikk galt, når det gikk galt og i alle fall etterpå. Og der satt jeg, midt i mellom og måtte formidle denne tildels saklige kritikken videre til fotografene. Jeg tror ikke jeg var spesielt flink til det. 

Og så, den sene seminarnatten med gammeldags Aftenposten-skjenking ble jeg og den gamle mannen sittende og snakke om dette. Jeg mente allerede da - som jeg mener fortsatt - at det må gå an å bli gammel i en bedrift, også som fotograf. Og jeg mente det nok dengang med en skråsikkerhet som kun mangel på erfaring kan forklare. Men jeg er redd for at det ikke var min sympati for hans situasjon han tok til seg da han ut på morgenkvisten skulle forsøke å sove. Det var nok heller stigmaet som en gammel mann.

Tilbake på jobb to dager senere kom han oppom med et bilde i en konvolutt.
Han hadde skrevet noe bakpå.
Her er bildet.

Her er teksten.

I dag, når det flagges på halv stang i Lom, skjer det på grunn av alt Brynjulv Aartun gjorde, alt han presterte, alt han leverte og alt han var i tiårene ETTER vår nattesamtale.

Brynjulv Aartun ble nesten 86 år. Nå er jeg 53.

 
Fred over Brynjulv Aartuns minne.

(Først publisert av Atle Brunvoll på Facebook. Gjengitt med tillatelse.)