Foto: Olav A. Saltbones/Røde Kors

Mediekritikk 2.0

KOMMENTAR: Mediekritikken må føres med samme grundighet som journalistikken. Særlig når den kommer fra oss selv, skriver lokalavisredaktør.

Publisert Sist oppdatert

Denne artikkelen er over åtte år gammel og kan derfor inneholde utdatert informasjon.

Serien med ubegrunnede påstander om norske redaktører og journalisters oppførsel og virke, ser ikke ut til å ta slutt fra TV2s Haakon Eliassen. I sitt første innlegg i Journalisten framførte han «at ingen må tro at lokalavisredaktører og vaktsjefer ikke har grepet inn, stoppet eller dempet en redaksjonell sak fordi det var personlige interesser inne i bildet».

Han spør også hvorfor tips med overlegg blir forkastet? Hvilke ufortalte historier snakker vi om? Eliassen skriver at dokumenter og tipsmeldinger har havnet i søpla fordi det av ulike årsaker var mer opportunt enn å grave videre. Han mener historiene om journalistikk basert på vennetjenester og korrupsjon må ligge der. At dette er neppe utopiske påstander…

Påstandene er interessante og svært alvorlige for alle i journalistikken. Det er absolutt grunn til å se nærmere på saken, men fra Eliassen blir likevel bare påstander ettersom Eliassen ikke er villig til å gi noen konkrete eksempler. I stedet fortsetter han å komme med løse påstander og stiller massevis av spørsmål uten og selv ha noen mening om svarene. Eliassen mener jeg går rett i skyttergraven når jeg etterlyser hvilken innsikt og hvilke fakta han begrunner sin mediekritikk i.

Å bruke skyttegrav-poenget når en i media følger opp et tema han selv legger opp til, uten å gi dybde til den, blir mediekritikken hans løsskudd som vi ikke kommer noe videre av. For hensikten er vel å få til en endring til det bedre, en ny innsikt, få noen lærepenger. Det har vi sikkert alle godt av.

Eliassen skriver at han «er overbevist om at noen misbruker sin makt slik at de selv, og/eller en annen part blir tilgodesett uten at dette avdekkes». Og han fortsetter: «Oppsummert mener jeg at slike etiske overtramp og mulige lovbrudd kan bli langt mer skadelig for pressens omdømme enn de plagiatsakene vi så langt er gjort kjent med». Det er ikke vanskelig å være med på denne omdømmerisikoen. Ikke i det hele tatt, men det finnes heller ikke noen eksempler på dette fra Eliassen, verken i hans første innlegg eller det andre. Om Eliassen prøver å fortelle «noen» i journalistikken «noe» bør han vise samme grundighet i sin mediekritikk som man streber etter ellers i journalistikken. Særlig når kritikken kommer fra oss i media selv.

Det nærmeste Eliassen kommer med å gi svar, er at han prøver å invitere til «en dypere selvransakelse», stille spørsmål «om vi er flinke nok til å granske oss selv. At vi må tenke det utenkelige, stille de ubehagelige spørsmålene».

Det skulle jo en tro at journalister og redaktører er flinke til, men som oftest har vi noen spor å følge. Om mediekritikken blir framført kun med «hva om» og «tenk om», når realitetene kan være så ille som Eliassen er sitert på, så har Eliassen avsporet kraftig og lagt fram et svært begredelig utgangspunkt for en debatt med potensiale.

Jon Martin Larsen er ansvarlig redaktør og daglig leder i Akershus Amtstidende.

Powered by Labrador CMS