Breivik-dekning:

Klipp fra oppslag under rettssaken. Collage: Magnus hoem Iversen

«Nå skal vi snart spise frokost her i Skien»

Kommentar: Når redaktører hevder at bare samfunnsoppdraget styrte dekningen av Breivik-saken i Skien før påske, ødelegger det debatten.

Publisert Sist oppdatert

Denne artikkelen er over åtte år gammel og kan derfor inneholde utdatert informasjon.

Reidun Kjelling Nybø forstår ubehaget som mange følte under dekningen av Anders Behring Breiviks rettssak mot staten. Hun tror at dette ubehaget er hovedårsaken til kritikken mot mediedekningen. I et innlegg fra Kjelling Nybø får undertegnede æren av å representere kritikerne, som altså har det til felles at de har latt seg forlede av sine følelser. 

Nei, Reidun Kjelling Nybø, det er ikke et følelsesmessig ubehag som ligger til grunn for de spørsmålene jeg har stilt til mediedekningen. Derimot er det en nokså kjølig og rasjonell etterlysning av hva redaktørene egentlig mener med «samfunnsoppdraget» som de henviser til, og om de virkelig mener at dekningen av rettssaken ene og alene ble styrt av dette samfunnsoppdraget. Om det følelsesmessige ubehaget har jeg ikke skrevet et ord.

Bakgrunnen for mitt lille kritiske blogginnlegg – som ble snappet opp av NRK og deretter diskutert i ulike fora – var min opplevelse som mediebruker tirsdag 15.mars, dagen da rettssaken i Skien startet.

Om lag klokka åtte om morgenen, en time før retten ble satt, var direkterapporteringen i gang på alle de store mediekanalene. Og hva slags informasjon var det vi fikk? Det var lite substans, men desto mer av typen «Snart kommer han, følg med, følg oss utover dagen, og nå kommer advokaten inn i rettssalen, og snart kommer Behring Breivik, følg med, nå venter vi på at dommeren skal komme, vi sender kontinuerlig i fire dager, og nå begynner salen å fylles opp (av journalister vel og merke)».

Det var happeningen som var saken, mediejippoet, og ikke informasjon av samfunnsmessig betydning. På dag 2 klokka 06.27 melder VGs reportere at «Nå har vi våknet her i Skien og skal snart spise frokost».

Samtidig leste jeg NRKs «varedeklarasjon» for Breivik-dekningen. Her var hovedpoenget at «dekningen skal være bred og relevant, men ikke for massiv». Jaha, det utsagnet kan jo bety hva som helst. NRK lover å dekke saken akkurat passe. I tillegg argumenterer NRK med sakens samfunnsmessige betydningen.

Men denne morgenen er det er noe som skurrer. Dekningen slik den fremstår harmonerer overhodet ikke med en rimelig vurdering av medienes samfunnsoppdrag. Det er åpenbart andre beveggrunner som styrer redaktørenes valg. Jeg forsøkte i mitt første innlegg å peke på noen slike beveggrunner.

Kritikken mot mediedekningen er kommet fra mange kanter og med ulike argumenter. All kritikk blir kort og rutinemessig avvist av pressens representanter. Kritikerne må da skjønne at mediene har dekket saken akkurat passe, at det er mediene plikt å gjøre akkurat det de har gjort - og at «vi gjør bare jobben vår». Og ikke minst: «Vi kan jo ikke tie saken ihjel».

Er dette det høyeste presisjonsnivået det er mulig å oppnå fra redaktørenes side? Er det ikke mulig å være litt mer nyansert og presis i argumentasjonen? Reidun Kjelling Nybø er for øvrig bedre enn de fleste på dette punkt.

Jeg nekter overhodet ikke for at det er sider ved denne rettssaken som har offentlig interesse, og at saken må omtales i mediene. Jeg vil også gjerne være en talsmann for en journalistikk som er spennende, som er tett på, som tar fortellergrep og som ivaretar de gode historiene.

Journalistikk er ikke offentlige utredninger eller tørre referater, journalistikk skal være appellerende og salgbar. Men jeg reagerer på redaktører som tilsynelatende ikke redigerer, og som heller ikke er i stand til å begrunne sine publiseringer på en vettug måte.  

I mitt første innlegg spurte jeg om den voldsomme prioriteringen av denne rettssaken kunne ha noe å gjøre med medienes fascinasjon for kriminalfortellingen. Den gruoppvekkende og skremmende fortellingen om massedrapsmannen har som kjent alltid hatt et sterkt grep på publikum, enten den forekommer i kriminallitteraturen, i spillefilm eller i tv-serier. Ingen av pressens forsvarere har kommentert dette. Det må vel tolkes som et rungende nei; mediedekningen har ingenting med dette å gjøre.

Selv vil jeg si at om så var, at dette er et motiv for pressen, så er det ikke nødvendigvis noe galt i det. Men å benekte at denne siden og hevde at det kun er samfunnsoppdraget som styrer mediedekningen, det er ikke troverdig og det ødelegger debatten.     

Det er også underlig at Nybø kobler diskusjonen om omfang og prioritering til spørsmålet om innsyn og åpenhet. Selv har jeg alltid argumentert for størst mulig innsyn både i rettsvesenet og i andre deler av offentlig forvaltning. Det ville vært ille om saken om Breiviks soningsforhold skulle gått for lukkede dører. Men innsyn og åpenhet betyr ikke det samme som tut og kjør i rapporteringen. Også i andre saker har det vært et problem at redaktører ikke klarer å skille kravet om åpenhet og innsyn fra forventningene om en ansvarlig redigering.

Til slutt, og med fare for å bli litt patetisk: Kritikken fra min side er skrevet ut fra en omsorg for og en tro på redaktørrollen og på redigeringens betydning i dagens mediebilde. Det er trist når vi får følelsen av at redaktøren har abdisert. Mer enn noen gang er det behov for det kloke, samfunnsbevisste og profesjonelle skjønnet i de redaktørstyrte mediene; dømmekraften om hva som er viktig og hva som er tøv. I så måte ble både rettssaken før påske og debatten etterpå en nedtur.

 

 

 

 

Powered by Labrador CMS