Kjære Facebook, du er i ferd med å bli verdens dårligste elsker

«For jeg er den du veit’sier aldri nei
Jeg kommer alltid løpende til deg
Du trenger bare knipse og si hei
Jeg kommer alltid løpende til deg»

Mange er vi som har sunget med til Marius Müllers ord. Kanskje har vi vært i et forhold hvor den ene parten setter premissene og den andre dilter etter. I frykt for å gå glipp av noe.

Dette minner litt om mediebransjen og dens forhold til sosiale medier generelt, og Facebook i sær. Da vi intervjuet en del mediefolk for et par uker siden i anledning slettingen av Tom Egelands post og trusselen om å kaste ut Harald Strømme sa sjefredaktør Espen Egil Hansen i Aftenposten at dette er et demokratisk problem, samtidig som han understreket at vi er glade i Facebook.

Selv etter dagens utblåsning og avisforside forteller han om sitt gode forhold til Facebook.

Han har så rett. For har du journalister i vennekretsen på Facebook er de lett å få øye på. Det er dem som er mest aktive i diskusjonen. De som deler mest. Om ikke av privat karakter, men artikler de mener er interessante å lese. Og så deler de gjerne saker de selv har produsert. Problemet er at Facebook ikke liker alt vi poster. Selv om det er seriøst. Selv om det ikke er smuss. Selv om det er et poeng i det vi deler.

Facebook er blitt partneren som setter premissene for hvordan forholdet skal være og resten av mediebransjen dilter etter. Hvorfor? Det er det ikke sikkert vi klarer å finne noen klare svar på.

Undertegnede er blitt kalt uansvarlig redaktør av Mats Silberg i PR-byrået Trigger på grunn av kritkken mot sensuren Facebook begår når de sletter postinger med et av verdens mest kjente krigsfotografier.

LES OGSÅ: Uansvarlige redaktører

Andre som har deltatt i debatten mener at Facebook ikke er skapt for mediene. At vi må forholde oss til deres regler. De har delvis rett. Facebook ble ikke skapt som en distribusjonsplattform. Det bare ble slik. Men så tok de selv grep og tilrettela for de tradisjonelle mediene. Først gjennom Facebook-pages med tilhørende apper som gjorde administreringen lettere gjennom smarttelefonenen. Så begynte nettsamfunnet å ta betalt for å øke eksponeringen av artiklene våre. Og til sist etablerte Facebook Instant Articles. Særlig den siste er tilrettelagt for redaksjonelle medier.

Facebook vil ikke ha innhold som provoserer, trur eg. Facebook vil ikke ha innhold som er noe annet enn søte kattunger og barn på første skoledag, trur eg. Facebook vil egentlig ikke ha innhold fra tradisjonelle medier, trur eg. Men Facebook tar gjerne pengene våre, veit eg.

Da Journalisten for to uker siden postet denne artikkelen om det ikoniske krigsfotografiet med en gråtende Kim Phuc, fikk vi tidlig beskjed fra algoritmen om at den gikk langt bedre enn våre andre artikler, og at dersom vi ville burde vi bruke noen hundrelapper på å kjøpe økt rekkevidde. Fem timer seinere hadde den samme algoritmen slettet den samme posten.

Her snakker vi om elskeren som først ber om gaver for så å fike til deg når disse ikke kommer. Dagen etter møtte vi opp med lua i hånda og et tilsløret bilde i håp om tilgivelse. Da hadde vi allerede bedyret at det ikke var noen andre uting som stred med
Facebooks verdensbilde.

LES OGSÅ: Er dette greit, Facebook?

Hvorfor gjør vi oss så avhengige av Facebook? Hva er grunnen til at vi tyller oss inn i nettsamfunnets regler? Noen tjener penger gjennom Instant Articles, men tilbakemeldingene vi har fått så langt tyder på at det ikke er store forskjeller før og etter. Vi vil ha distribusjonen. Så klart. Å jobbe på nett og ikke bli lest er en katastrofe. Det er her alle er, sier noen. Jupp. De er det. Men hva gjør det med oss? De redigerte mediene. Når Facebook sletter Nettavisens lederartikkel fra Gunnar Stavrums profil og stenger ham ute i et døgn.

Hvorfor aksepterer vi slikt?

Gjennom de siste par ukene har bildeslettingen fått omtale i andre medier. Dagens Næringslivs post ble også slettet av Facebook. Dagsavisen fikk intervju med jenta i bildet, Kim Phuc, om sensuren. Hun er skuffet. Da Tom Egeland delte denne artikkelen ble han sperret ut fra nettsamfunnet. Dagsavisens posting av artikkelen, både på norsk og engelsk, ligger fortsatt på mediehusets Facebook-side.

I beste fall er dette uforutsigbart, i verste fall er det uholdbart. Også Journalistens gjengivelse av Dagsavisens intervju, med det ikoniske bildet, ligger fortsatt på vår Facebook-side. Selv om det samme bildet er brukt. Og mens DNs post ble slettet fra både hovedsiden og Etterbørssiden, ligger Dagbladet Meningers post ute ennå.

LES OGSÅ: – Facebook er uforutsigbare og uberegnelige

Som om ikke dette var vanskelig nok, avviser Facebook å svare på spørsmål. Nettsamfunnets folk vil ikke svare på journalistiske spørsmål, men henviser til retningslinjene. Hvordan kan vi som bransje akseptere slikt?

Velger vi å svare at det må vi for det er tre millioner voksne nordmenn som er brukere av Facebook så må vi også ta med retningslinjene når vi desker sakene våre. Husk at bilder og titler, kanskje til og med tekst, ikke skal støte noen utenfor landets grenser.

Og så skal vi gi deg en sjanse til. For selv om du er verdens verste elsker er det vanskelig ikke å være glad i deg. Dessverre.