2017: Journalisten i 100!

Kanskje får vi som andre 100-åringer telegram fra Kongen? Uansett runder Journalisten den symbolske jubileumsbøyen allerede ved årsskiftet. Den aller første papirutgaven av fagbladet ble utgitt 1. januar 1917.

En slik begivenhet må naturligvis markeres. Det blir heldags jubileumskonferanse 9. mars. I tillegg samarbeider Journalisten med de journalistfaglige konferansene i jubileumsåret. Vi satser på å være på plass med en egne sesjoner på både Hellkonferansen, DOK:17, Sommerkonferansen, Gull & Gråstein og Svarte Natta, samt på Norsk Journalistlags landsmøte 21.-23. mars.

– Vi gleder oss veldig til å feire og markere Journalistens 100-årsjubileum. Samtidig vil vi gjerne benytte anledningen til å gi leserne våre noe faglig utbytte av jubileet med på veien videre, sier konstituert redaktør Martin Huseby Jensen.

Se karusell med historiske bilder nederst i artikkelen.

Jensen forteller at Journalisten i jubileumsåret ønsker å belyse fagbladets rolle som formidler av stoff om ytringsfriheten, journalisters og redaktørers kår og utviklingen i mediebransjen i de 100 årene som er gått.

– Men ikke minst ønsker vi å belyse hvordan det er å være journalist i dag og hvordan vi tror rollen vil utvikle seg i årene som kommer.

De tidligere Journalisten-medarbeiderne Kathrine Geard og Leif Gjerstad har skrevet bok om Journalistens 100-årige historie. Den utgis i slutten av januar. I de siste numrene før nedleggelsen av papirutgaven ved utgangen av 2014 skrev Geard en serie artikler om historien vår. Denne serien kommer vi til å publisere også på nettutgaven fra 1. januar og en tid framover.

For å slå an tonen bringer vi her utvalgte tidsbilder fra Journalistens 100-årige historie:

1917

Det hele startet 1. januar 1917, med første utgave av Journalisten. Utgiveren het den gang Kristiania Journa­listklub (KJ). Tanken bak Journalisten var klar. Bladet skulle være et middel til samling av landets journaliststand og meddelelsesblad for landets flora av journalist- og presseforeninger. «Og en støtte i arbeidet for at heve yrkets sosiale stilling».

Den første redaktøren, Sigvard Friid-Christensen, skriver at etableringen av bladet kommer sent, men at behovet aldri har vært sterkere. «Vi har krav og interesser som alle andre. For dem vil Journalisten slaa til lyd. De av vore som staar i mot mangler standsfølelse. De har stivnet i vane. Heldigvis er det ikke mange i dag og de dør ut. Journalisten måtte komme nu.»

Utgiveren valgte fjærpenn som logosymbol og A4-format. De tolv første utgavene kostet abonnentene to kroner. Men allerede andre året ble prisen doblet for at redaksjonen skulle få romsligere arbeidsforhold. 

«Fra mange kanter hører vi at hvert numer ventes med iver, bladet læses med en interesse som pressens mænd ikke ofrer al døgnlivets journalistik», påpeker KJ-formann, Thoralf  Pryser.

Et viktig tema for bladet i de tidlige årene var spørsmålet om organisering av underordnede journalister i et landsforbund med styrke til å kjempe fram betryggende lønns- og arbeidsforhold. 

Og da som nå var ny teknologi en kilde til glede, frustrasjon og debatt. Telefonen var et nytt og revolusjonerende hjelpemiddel i et langstrakt land. Da byen skiftet navn i 1925, gjorde utgiveren det samme og ble til Oslo Journalistklub.

1936

Journalisten blir medlemsblad for Norsk Presseforbund etter et vedtak i 1935 om at abonnement på fagbladet skulle være obligatorisk for forbundets medlemmer. Men OJ fortsetter som utgiver. Samtidig overtar Asbjørn Barlaup som redaktør. 

Journalisten forteller om et pågående langsomt arbeid for å regulere lønns- og arbeidsforhold for journalistene i bransjen. Det sitter også langt inne å få innført pensjonsordning i avisene i førkrigsårene.

På etikkområdet skjer det mer. Presseforbundet utarbeider en plakat om pressens aktsomhetsplikt. Vær Varsom-plakaten fikk stor tilslutning på høringen i lokale presseforeninger.

Journalisten informerer også om et nytt varsko fra «Tekstreklameutvalget» om «et skarpt skille mellom annonse og redaksjonsspalte». 

På NPs landsmøte i april 1937 deltar 112 delegater. De diskuterer vedtektene, kontingenten til Journalisten og finansieringen av bladet generelt.

«Det bør for øvrig være en grense for hvor meget Oslo Journalistklubb skal betale for å gi ut Journalisten: klubben har hvert år i senere tid dekket et betydelig underskudd på bladet», heter det i omtalen.

1940-45

I aprilnummeret for 1940 fortelles det som vanlig om årsmøter i lokalavdelingene, jubileer og dødsfall. Men i lederen er det tegn til krig. «Vi savner forbindelse  med en rekke av våre landsorganisasjons lokalavdelinger. Foreløbig kan ikke vårt medlemsblad nå ut til dem. Vi har liten kunnskap om under hvilke forhold en meget stor del av landets pressefolk arbeider. Vi vet bare at det er tunge tider for de aller fleste».

Når NS vil ha propaganda inn i bladet i november 1940 blir redaktør Asbjørn Barlaup og Oslo Journalistklubb enige om å stanse utgivelsen. Ifølge professor og pressehistoriker Rune Ottosen et sjeldent eksempel på at presseorganisasjonene satte foten ned. «Nedleggelsen av Journalisten var kanskje den mest markante protesthandling fra presseorganisasjonenes side under krigen», skriver han i boka om NJs historie.

Formelt kom Journalisten tilbake i august 1945. Men blant de vanlige årgangsbøkene med grønn rygg er det en tynnere og høyere blå bok med tittelen «Journalisten London 1944–45».

Eksil-Journalisten er en enkel stensilert utgave. Redaktør er fortsatt Asbjørn Barlaup, men bladet er nå blitt «Medlemsblad for Norsk Journalistlag».  NJ ble først dannet i 1946, men ettersom det norske journalistmiljøet i London hadde behov for å møtes i mer organiserte former blir en forløper til i mars 1943.

I det første eskil-Journalisten utgitt 15. januar 1944 skriver Barlaup at de nå er blitt så mange journalister her ute at «et lite leilighetsorgan» – er funnet å være på sin plass. Vi frie norske journalister ute i det fremmede har adskillige ting å drøfte». Eksilredaksjonen utga fire nummer i de to siste krigsårene.

I august 1945 utgir Journalisten sitt første ordinære nummer etter krigen. I oktober samme år overlot OJ utgiveransvaret til Norsk Presseforbund. «Utgitt av…» ble deretter endret til «Satt i gang av Oslo Journalistklubb». Samtidig overtok Arne Falk som redaktør. Nynorskmannen begynte å brukte signaturen «Frifant» i Journalisten og fortsatte seinere med det i Dag og Tid. 

– Falk ble en legendarisk redaktør. Han brukte spalta til å lange ut mot redaktører og journalister, minnes presseveteranen Trygve Moe, som var NJ-leder i to perioder. Og NJs første generalsekretær.

1957

Medlemstallet i Norsk Journalistlag er kommet opp i 850 i 1957, og formannen Vegard Sletten forteller i Journalisten om sterk og samstemmig oppslutning. «…og enda enkelte tydeligvis mener noe annet, er jeg overbevist om at dette vil være til gagn for hele pressen».

Morgenbladet mente noe annet. I lederen «Journalistikk på tariff» het det at journalistene har nedvurdert egenarten av yrket ved å inngå en tariffavtale som skal bestemme over deres vilkår. Lederen utløste mange harmdirrende innlegg til Journalisten. Flere enn noen annen artikkel etter krigen, ifølge redaktøren.

«Fleire slike innlegg kjem eg kanskje ikkje til å ta, de fleste er for temperamentsfulle», kommenterer Falk, som mener journalistene må bruke harmen til å bygge en sterkere organisasjon. Slik typografene har.

«Typografene har i mangfoldige år skjøna at ingen pengar kan gi betre renter enn den kontingenten dei betaler til fagforeninga si. Det er noe journalistane aldri har skjøna».

De første redaktørene i Journalisten jobbet for øvrig uten lønn. Etter hvert fikk de penger for strevet. I 1957 har NP regulert Falks redaktørlønn «slik at den nå er like høy som redaktørlønnen i dagspressen». Regnskapet for Journalisten viser at det er 6.150 kroner.

På presseforbundets årsmøte i 1957, der hovedtema var den omseggripende avisdøden, får Journalisten kritikk for i altfor stor grad er blitt et organisasjonsblad, i stedet for et medlemsblad for alle norske pressefolk. Det foregår mye godt arbeid som burde vært omtalt i bladet. «Det kunne heller ikke skade om bladet la større vekt på sitt ytre». Oddvar Hellerud mener på sin side at redaktøren hadde fulgt de retningslinjer som ble trukket opp da NP overtok bladet.

«Jeg og mange med meg er av den oppfatning at Journalisten er det beste journalistiske fagbladet vi har i Norden».

Falk blir sittende som redaktør i Journa­listen helt til 1962 og er dermed den som har vært lengst i stillingen. Han overlater stafettpinnen til Adolf Skjegstad.

1971

Skjegstad er fortsatt redaktør når NP midt i 1971 omorganiseres fra å være en medlemsorganisasjon for journalister og redaktører til å bli et samarbeidsorgan som skal arbeide for bransjens interesser. En konsekvens er også at Journalisten går over til å bli medlemsblad for grunnorganisasjonene Norsk Journalistlag og Norsk Redaktørforening fra august 1971. Skjegstad beholdes som redaktør fram til Thorbjørn Wale overtar tre år seinere. Kort etter får fjærpennen i Journalistens tittelhode lilla farge.

1976

Dette året ga driften et overskudd på 26.000 kroner. Gjennomsnittsopplaget er 3284 eksemplarer. Abonnementsprisen 70 kroner.  Tidsånden og politiske kamper er tydelige i spaltene mot slutten av 70-tallet.

Partipresse og redaksjonell uavhengighet blir heftig debattert. I Oslo Journalistklubb strides det om klubben skal engasjere seg i politiske spørsmål utenfor den pressefaglige sfære. Og likestillingskampen blir synlig gjennom Engebret-bevegelsen, som kvinner i Oslo-pressen startet.

«Mange følte seg diskriminert og tilsidesatt på en eller annen måte, lønnsmessig, karrieremessig og når det gjaldt representasjon i våre faglige fora», skriver en av initiativtakerne, Gerda Vislie. Hun forteller også at Journalistens redaktør ble gjenstand for Engebret-bevegelsens unisone hyllest fordi Wale alltid hadde stått på for dem i tunge stunder «både i Journalistens spalter og i andre fora».

Ny teknologi setter også sitt preg på fagbladet. Utviklingen «har tvunget også Journalisten over til fotosats og offsettrykk», melder bladet i september. Overgangen endrer litt på bladets stil, selv om man har valgt typer som ligner de gamle.

På tampen av året klaget styret i NRKs redaksjonsklubb på at Journalisten har tatt inn en annonse for mannfolkbladet Express, «et blad som bevisst og på et spekulativt grunnlag bruker kvinnekroppen som objekt i salgsfremmende øyemed». 

Arbeidsutvalget i NJ svarer at eierne ikke kan blande seg inn. Redaksjonen i Jour­nalisten har samme redaksjonelle frihet som andre medier.

1979

Nils E. Øy.

Gunnar Borrevik.

Nils E. Øy og Gunnar Borrevik overtar som redaktører. Førstnevnte hadde allerede hjulpet Wale med bladet et par år. Øy framhever Journalistens store betydning for faget og fagbyggingen.

– Lenge var det slik at et fåtall kolleger hadde fagutdanning. Jeg hadde det ikke. Det var også få fagbøker den gangen, og bladet bidro til å sette faget sammen på tvers av ganske sterke politiske skiller, sier han.

Anne Skatvedt, som var nestleder og leder i NJ på 70- og 80-tallet, sier Journalisten i hennes tid var en grunnpilar for ledelsens kontakt med medlemmene.

– Det var også der den faglige debatten foregikk. Journalisten var også viktig på grunn av jobbannonsene. Det var jo der de sto.

1981

Ludwig Wannemacher, som kommer fra Vestfold Arbeiderblad, ansettes som redaktør på heltid. Forgjengerne laget bladet på si. To år seinere oppstår det strid om eierskapet. Redaktørforeningen og journalistlaget hadde utgitt bladet sammen i tolv år. Men nå vil journalistene ha fagbladet for seg selv og gjør vedtak om å kaste ut redaktørene på landsmøtet i 1983.

–  Spørsmålet lå der fra før. Men en repor­tasje jeg laget fra lokalkontoret til Fædre­lands­vennen førte til sure oppgulp fra redaktørhold. Det satte nok saken på spissen, mener Wannemacher.

1984

Norsk Journalistlag gjør alvor av skilsmissen, selv om redaktørene protesterer, og blir eneutgiver. Samtidig forsvinner det gamle tidsskriftformatet til fordel for en moderne tabloidavis. Fjærpennen i tittelhodet fjernes og logoen får en håndskriftformet typografi. Månedsmagasinet utvides til 20 nummer i året. Og man skifter fra trykkeri fra Tønsbergs Blad til Indre Smaalene på Mysen. Ny teknologi åpner for endring i produksjonsrutinene.

–  Vi skrev på datamaskin, og fra et serverrom i NJ sendte vi satsen til trykkeriet. Vi fikk til og med lov å kode titler og ingresser, sier Wannemacher, som beskriver det som et stort framskritt. Til trykkeriet i Tønsbergs Blad var det ikke snakk om å levere annet en skrevne manus.

Redaksjonen blir også utvidet gjennom 80-tallet. Først blir Stein Aabø ansatt som journalist og  et par år seinere rekrutteres Jan Otto Hauge. Journalisten har også egen annonsekonsulent. Økonomien er god.

– Vi hadde ikke noe å klage over, bladet gikk bra. Den gangen ansatte jo mediene folk, og vi hadde en avtale om at de som utlyste stillinger skulle annonsere i Journalisten.

1989-91

Stein Aabø blir redaktør når Wannemacher tar permisjon. Wannemacher kommer imidlertid aldri tilbake. Året etter bruker Journalisten store ressurser på å dekke to journaliststreiker, i avisområdet og i NRK. Bladet kommer ut med flere ekstrautaver. To nye journalister blir ansatt mot slutten av 1990. Jan Otto Hauge overtar redaktørkrakken fra 1991 når Aabø går videre til NTB.

1993-95

I det andre nummeret for året trykkes Journalisten med en ny radikalt annerledes logo. Det nye tittelhodet, i svart og med en rød i, er basert på antikvaskriften Garamond og utformet av Helge Værland i Vårt Land og Terje Andersen i VG.  

«Vi har forsøkt å lage et avishode i klassisk stilrein tradisjon», uttalte de to etter å ha vunnet konkurransen som Journalisten utlyste til formålet.

I 1995 får Journalisten egen hjemmeside, som oppgraderes med ny design og ny adresse etter et par år. Det var ikke snakk om løpende nyhetsdekning, men oppdatering samtidig som bladet gikk i trykken. «Slik at de som ikke kan vente på postverkets sendrektige distribusjon av papirutgaven, kan finne førstesiden, noen av reportasjene, debatt- og lederstoffet fra utgivelsesdatoen», slik redaktøren uttrykker det.

1997-98                                      

Opplaget nærmer seg 9000. Seks sider med annonser er ikke uvanlig. Solide overskudd er normalen. Journalisten har fem fast ansatte etter at en halv deskstilling ble utvidet til en hel stilling. Året etter får bladet også en redaksjonsassistent. Sidetallet økes og layouten legges om til en friskere og frekkere tabloid stil.

I en mellomperiode overføres teksten via ISDN-telefon, mens bildene blir sendt med som konduktørpost med toget til trykkeriet på Mysen. Men snart produseres alle sider ferdig på skjerm i redaksjonen. Ombrekkingen var en ny erfaring for Jørn Michalsen på desken.

– Det så vel ikke ut i begynnelsen heller, men jeg lærte etterhvert . Det ble en kjempeerfaring. Etter hvert overførte vi helt ferdige sider med tekst, annonser og bilder. I avisbransjen var det relativt uvanlig.

Samtidig tar NJ-leder Diis Bøhn grep for å øke den redaksjonelle uavhengigheten.

– Jeg mente NJ burde ta konsekvensen av sitt prinsipielle syn på uavhengighet og sørget for at styreleder ikke lenger var NJs leder, men en aktiv journalist, sier Bøhn.

Når året er omme, skilles bladet ut som eget selskap fra NJ og får eget styre.

På  NJs landsmøte får Journalisten gehør for en viktig endring. Et benkeforslag om at NJ ikke skal ta ut mer enn 20 prosent av bladets overskudd får flertall, mot stemmene til de fleste i landsstyret. Endringen fører til at Journalisten får mulighet til å bygge opp en egenkapital.

«Vi har det ikke trangt, men som en resultatorientert bedrift er det en fordel å beholde mer av egenkapitalen, slik at vi selv kan se at det går godt», kommenterer redaktøren.

1999                                        

Hauge er kjent for sine skarpe og kontroversielle meninger. Nå skaper han overskrifter etter å ha helt øl i hodet på Vidar Kleppe på presseklubben Tostrupkjelleren «for å markere avsky til Frp-politikerens rasistiske utsagn».

Opptrinnet og redaktørens påfølgende leder blir en styresak. Men fordi Hauge beklager at han hadde benyttet Journalisten til å kommentere saken, ender oppstyret med at styret tar beklagelsen til etterretning. Året etter tildeles redaktør Hauge Fritt Ords Honnør for sin innsats for avisens selvstendighet.

2001

15. januar lanserer Journalisten nettavis med daglig nyhetsdekning. Fjoråret ga en million i overskudd, og styret gir grønt lys for å utvide redaksjonen med to medarbeidere. En går inn i prosjektstilling. 

«Våre ambisjoner er ikke bare å gi de faste leserne av Journalisten mest mulig valuta for pengene. Det er også at vår nettavis skal nå ut til flest mulig i samfunnet som vil følge debatt og nyheter om media.»

Men et brått annonsefall fører til et driftsunderskudd dette året på ca. 400.000 kroner.

2002-03                                        

Styret i Journalisten vil stramme inn og vedtar et budsjett som betyr at prosjektstillingen ryker og nettsatsingen reduseres. Redaksjonen protesterer. Hauge mener styret og eierne heller burde diskutere «hvor lenge det er fornuftig å bruke halvannen til to millioner kroner på å sende ut papirutgaven av Journalisten 20 ganger i året».  Når det viser seg at journalisten har krav på fast jobb, fortsetter nettsatsingen likevel som før.

I mars går Hauge, som en tid har vært sjukmeldt med hjerteproblemer, av som redaktør. Avgangen kommer etter en konflikt med arbeidsgiveren der skyhøye telefonregninger og trussel om avskjed sto i sentrum. Konflikten endte imidlertid med en avtale mellom partene som innebærer at Hauge får en sluttpakke. 

Etter sommeren overtar Trygve Aas Olsen - som kom fra Dagbladet - som redaktør. Gjennom høsten jobber han og redaksjonen sammen med eksterne designere for å legge om fra tabloidavis til magasin. 

I januar  2003 lanseres Journalisten i nytt format med splitter ny logo, nye spalter og kommentatorer og en generell tilpasning av innholdet. Men Språkspalta, som Lars Aarønæs har laget siden 1990, henger fortsatt med.

2006                          

Journalisten tildeles Fagpresseprisen. Og økte annonseinntekter på begge plattformer gir bladet et driftsoverskudd på en drøy million kroner. Året før fikk Journalisten et overskudd på om lag 600.000 kroner, etter en periode med flere vanskelige år.

– Dette reflekterer at det er stor aktivitet i mediebransjen, og viser at mobiliteten blant journalister er stor. Folk skifter jobb samtidig som det er mange nye stillinger, særlig i nye medier, uttaler redaktøren.

2007                                  

Aas Olsen velger å gå videre til Dagens Næringsliv og Helge Øgrim ansettes som ny redaktør. Også han kommer fra Dagbladet. Øgrim vil øke aktiviteten på nettet og får opprettet en ny nettjournaliststilling. Men etter et godt første år for den nye sjefen kommer et kraftig fall i annonseinntektene. Bladet går med nesten en million i underskudd i 2008. Det påfølgende året blir enda verre med et underskudd på 1.3 millioner. Med journalistikken går det bedre. Nettrafikken øker og Bjørn Åge Mossin tildeles Fagpressens Journalistpris for 2009.

2010-11                        

Annonsemarkedet har tatt seg opp og Journalisten går i pluss med drøyt en kvart million. 2. januar 2011 lanserer Journalisten sin egen Ipad–utgave. Appen ble utviklet av redaksjonens egen medarbeider Espen Moe basert på teknologien til det nederlandske selskapet Woodwing. Seinere på året vinner Journalisten Fagpressens nettpris og Helge Øgrim tildeles Fagpressens hederspris. Også året etter vinner Journalisten nettprisen.

2014                  

Vedvarende svikt i annonseinntektene kombinert med en kostbar satsing på utvikling av nettjenesten Pressekontakten har påført bladet underskudd flere år på rad. Styret beslutter å trappe ned antall papirutgaver til 15 og budsjetterer med underskudd i 2014. Det iverksettes en omfattende spareprosess. Tre medarbeidere, Kathrine Geard, Birgit Dannenberg og Leif Gjerstad, takker ja til sluttpakke og AFP. Den nye staben består fra nyttår av fire redaksjonelle årsverk og 1,4 kontoransatte. 

11. juni 2014         

Landsstyret i Norsk Journalistlag er samlet i møterommet i Torggata 5. Det vil si, medlemmene har akkurat skiftet hatt og konstituert seg som ekstraordinær generalforsamling i Journalisten.

Bak i salen følger flesteparten av de ansatte i fagbladet ordskiftet mellom de femten representantene som nå skal avgjøre papirmagasinets skjebne. Det drar seg mot et historisk øyeblikk.

Et styremøte i Journalisten tre uker tidligere har ledet fram til generalforsamlingen. Selskapet hadde i flere år drevet med betydelige underskudd som følge av kraftig annonsesvikt. Sparetiltak som nedbemanning og redusert utgivelsesfrekvens var ikke nok. Nå krevdes nye strategiske grep, mente styreleder Thomas Spence – og flertallet, som denne maidagen gikk inn for å  stanse utgivelse av papirmagasinet.

Avgjørelsen ble tatt mot stemmene til de ansattes styrerepresentant og NRK–journalist Rolf Johansen, som også er leder av Oslo Journalistklubb (OJ).

Et standpunkt med gjenklang. For det var nettopp OJ som for 98 år siden etablerte fagbladet.

Etter bare 40 minutter vedtar en enstemmig forsamling at tida for Journalistens på papir er over fra årsskiftet.

2015-2016

Men Journalisten var ikke død! Det redaksjonelle livet går videre på nett, med fullt trykk på nyheter og reportasjer fra mediebransjen. Dekning av leserflukt fra papiravisene, annonsesvikt og nedbemanning har preget hverdagen i Journalistens redaksjon de siste årene. Samtidig skjer mye spennende  - ikke minst på det digitale området. Det satser Journalisten også mye ressurser på å formidle. Som tidligere ser vi det som en hovedoppgave å gripe fatt i presseetiske temaer.

Ved inngangen til jubileumsåret 2017 er Journalistens økonomi stabilisert, med et lite overskudd i 2015 og trolig enda bedre i 2016.

– Journalisten opplever som resten av mediebransjen fallende inntekter. Det må vi forholde oss til og drive deretter. Når det er sagt har vi sett mange lyspunkter gjennom 2016. Det er det også mulighet for neste år. Vi gleder oss til å ta fatt på det store jubileet vårt, slår konstituert redaktør Martin Huseby Jensen fast.