Da VGs Ronny Berg, Stian Eisenträger og Espen Rasmussen skildret høyreekstreme møtte én av kildene med maskingevær

Stian Eisenträger på toget i Tyskland på vei til Pegida-demonstrasjon. Foto: Espen Rasmussen.

Da VGs Ronny Berg, Stian Eisenträger og Espen Rasmussen skildret høyreekstreme møtte én av kildene med maskingevær

Ett år. 14 land. 200 bilder. 80 intervjuer. Resultatet er reportasjen «Det hvite raseriet».

I 2015 jobbet VGs fotosjef Espen Rasmussen med flyktningkrisen. Mot slutten av dekningen oppdaget han en mentalitetsendring hos folk. Flere gikk bort fra nestekjærligheten og begynte å stille kritiske spørsmål ved hvordan flyktningkrisen kom til å påvirke dem og jobbene deres.

Dette vokste seg til en idé, og Rasmussen koblet på VG Helg-journalist Ronny Berg. Sammen med journalist Stian Eisenträger har de sett på konsekvensene av flyktningstrømmen.

Det førte dem ut på en reise gjennom 14 land. 200 bilder er tatt. 80 intervjuer gjennomført. Lørdag er samtlige 90 sider i VG Helg viet ett års arbeid om «Det hvite raseriet». Digitalt presenteres tekst, bilder og videoer i en serie med 24 kapitler gjennom sju uker - og leserne kan følge den både på Facebook, Instagram og Snapchat.

I tillegg har markedsavdelingen i VG laget en 60 sekunders lang videoteaser som ledsager og profilerer prosjektet. (Se teaseren nederst i saken).

Bilde fra et av møterommene på VG-huset som teamet brukte som arbeidsrom. Foto: Espen Rasmussen. 

Tidkrevende 

I tillegg til å saumfare sosiale medier og kommentarfelt, har teamet brukt flere måneder på å lete i de mørke krokene av nettet etter både organisasjoner og mennesker. Flere hundre intervjuforespørsler ble sendt ut. Alle med mål om å få komme inn i miljøet og tett på karakterene. Mange svarte aldri.

– Det er et ganske upålitelig miljø og jobbe mot. De er svært pressekritiske og noen regelrett hater mediene. Noen svarte på første henvendelse, men så tok samtalen brått slutt. Noen ganger var dette fordi personen ble kastet ut av Facebook som en konsekvens av ytringene sine. I organisasjonene var det dessuten et hierarki, der alle spørsmål måtte rettes mot toppen. Det var tidkrevende, men veldig interessant å få jobbe med, sier Berg. 

Han forklarer at før var høyreekstreme lett å legge merke til, ofte iført skinnjakke og boots, og på utkanten av samfunnet. Nå er de i større grad ikledd dress, slips, og med stresskoffert, og vil sette sitt politiske preg på samfunnet. 

Kamera fra 2. verdenskrig rigget for å fotografere nestleder i Gyllent Daggry i Hellas, Christos Pappas. Til høyre er VGs fikser. Foto: Espen Rasmussen.

Måtte tett på

VG ville tett på menneskene, men det var ikke alltid like lett å få til. Derfor fikk de hjelp fra profesjonelle fiksere. Til å bryte språkbarrierer og tilrettelegge avtaler. Flere intervjuobjekter måtte de møte flere ganger for å bygge opp tillit. Særlig krevende var det at mange var kritiske til mediene. Men det stoppet ikke journalistene fra å stille kritiske spørsmål. Det måtte bare gjøres riktig. 

Espen Ramussen i aksjon med kamera fra 2. verdenskrig.
Foto: Ronny Berg. 

– Italienske Alex Celotto har dekket hele kroppen med tatoveringer av høyreekstreme ytringer. Han har blant annet Hitler på magen. Vi måtte møte ham tre ganger før han tillot oss å snakke om det og få fotografere ham, forklarer Berg.

Rasmussen, som har vunnet Årets Bilde to ganger og i fjor tok 1.pris i verdens største fotokonkurranse, har i arbeidet slept rundt på et kamera fra 2. verdenskrig, for å ta portretter. På denne måten tok det fire minutter å ta ett fotografi. 

– Det har blitt litt ekstra-arbeid å jobbe med gammel film og fremkalle på gamlemåten, men mange av de vi har snakket med er nostalgikere og satte pris på slike fotografier, sier han. 

Fotografert av sikkerhetsstyrker 

Til tross for at flere av personene de møtte var overvåket av politi og landets sikkerhetsstyrker, fryktet de aldri for egen sikkerhet. Men i Russland opplevde de at tre fiksere trakk seg etter å ha blitt fortalt om prosjektet. Ifølge Espen Rasmussen var dette i frykt for det høyreekstreme miljøet.

Det er ingen tvil om at VG-journalistene har opplevd litt av hvert. Da de overnattet i skogen i Slovakia med den paramilitære gruppen Slovenski Branci, opplevde de å bli fotografert av etterretningstjenesten som sirklet rundt dem i helikopter. 

– Var ikke det skremmende? 

– Næh, vi var forberedt på alt mulig. Da vi møtte lederen for gruppa første gang, et par måneder tidligere, hadde han med seg et maskingevær i bilen som han på et tidspunkt viftet med på åpen gate. Det er jo litt spesielt, forteller Berg. 

Reporter Ronny Berg i Slovakia under jobbingen med den paramilitære gruppen Slovenski Branci. Tidlig på morgenen gikk han i sola for å få igjen varmen etter en kald natt i telt. Foto: Espen Rasmussen. 

Et kaldere Europa

Høyreekstreme er skrevet mye om - og omdiskutert. VG har ikke forsøkt å henge ut enkeltpersoner med reportasjen, men heller vise fram menneskene bak ytringene. «Hvem er de?» og «Hvorfor hater de?». 

– Vi tror på å vise fram meningene og holdningene deres og hvorfor de ble dem de er. Det har en verdi å få det opp i dagslys, der det kan debatteres. 

Berg forteller at det i starten føltes som et prosjekt «litt på siden». «Nazist» og «nasjonalist» var ord som knapt var nevnt i avisene da de startet arbeidet. Så fulgte flere terrorangrep, Brexit og Donald Trump ble valgt til president i USA. 

– Europa ble kaldere og mørkere etter hvert som vi arbeidet med prosjektet. 

Reportasjen, som går over 90 sider i VG Helg, er et resultat av VG-spaden Gard Steiro innførte. Spaden gir redaksjonen mulighet til å søke om interne stipender for å jobbe med lange prosjekter. Faktisk er «Det hvite raseriet» det første prosjektet som fikk denne støtten.  Det har blitt til gjennom et samarbeid med flere avdelinger i huset. 

Berg forteller at de er veldig takknemlig for å få jobbe så lenge med et slikt prosjekt, spesielt slik bransjen er nå. Selv om de har vært innom andre ting i løpet av dette ene året, er det primært denne reportasjen som har tatt deres tid. 

Annonser

Les også

Det var Norges viktigste land i Afrika, nå brukes medielover vi var med å ta initiativ til, til å skjule noen av verdens verste forbrytelser. NB: sterke bilder

– Modellen med å distribuere en konkurrerende avis er i seg selv problematisk.