Hver dag minner Mari By Rise seg selv på å ikke glemme «de glemte barna»

Mari By Rise irriterer seg over at det skal for mye til for at en sak blir rikssak om den ikke lages i Oslo. Foto: Rune Petter Ness
Morgenrutinen:

Hver dag minner Mari By Rise seg selv på å ikke glemme «de glemte barna»

Etter et foredrag om reportasjen «De glemte barna» fikk hun en kaffekopp. Den drikker hun av hver dag som en påminnelse.

Hver tirsdag og torsdag framover vil Journalisten publisere «Morgenrutinen», der vi stiller de samme spørsmålene til en rekke personer som er tett på mediebransjen. 

Les alle «Morgenrutinene» her.

Mari By Rise er journalist i Adresseavisen. I over 15 år har hun og kollega Lajla Ellingsen jobbet sammen med graveprosjekter. De to har vunnet flere journalistpriser for sine reportasjer, blant annet Skup-diplom.

Les også: Ellingsen og By Rise - Adressas dynamiske duo

– Kaffe eller te?

– Varm melk – med litt kaffe. Helt avhengig av det, det har gått så langt at jeg har satt opp en egen kaffemaskin med melkesteamer på jobb-pulten. Jeg har tilbudt meg å lage for folk, men de vil ikke ha. De går heller på Jakobsen og Svart i første etasje.

– Hva har du på nattbordet?

– Mest bøker. Nå ligger blant annet Knausgårds siste om årstidene der, «Om sommeren». Jeg elsket «Våren», så jeg er litt avventende til «Sommeren». Den er nok ikke like god. Jeg fikk nettopp kjeft av tannlegen, så nå ligger det også tre pakker tanntråd der. I tillegg har jeg «Om å skrive» av Hans Olav Brenner, «Into the wild» av Jon Krakauer, den siste av Ferrante, «Alt lyset vi ikke ser», av Anthony Doerr , «Året» av Espedal, Shakespeare-boka til Hobbelstad og en bunke gamle aviser. Det var alt. Rene støvsamlingen dette. En av bøkene har jeg gitt opp, en annen går det framover med og resten ligger der som gode venner.

– Hvilken overskrift skulle du ønske du så på trykk i dag?

– «Alle partilederne mente barnevernet er viktigste sak i gårsdagens partilederdebatt». Lang og kjedelig, men jeg skulle ønske det en gang kunne være sånn. For noen år tilbake jobbet jeg og kollega Lajla Ellingsen i flere måneder med serien «De glemte barna», der vi blant annet fikk innsyn i mappene til barnevernsbarn og kartla overgrep mot fosterbarn. Jeg fikk en kaffekopp etter et foredrag vi holdt for ansatte i barnevernet etter serien, inni koppen er det en stygg fisk, en gjedde tror jeg, med et øye som skuler på meg. Jeg drikker av den hver dag, den heter Glemte barna- koppen og skal minne meg om at vi ikke må glemme disse barna som journalister heller.

– Hvor leter du etter gode saker?

– Mange plasser. Postjournaler selvfølgelig. Til og med revisjonsrapporter kan være gull, de kan gi gode ledetråder til andre saker. Muntlige kilder! Få ting slår en solid muntlig kilde som utgangspunkt for en god sak. Så er det kult når man oppdager at det fins dokumenter man ikke var klar over – og som man deretter får innsyn i. Det skjedde da vi i en rapport så at Trondheim kommune førte en detaljert oversikt over avvik i eldreomsorgen. Vi ba da om innsyn i disse – og avvik på flere andre områder i kommunen. Dette ble en serie vi kjørte i forrige valgkamp.

– Om du kunne velge hvem som helst: Hvilken person ville du helst spist frokost med og hvorfor? 

– Det står mellom Donald Trump og Bruce Springsteen. Begge to hadde blitt dobbelt artig. Men kanskje litt hektisk. Trump fordi han er verdens mektigste, smått «crazy» og derfor særs godt egnet for utspørring. Springsteen? Han er så gammel og god venn av meg at det hadde vært gull å treffe han. Når Bruce til slutt tar «Thunder Road», kan Trump godt ha forlatt frokosten.

– Hvordan reiser du til jobb og hvilke medier har du vært innom før du ankommer arbeidsplassen? 

– Jeg sykler eller tar buss. Jeg leser Adresseavisen papir til frokost, med P2 på radioen. Når jeg sykler fortsetter jeg med P2 på øret, tar jeg bussen er jeg innom flere nettaviser, ofte via Facebook. Med P2 på øret da også.

– Hva er ditt viktigste verktøy i jobben? 

– Telefonen og gode kolleger.

– Hva irriterer deg aller mest med norske medier? 

– Dette lurte jeg litt på, og etter å ha snakket med makker Lajla Ellingsen, er dette selvfølgelig det soleklare svaret: Det er ikke få ganger vi har irritert oss over hvor mye som skal til før en sak blir en rikssak, når den ikke finner sted i Oslo/sentrale Østlandet.

– Hva blir viktig for utførelsen av journalistyrket framover? 

– Vi må gjøre færrest mulig feil og prioritere de viktigste sakene. Vår troverdighet er oppe til vurdering av mange.

– Om du kunne gå tilbake i tid og møte deg selv som tenåring, hvilke råd hadde du gitt? 

– «Ikke bruk så mye tid på å bekymre deg for om du greier å bli journalist, og hvordan du skal komme deg dit. Det ordner seg. Gratulerer på forskudd». Den hadde vært fin å få. Jeg hadde også rådet meg selv til å bruke konfirmasjonspengene på noe annet enn den hvite dunjakka.

– Hva er mediebransjens største utfordring akkurat nå? 

– Vi må tjene nok penger til at vi kan gjøre jobben vår skikkelig: Sjekke hva makta driver med, gi folk korrekt og relevant kunnskap, lete etter tingene som ikke fungerer.

– Hva er ditt forhold til emojies og hvilken bruker du mest?

– Det blir litt som når jeg i oppveksten skiftet dialekt de gangene jeg flyttet, eller når jeg blir breitrønder i kildesamtaler med nordtrøndere: Dersom de jeg kommuniserer med bruker emojies, kjører jeg på, det har hendt jeg har sendt sånne hjertesmilefjes til kilder og det er jo litt dumt, men stort sett klarer jeg det bra. Jeg liker den dama i rosa genser som løfter begge armene, den er litt naivt happy.

– Når logger du av for kvelden?

– Når jeg legger meg, mellom 23 og 24. Hvis jeg ikke får sove er jeg så dum at jeg logger meg på igjen.

Annonser

Les også

– Det er sånn det blir en story, sier journalisten bak.

Arrangøren håper økt tilgjengelighet skal gi flere deltagere.

MEDIEDEBATT: Det er oppsiktvekkende at ikke kulturministeren, som også er generalforsamling i NRK, klarer å holde orden i sysakene.