Warren Richardson møter mennesker i øyehøyde

Det er 2006, og den australske fotografen Warren Richardson går nedover Karl Johans gate i Oslo. Han er sjokkert. Det er så rent, så perfekt. Men overalt ser han narkomane.

– Antallet heroinmisbrukere er astronomisk for et lite land som Norge, det er som en epidemi, sier Richardson. Han besøker fotofestivalen DOK17 i Fredrikstad, for å vise bilder og fortelle om sine uortodokse metoder. Når festivalen er over, skal han slå opp det lille teltet på sitt faste sted, i en liten park midt i Oslo sentrum. Fotografen, som vant den aller viktigste prisen for fotojournalistikk i 2016, World Press Photo of the Year for et bilde fra flyktningkrisen i Europa, liker ikke å bo på hotell.

– Jeg vil være hos dem jeg fotograferer, da føler jeg meg mer i live, forteller Richardson. Han har funnet et sted for teltet som er overvåket av kameraer fra omliggende bygninger. De får ham til å føle seg trygg. Da han kom, holdt han opp et lite skilt foran kameraene: «Jeg er fotograf», sto det. Da han pakket sammen igjen, holdt han opp et annet skilt: «Takk for tryggheten. Ha det bra!».

Interessert i den psykologiske siden

Richardson går gatelangs i Oslo sentrum og prater med rusavhengige. Han fotograferer dem når de kjøper stoffet sitt, når de setter skuddet, når de bare er.  

– Hvorfor stikker du nåla i deg selv? Hva med fremtiden?

Han er nysgjerrig, og stiller spørsmålene mange kanskje unngår. Han tror det handler om å nærme seg verden og dem han fotograferer på samme måte som et barn. Han er opptatt av å møte andre mennesker i øyehøyde, dele en røyk, spørre hvordan de har det. Kameraet han bruker er lite for å vekke minimal oppmerksomhet. Mange av de rusavhengige har blitt vennene hans, og han har lært seg metoder for hva han skal gjøre hvis noen setter en overdose.
 

– Hvor går grensen mellom å dokumentere, og å bli en aktivist?

– Min agenda er å dokumentere. Men jeg bryr meg om disse menneskene. Jeg bruker en slags omvendt psykologi; jeg ønsker at de skal se seg selv gjennom spørsmålene jeg stiller og bildene jeg tar, forteller Richardson.

Nærhet kan gjøre immun

– Folk i Oslo vil heller kaste penger etter en heroinist enn å sitte ned og snakke med ham. Men de som er på gata er gode mennesker, de har bare hatt det vanskelig i livet sitt. De flykter fra noe, mener han.

Selv om han møter mye gjestefrihet i Norge, opplever Richardson at det er en slags kulde her, og et sosialt press.

– Alle vil opp, de vil være best. De klatrer den samme stigen, men for å komme til toppen må de klatre over andre, mener han. Han synes ikke det er unaturlig at det en fotograf fra Australia som kommer til Oslo og forteller om rusmisbruket.

– Når man reiser til et annet land, går man inn i det med åpne øyne. Hvis du reiser til Australia, blir du kanskje overrasket over alle aboriginene som lever på gata der. Mens jeg kommer hit og tenker: Holy shit! Er dette Oslo? Dere er født i et spesielt land, og vokst opp med alt dette foran nesetippen deres. Etterhvert ser man det ikke lenger, man blir immun, mener han.

Fra Budapest til Trondheim til fots

I 2016 gikk Richardson gjennom Europa til fots. Fra Budapest til Amsterdam. Der stoppet han for å ta i mot World Press-prisen. Så vandret han videre til Norge, og opp til Trondheim. Målet er å gå helt til polarsirkelen. Uten GPS og kart.
 

– Jeg har hatt denne drømmen siden jeg var liten gutt. Hvis det er noe som er relevant og viktig for meg, gjør jeg det. Jeg tviler aldri, forteller han. Underveis tok han bilder. Richardson ville prøve å forstå hva det vil si å overleve. Menneskemøtene på veien viste han at det er folk der ute med et hjerte. Det var godt å se, spesielt etter å ha dekket flyktningkrisen i Serbia og Ungarn i månedsvis. Han bodde i flyktningeleir i tre måneder, midt på vinteren.

– Å fotografere er ikke bare å vise at lyset er vakkert. Jeg gjorde alt sammen med flyktningen, for å forstå om jeg kunne leve som dem. Er jeg en overlever, eller vil jeg gi opp, hvis situasjonen endrer seg og det er vi som må flykte?

Håper på forandring

– Forandret det noe for deg da du vant World Press Photo?

– Nei. Jeg er ikke en autoritet i industrien. Jeg kjente til World Press Photo, men jeg visste ikke hva det ville si å vinne. Jeg er ikke noe viktigere enn den unge gutten på gata med et kamera over skulderen, sier han.

Richardson vet ikke når prosjektet om de narkomane i Oslo er ferdig. De har blitt vennene hans.

– Jeg vil gjerne at de jeg tar bilder av skaper deres egen forandring. Jeg er ikke der for å ta noe fra dem. Jeg vil vise at det finnes en side av samfunnet som bryr seg, avslutter han.