Finn Våga mener mange fotografer mangler sideblikk. Nå har han fotografert fraværet av ytringsfrihet

Bangladesh var et av landene Finn E. Våga og Jan Zahl besøkte, etter å ha møtt en blogger som er i eksil i Bergen. Han havnet på dødslisten til ekstreme islamister. Foto: Finn E. Våga, Stavanger Aftenblad
BILDET:

Finn Våga mener mange fotografer mangler sideblikk. Nå har han fotografert fraværet av ytringsfrihet

Våga reiste verden rundt for å undersøke ytringsfrihetens kår. 

Hva skjer med mennesker som må flykte fra hjemlandet sitt fordi de mener noe sterkt og høyt? Som kan bli drept fordi de ytrer seg om hverdagslige ting som angår oss alle – som politikk, retten til utdanning, kvinners situasjon? De flykter til et annet land, lang unna. De er fri. Eller er de egentlig det?

Det var spørsmålene illustrasjonssjef Finn E. Våga i Stavanger Aftenblad stilte seg selv, og etter hvert kollega og kulturjournalist Jan Zahl. Sammen reiste de til Reykjavik, New York, Gøteborg, Paris og Bergen for å møte mennesker som har måttet flykte fra hjemlandet, fordi meningene satte livene, deres i fare. Etterpå dro reportereamet til landene disse menneskene flyktet fra – Cuba, Sri Lanka, Gaza, Iran og Bangladesh.

Her finner du flere fotografer som forteller om sine bilder og metodene bak dem
 

Ratan Kumar Samadder var en frittalende og populær blogger i Bangladesh, og havnet på en dødsliste hos ekstreme islamister. Nå bor han i Bergen. Foto: Finn E. Våga, Stavanger Aftenblad


Reportasjeserien «Forbudte stemmer» har blitt til fem artikler på totalt 55 avissider, nettpresentasjon med video og podkast. I tillegg har prosjektet vært stilt ut, og Våga og Zahl har holdt flere foredrag. 

– Hva er grunnideen bak prosjektet?

– Vi har gått dypt inn i ytringsfrihetens vilkår og utfordringer. Menneskene vi har møtt, har måttet flykte fordi de mener noe, og ytrer seg om det. Men hvordan blir deres stemme hørt når de befinner seg i utlandet? Hvor fri er de til å påvirke det som skjer i hjemlandet da?

– Dere har også reist til hjemlandene deres. Hvorfor valgte dere å gjøre det?

– Vi ville oppleve det samfunnet som gjorde at de måtte flykte. Hva er det med et samfunn som gjør at enkelte mennesker som står opp for ytringsfriheten ikke kan leve der? Vi ville også prøve å forstå de menneskene som har valgt å bli for å kjempe videre, og vi møtte personer som hadde helt andre oppfatninger. 
 

Havanna, Kuba. Foto: Finn E. Våga, Stavanger Aftenblad


– Hvordan fotograferte du fraværet av ytringsfrihet?

­– På en måte måtte jeg lukke øynene for alt jeg har lært om fotografi, og spesielt reisesjangeren, som jeg har jobbet mye med. Jeg kunne ikke jakte vakkert lys eller eksotiske motiver, fordi de bildene kanskje ikke hadde noe med historien å gjøre. Jeg bestemte meg for at portrettene skulle være enkle, fotografert med respekt og verdighet. Jeg ville prøve å formidle kraften de hadde i seg, at de står for noe. «Tomrom» var også et stikkord hos dem som hadde flyktet. De ga meg en følelse av ensomhet, oppgitthet, savn og at de ikke passet helt inn på sitt nye hjemsted.

– Hvorfor velger en fotograf – en visuell historieforteller – et tema som er så vanskelig å visualisere?

– Temaet er vanskelig journalistisk, enten det er bilde eller tekst. Men det er forbanna viktig. Ytringsfriheten er under press i Europa også. Menneskene vi har møtt, både de som har flyktet og de som tar opp kampen på hjemmebane, er de virkelige heltene. Dem vi snakker om i festtalene, de risikerer livet sitt for ytringsfriheten.
 

Orlando Luis Pardo Lazo ble arrestert flere ganger fordi han ytret seg kritisk om Castros Cuba. Han har flyktet til Island. Foto: Finn E. Våga, Stavanger Aftenblad


Fotojournalistikken blir stadig kritisert for å dokumentere konsekvenser, og ikke undersøke årsakene til at verden er som den er. Det store, komplekse bildet har mange sorte hull. Våga og Zahl har forsøkt å trenge dypere inn, forstå samfunnsstrukturer, lytte til både de konservative og de kontroversielle stemmene.

– Vi ville ikke bare intervjue og skildre kritisk mot regimet i landene vi var i. Vi pratet også med folk som reflekterte annerledes enn dem som valgte å flykte. Vi måtte ha bredde og dybde, verden er ikke sort-hvitt. Vi fulgte grunnleggende journalistisk arbeidsmetode, som er å være nysgjerrig og kritisk.

Våga har fulgt fotojournalistikken i Norge i lang tid. Blant annet som illustrasjonssjef i Stavanger Aftenblad, gjennom Pressefotografenes Klubb, som leder av NJs fotoutvalg og ikke minst som fast konferansier på fotofestivalen DOK.
 

Grensen mellom Gaza og Israel. Foto: Finn E. Våga, Stavanger Aftenblad


– Er fotojournalister gode nok til å formidle det komplekse bildet?

– Jeg synes mange fotojournalister burde trenger dypere inn i materien. Det lages mange fantastiske prosjekter, men av og til mangler de et sideblikk. For ofte rettes kamera kun en vei. Vi ser ikke forbi, eller bakenfor, det som er hovedfokuset deres.

– Hvordan kan vi bli bedre? 

– Espen Rasmussen sitt prosjekt «Det hvite raseriet» er et eksempel på et arbeid som er nyansert. Han får frem at folk er folk – de har absurde meninger – men de lever sine liv og står opp for det de tror på.

Finn E. Våga (57)

• Illustrasjonssjef i Stavanger Aftenblad. Har jobbet i avisen siden 1982
• Aktuell med reportasjeserien «Forbudte stemmer»
• Prosjektet er støttet av Fritt Ord 

Så kan man være uenig med dem, naturligvis. Folk er ikke sterke eller svake, onde eller gode. Vi er sammensatt, og det er verden og.

– Hvordan var det for en fotosjef å forlate kontoret og dra ut i felt?

– Flere sjefer burde gjøre det samme. Som sjef har man mange gode teorier om hvordan en sak bør skrives og et bilde bør tar. Men vi må vise hva vi kan vi også. Jeg har alltid vært opptatt av at vi skal oppsøke verden, ikke bare ringe rundt. Det er min store bekymring i journalistikken.

Finn E. Våga. Foto: Endre Gorm Hansen


– Følte du på prestasjonspresset?

– Ja, selvfølgelig! Jeg gikk i svart noen ganger, og jeg var usikker og nervøs. Mest fordi temaet er så viktig, og fordi menneskene vi møtte har tatt så store sjanser ved å snakke med oss. Da har du en forpliktelse til å formidle på en skikkelig måte. Det var også mange etiske veivalg. Vi måtte være sikre på at vår tilstedeværelse og rapportering ikke satte dem ytterligere i fare.

Våga og Zahl laget også en podkast i fem episoder. Der kommer menneskene selv til orde. I tillegg har reporterteamet egne refleksjoner og betraktninger. Læringskurven var bratt, for Våga som aldri hadde laget podkast før.

– Hvilket potensiale har podkast-formatet i kombinasjon med fotojournalistikk?

– Jeg tror podkast i kombinasjon med bilder gir en større mulighet for å nå ut til et stort publikum. Folk kan finne den plattformen som passer dem. På en måte kan man si at vi tok en kynisk beslutning da vi valgte å spre historiene på så mange ulike plattformer. Men det er en kynisk beslutning, på vegne av den gode og viktige historien.  

Annonser

Ledige stillinger:

Søknadsfrist
31.07.2017
Søknadsfrist
01.08.2017
Søknadsfrist
04.08.2017

Les også

FREDRIKSTAD/BERLIN/OSLO (Journalisten:) Mens topp-politikere som Angela Merkel og Donald Trump holder mer distanse.

Morgenrutinen

Faktisk-journalisten bruker sosiale medier aktivt for å finne sakene hun vil undersøke.

17 tyrkiske journalister måtte mandag møte i retten i Istanbul, tiltalt for terrorstøtte. Blir de funnet skyldige kan det gi opptil 43 års fengsel.