Adresseavisen har skrotet 90 000 eksemplarer av magasinet UkeAdressa på grunn av en tegning fra avisens faste og glimrende tegner, Jan O. Henriksen. Tegneren antyder at avisen gikk til det drastiske skritt å makulere magasinet fordi ledelsen ikke ønsket å provosere islamister. Selv skal han ha oppfattet tegningen som ufarlig. Sjefredaktør Blix skal ha nektet å kommentere saken til NTB, men sier bl.a. følgende til Journalisten.no:
Jeg vil ikke begrunne hvorfor denne tegningen er trukket. Det ville på en måte være å gjengi den etter at vi bestemte ikke å publisere.– Vi har interne prosesser om avisas innhold helt til den foreligger fra trykkeriet. Underveis tar vi beslutninger om hva vi skal og ikke skal publisere. Sånn sett er det ikke noe annerledes her, sier Blix.
Sjefredaktøren ønsker å bagatellisere noe som, etter min mening, er ganske oppsiktsvekkende og viktig. Saken er sendt ut av NTB og er kommentert av bloggere. Det vil være interessant å se hvordan den etablerte pressen håndtere den. Norske redaktører har i lang tid diskutert for og imot publisering av Muhammed-tegningene. De fleste har understreket nødvendigheten av å stå opp for det frie ord og ikke la seg true til taushet av ekstremister. Fremst i denne fylkingen har generalsekretæren i Norske Presseforbund, Per Edgar Kokkvold, stått. Han har opplevd å få drapstrusler rettet mot seg og bildet hans er brent av demonstrerende islamister.
Nå er saken den at Adressas sjefredaktør, Arne Blix, også er leder i styret for Norsk Presseforbund. Blix er altså Kokkvolds sjef. Når han velger å makulere et helt opplag av UkeAdressa på grunn av en tegning fordi den kan provosere, ville det være naturlig at en kritisk presse, hvis fremste verdi er ytringsfriheten, kanskje stilte Blix noen kritiske spørsmål, ikke som sjefredaktør i Adresssa, men som leder i Norsk Presseforbund.
Blix vil ikke kommentere tegningen og sin egen vurdering av den, men det er han nødt til å gjøre. Han har norsk presses fremste tilltsverv. Han leder en organisasjon som skal fronte kampen for ytringsfrihet. Han skal gi ryggdekning til en ansatt som har gått ut høyt på banen i en krevende og risikabel strid. Da kan han ikke unnlate å forklare egen opptreden i denne saken. Det forplikter å være leder i pressens viktigste organisasjon, like mye som det forplikter å være dens generalsekretær.
Dersom pressen velger å fortie denne saken, og dysse den ned, gjør den seg selv til latter.
