Blog:

Tidenes raskeste ansettelse?

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan derfor inneholde utdatert informasjon.

Det er sjelden jeg blir sur fordi ting går for raskt i forvaltningen. Som regel er det motsatt. Dokumenter dukker opp i journalen en måned for sent, og innsynskrav blir aldri behandlet. Fredag var et unntak. Da Journalist i Dagbladet Geir Ramnefjell ringte meg rundt lunsj og lurte på om jeg hadde fått med meg hvem som hadde fått jobben som ny direktør for Kulturrådet

Det var ikke personen som opprørte meg. Anne Aasheim blir sikkert en utmerket direktør for Kulturrådet. Problemet er måten hun ble ansatt. For snart to uker siden ba jeg nemlig Kulturderdepartementet om å få se den siste oppdaterte søkerlisten for stillingen som ny direktør. Etter å ha ventet i fem dager, fikk jeg omsider, etter å ha sendt purring med kopi til informasjonssjefen, utlevert en liste med 10 søkere. Helt identisk som den som ble offentliggjort i august.   

Ettersom departementet tidligere i sommer annonserte at de, ved hjelp av rekrutteringsfirmaet Mercuri Urval, ville fortsette prosessen med å lete etter nye søkere, etterlyste jeg de andre kandidatene på lista. Info-sjef Hanne Gjørtz, svarte da følgende i en e-post til undertegnede: ”Per i dag er dette søkerlisten. Prosessen pågår fortsatt, og vi utelukker ikke at det kan komme flere søkere som ikke har søkt, men vurderer å gjøre det”. Dette var fire dager før Aasheim ble utnevnt i statsråd. 

Jeg er sur av tre grunner. 

Først og fremst fordi departementet har snytt oss for å få vite hvem andre som har vært vurdert i ansettelsen. Vi får ikke vite om Aasheim har konkurrert med Valgerd Svarstad Haugland eller Anne Enger, som begge er navn som har blitt nevnt som aktuelle for stillingen. Å få vite hvem Aasheim har konkurrert mot, er jo helt avgjørende for å kunne ha en velbegrunnet oppfatning av om hun var den beste kandidaten. Samfunnet fratas muligheten til å foreta en uavhengig kontroll av ansettelsen. Kontroll av ansettelser er en av de viktigste, om ikke det viktigste, hensynet bak regelen om innsyn i søkerlister.  

Dessuten er jeg sur på de andre kandidatenes vegne.  De som søkte åpent, innen fristen, uten særbehandling. De som trodde de var med på en rettferdig prosess, men i stedet ble offer for en saksbehandling i strid med grunnleggende prinsipper om ansettelser i det offentlige. Som Sivilombudsmannen uttrykte det i en uttalelse om ansettelse av rådmann i Farsund kommune: “En lojal oppfølging av saksbehandlingsreglene er viktig for at borgerne skal ha tillit til de tilsettingsvedtakene forvaltningen treffer og til de personene som blir tilsatt i offentlige stillinger.”

Til slutt er jeg sur på departementet som legger opp til en omvendt praksis der man starter med intervjuene og slutter med søknaden. Dette er en ren omgåelse av offentlighetslovens regler om innsyn i søkerlister, og et slag i trynet for Stortinget som for knappe fire år siden krevde en skjerping av praksis på dette området i sin behandling av ny innsynslov. Konsekvensene blir mindre kontroll av hvem som blir satt til å styre våre penger i ledende stillinger i forvaltningen. Det er samfunnet som blir de store taperne her. 

Jeg har ikke tenkt å la denne praksisen etablere seg uten motstand. Testen for Kulturdepartementet blir når de nå skal lyse ut stillingen som ny direktør for Språkrådet på nytt. Jeg venter i spenning. 

Powered by Labrador CMS