Blog:

I skyttergravene - igjen

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan derfor inneholde utdatert informasjon.

Det har brutt ut krig på Facebook, mellom de som synes det skrives for lite om rakettene skutt ut av Gaza mot Sør-Israel, og de som synes det skrives for lite om bombingen av Gaza. Begge kan ha litt rett, på sin måte. Men det er åpenbart at det som mangler i den norske dekningen er en mer kritisk holdning til de underliggende premissene for denne siste eskaleringen. Det betyr en mer kritisk holdning til de krigførende parter (og her er det flere enn to, ettersom det er snakk om flere fraksjoner på palestinsk side som ikke nødvendigvis utgjør noen koordinert enhet). Og spesielt er det viktig å være kritisk til den mektigste av disse, nemlig den israelske hæren og etterretningen. En av deres oppgaver er, som Mathilde Becker Aarseth skriver i Aftenposten, å ha definisjonsmakten. Det er en oppgave de tar alvorlig.

De som har søkt presseakkreditering i Jerusalem vet dette. Sist jeg gjorde det, i 2006, fikk jeg utdelt en bunke brosjyrer og en CD-rom i påvente av det lille lyseblå plastkortet. Alt sammen handlet om Hamas. Selv om utformingen av materialet var svært profesjonelt, var innholdet heller tynt.  De smilende presseoffiserene er også svært behjelpelige om du har lyst til å ta en titt på en av de hjemmelagede Qassam-rakettene de har samlet sammen fra Negev-ørkenen. Brosjyrene og rakettene er deres fortelling, deres narrativ. Pressefolk i Jerusalem kan smile av denne åpenbare propagandaen, på samme måte som propaganda fra de ymse palestinske fraksjonene er lett å gjennomskue.

Men altså, tilbake til den siste ukas hendelser. Man er med rette kritisk til den informasjonen som kommer fra Hamas på Gaza, men bør man ikke også kunne stille spørsmål om “sannhetene” som flyter ut av det ofisielle Israel?

Israelerne selv stiller disse spørsmål ved en del av påstandene som forfektet av ledende politikere og av hær og etteretning. Påstander som flere ganger har blir framstilt som sannhet her hjemme. Da er det noen som ikke gjør jobben sin. Foreløpig har jeg identifisert fire påstander man kan og må stille spørsmål ved (det er mange flere, men dette er noen av de viktigste):

1) Israel forsvarer seg. Her lar man israelske myndighetspersoner snakke for alle israelere, og overser de kritiske røstene innad i Israel. Det er absolutt ikke enighet om at angrep er det beste forsvar. På kort sikt føre angrepet til at palestinske fraksjoner fyrer av alt de har, og at Gaza blir bombet til lydighet for en stund. Mange israelere mener dette ikke er en løsning på lang sikt. Ved å godta den offisielle versjonen – Israel forsvarer seg, og det har de rett til – ser man altså bort fra spørsmålet om dette virkelig er en måte å forsvare seg på.
2) Drapet på Ahmed Jabari var en nødvendig forsvarshandling. Redaktør i den israelske avisen Haaretz, Aluf Benn, er blant dem som mener dette ikke er sant. Han peker på at Jabari var den personen i Gaza med mulighet for å hindre en del av rakettene. Som leder for Hamas væpnede gren Al-Qassam, var han også en del av sikkerhetsapparatet i Gaza som hadde i sin interesse å stagge de andre fraksjonene, de som ”fyrer oppunder” dagens situasjon ved å intensivere antall oppskytninger den siste tiden. Fredsaktivist og forhandler Gershon Baskin, som blant annet var ansvarlig for at soldaten Gilad Shalit ble løslatt, hevder at Jabari den dagen han ble drept vurderte en ny våpenhvileavtale og at drapet var en underminering av forsøk på å roe ned situasjonen i hele området. Både Benn og Baskin mener at drapet på Jabari var et feilgrep, og at det har gjort det vanskeligere å stoppe raketter mot Israel.
3) Det er Hamas som er ansvarlig for all rakettskyting mot Israel. Fram til torsdag var det faktisk andre fraksjoner som sto for rakettene, og de har fortsatt med det. Hamas gjenopptok sine utskytninger etter drapet på Jabari. Da raketter slo i havet utenfor Tel Aviv var det Islamsk Jihad som tok ansvaret. Hamas tok ansvaret for raketter som falt i nærheten av Jerusalem. Man kan selvfølgelig argumentere for at Hamas, som jo styrer Gaza, er ansvarlig for også de andre fraksjonenes voldsbruk. Men heller ikke Hamas har hatt voldsmonopol her. Ved å bombe Hamas nå, svekkes deres mulighet til å kontrollere de andre fraksjonene.
4) Et angrep på Gaza er angrep på Hamas sitt militære apparat. Som i 2008-2009 synes det som man også denne gang i stor grad går for institusjoner som representerer det politiske og administrative maktapparatet i Gaza, som statsminister Ismael Haniyehs kontor. Ved å ta ut det administrative apparatet gjør man Gaza umulig å styre, og det har store konsekvenser for alle innbyggerne. I tillegg betyr det at man dreper sivile som måtte oppholde seg i og rundt disse bygningene.

Det finnes ingen mer alvorlig historie å dekke, enn den om krig. Derfor bør man også stille høye krav til dekningen. Mange mener endog at også journalister har et medansvar for å søke alternativer og fremme disse (såkalt fredsjournalistikk). Det som i alle fall er sikkert, er at det er viktig å stille helt nødvendige spørsmål ved de krigførende parters beveggrunner. Det er derfor deler av den israelske pressen gjør dette. Selv om Norge er ett stykke unna, er det viktig at det gjøres også her. Norge har et langvarig engasjement i Midtøsten og våre politikere må også kunne svare på hvorfor de uttaler seg og gjør som de gjør. Eventuelt hvorfor de unnlater å gjøre noe.


 

Powered by Labrador CMS