Fra venstre: Kenneth Fossheim, Magnus Braaten og Gunnar Ringen Johansen dekker Baneheia-saken for TV 2: – Vi ville ikke vunnet noen nyhetskamper om vi satt og ventet, forteller de.

Krimjournalistikk

TV 2-trioen som dekker Baneheia-saken var barn da drapene skjedde: – Lettere å ettergå når man ikke har sittet med saken i 20 år

Bruker mange timer hver dag på å snakke med kilder om hva som skjer videre.

Publisert Sist oppdatert

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan derfor inneholde utdatert informasjon.

I forbindelse med den pågående nye etterforskningen av Baneheia-saken fra 2000, der åtte år gamle Stine Sofie Sørstrønen og ti år gamle Lena Sløgedal Paulsen ble voldtatt og drept, har TV 2 kommet med en rekke avsløringer.

Dekningen er det Kenneth Fossheim, Gunnar Ringen Johansen og Magnus Braaten som står bak. Fossheim og Braaten jobber som krimjournalister på heltid, mens Johansen ble en naturlig del av dekningen etter at han ble hentet fra TV 2 i Stavanger, der han fulgte Birgitte Tengs- og Baneheia-saken tett, til Oslo.

Men ingen av de tre så på drapssaken gjennom presse-linsen da den fant sted. Fossheim var nemlig åtte, Johansen var ni og Braaten var fem år gammel.

– Jeg husker Baneheia, det stikkordet, og bildene av Jan Helge Andersen og Viggo Kristiansen. Men jeg hadde ikke noe forhold til hva som hadde skjedd, annet enn at mamma sa det var forferdelig, sier Johansen.

– Jeg var jo fem da det skjedde, så jeg husker det ikke, legger Braaten til.

– Jeg husker saken godt, for det var en sak som rystet Norge, som man ofte sier. Det gjorde den virkelig, sier Fossheim.

Hekter bjella på de ansvarlige

Målet til TV 2 er å være best på dekningen av saken, forteller trioen.

– Det er jo en pågående etterforskning, og som i alle store kriminalsaker har vi jo lyst til å være først med utviklingen. Vi har lyst til å være det mediet hvor folk kan lese om de vesentlige funnene politiet gjør. Det er det aller viktigste, forklarer Braaten.

– Og så er dette helt klart en av de krimsakene vi bruker mest tid på. Eller det er vel den. Uten tvil, legger Johansen til.

Fossheim trekker frem at krimjournalister tidvis får kjeft for å være grafsete, men dette er en av de sakene som virkelig illustrerer behovet, mener han.

– Vi går etter det politi og påtalemyndighet gjør og har gjort. De har satt en mann i fengsel i 21 år, og nå viser det seg at en del av grunnlaget for å få ham dømt vakler. Å hekte bjella på de som var ansvarlige, og spørre om hva de tenkte og hvordan de jobba, gjør at det føles ganske meningsfullt å jobbe med denne saken.

Stemningen i rettssalen

At ingen av de tre jobbet som journalister under rettssakene i 2001 og 2002 har bydd på få utfordringer nettopp fordi saken er så bredt omtalt. I tillegg tror de at Baneheia-saken i sin helhet har godt av friske blikk.

– Mitt inntrykk er at det var en stemning i rettssalen. Det fikk lov til å etablere seg noen sannheter i kraft av den stemningen og den felles forståelsen rundt hva som hadde skjedd, som jeg tror det er sunt for dem som dekker saken nå å ikke ha tatt del i, sier Braaten.

Flere aspekter av det som tidligere ble etablert som sannheter i saken, eksempelvis at det måtte være snakk om DNA fra to gjerningsmenn, har gjennom den nye etterforskningen vist seg å ikke stemme.

– Det er en del sånne ting som jeg tror er lettere å gå etter når man ikke har sittet med saken i 20 år. Jeg husker det fra jeg var barn – det trøkket det var på alle nyhetssendinger. Når noen endelig kunne tilby et svar, ville man ha det, sier Fossheim.

Braaten, som fikk sitt første journalistiske møte med saken da han dekket lanseringen av Bjørn Olav Jahrs bok om saken for VG i 2017, forsto raskt hvor betent den var.

– Jeg opplevde at det var, uten å navngi, kolleger rundt meg som rett og slett ble litt sinte for at man kunne ta denne boka på alvor, og at man var med på å stille de spørsmålene boka stilte. Det i seg selv fikk folk til å hisse seg opp. Det synes jeg sier noe om den stemningen som må ha vært i rettssalen.

– Ikke altfor Viggo-vennlige

Vinden i Baneheia-saken har på mange måter snudd. Basert på dokumentene påtalemyndigheten sendte inn til Gjenopptakelseskommisjonen, er det ifølge trioen lite tvil om at Agder politidistrikt mente, og fremdeles mener, at drapsdommen er riktig.

Men med motreaksjonen har det dukket opp stadig flere støttespillere som bastant mener det motsatte – at han er uskyldig.

– Vi skal jo passe oss for å ikke falle for mye den veien heller. Hvis man skal beskylde de i 2000 for å være altfor politivennlige, så skal ikke vi være altfor Viggo-vennlige. Vi må prøve å holde oss så midt i veien som vi klarer. Og det kan være krevende til tider, sier Fossheim før Braaten legger til:

– Samtidig tenker jeg at om det hadde dukket opp ting i etterforskningen som klart pekte i retning av Viggo, hadde vi jo aldri i verden kviet oss for å dekke det. Virkelig ikke. Det er bare at det ikke har vært tilfellet.

TV 2-trioen tror dagens dekning av Baneheiasaken oppleves annerledes enn dekningen av andre drapssaker, fordi den har vært oppe i offentligheten i over 20 år.

Johansen presiserer at trioen bare må forholde seg til det den nye etterforskningen avdekker, og rapportere om det som kommer frem.

– Men jeg er enig i det at man skal sørge for å ha tunga rett i munnen, og det synes jeg vi har hatt gode interne dialoger på underveis. Det er det fine med at vi har vært tre, og i noen perioder flere, som har jobba med det. Vi kontrollerer hverandre gjennom den måten å jobbe på.

Har øret til bakken

På spørsmål om veien frem til TV 2-avsløringene, holder trioen kortene tett til brystet. Men av det de kan fortelle er det klassiske metoder og kontinuerlig kildearbeid som ligger bak.

– Den oppleves kanskje utenfra som litt annerledes fordi det er en sak som har vært så oppe i offentligheten tidligere. De faktiske forholdene og veldig mye rundt hendelsesforløpet og detaljer har vært der ute før. Og så kommer politiet inn og skal kjøre ny etterforskning som om det var et drap som skjedde i går, skisserer Johansen før han fortsetter:

– Da kan det fremstå som at det er litt annerledes å jobbe med den, fordi man kjenner saken så mye bedre enn når den er i en lukka fase. Men det er egentlig ingen forskjell. Man snakker med alle mulige kilder som kan være en inngang til å vite noe om saken, så gjøre egne undersøkelser og skaffe dokumentasjon.

I en langvarig sak som denne gjelder det å ha øret til bakken hele veien, forteller journalistene. De er hele tiden klar over hvilke prosesser som pågår, og kan slik intensivere dekningen inn mot spesifikke temaer.

– Vi ville ikke vunnet noen nyhetskamper om vi satt og ventet, sier Braaten før Fossheim skyter inn:

– Det er ikke sånn at folk ringer og sier «har du hørt». Vi må ofte ligge på telefonen selv, og bruker mange timer hver dag på å snakke med folk om hva som skjer videre.

– Håper pressen har lært

I løpet av høsten kommer avgjørelsen fra Riksadvokaten om hvorvidt Kristiansen skal frikjennes. En refleksjon trioen har gjort seg nå som saken nærmer seg en konklusjon, er hvordan pressen skal stille både seg selv og andre til ansvar for hvordan saken har blitt behandlet gjennom 20 år.

– Det som er skjerpende for oss journalister er at vi prøver å tenke «går vi i de samme fellene nå, hører vi for mye på politiet, og er dette en beslutning som kan stå seg for ettertiden». Der tror jeg Baneheia-saken har vært en påminnelse, sier Johansen.

Hvor lenge denne drapssaken vil strekke seg videre mener Braaten avhenger av om journalistene gjør en god nok jobb med å finne ut av hva som gikk galt, og hvorfor.

– Jeg håper virkelig at pressen har lært nok til å være villig til å gå opp dette skikkelig, sier han før Fossheim legger til:

– Om vi nå om fjorten dager står der med en frifunnet mann, bør jo Baneheia-saken være den viktigste saken for veldig mange norske journalister i ganske lang tid fremover, sier Fossheim. Han fortsetter:

– Da er det en Gjenopptakelseskommisjon som har sagt nei seks ganger, i tillegg til et helt politidistrikt, en riksadvokat, flere statsadvokater, og ikke minst oss selv. Pressen som institusjon bør være de første til å gå foran og lære av hva i all verden som skjedde. Hvis vi kommer dit.

Powered by Labrador CMS