Kynisme
(LEDER): Journalistene bør ta større ansvar for etikken.
Journalistenes etiske ballast settes daglig på prøve. Vi har stor makt til å påvirke befolkningens oppfatning av virkeligheten, av samfunnet og av enkeltmennesker. Ansvaret strekker seg fra respekt for privatliv og minoriteter, via plikten til å gjengi uttalelser korrekt og ikke fordreie andres meninger, til å belyse overgrep og maktmisbruk.
Denne sommeren har to svært ulike hendelser satt disse utfordringene i skarp relieff. I Storbritannia ble skandaleavisa News of the World fullstendig avkledd av en seriøs konkurrent, og ble nedlagt. Flere journalister og mellomledere må ha visst hva som foregikk.
I Norge måtte alle medier og hundretalls journalister dekke to terroraksjoner. De er kommet godt fra sin kanskje vanskeligste jobb noensinne. I en historisk strøm av artikler, bilder, radioinnslag, TV-nyheter og debatter, er de alvorlige feilgrepene oppsiktsvekkende få. Pressens faglige utvalg vil i høst ta stilling til noen av dem, og slik gi nye bidrag til den pressefaglige og -etiske debatten.
På sosiale medier kan man riktignok få inntrykk av at det står langt verre til med de tradisjonelle massemediene. Kritikken, særlig av Utøya-dekningen, er høylytt og skarp. Det er uklart hvor representativ den er, men mye tyder på at den speiler en ganske utbredt skepsis til medienes intensjoner, vurderingsevne og holdninger. Den finnes også blant de mange som har fått viktige informasjonsbehov dekket gjennom den nærgående medieomtalen om massedrapene.
Slik informasjon er, som flere har påpekt, avgjørende for at vi som fellesskap kan håndtere samfunnets motsetninger og problemer. Nettopp derfor er tiltroen til mediene viktig. Denne tilliten kan ikke kreves, den må skapes av redaktører og journalister.
Det er kanskje på tide at de som banker på dører, ringer eksperter, står klar med kamera og samler gjester i studio, selv tar større ansvar for presseetikken. Redaktøransvaret er riktignok en bærebjelke i pressefriheten som ikke kan erstattes av allmøtevedtak eller konsensuskrav. Det ville åpne en dørglipe for flertallets tyranni. Men samtidig er det farlig om den etiske debatten stopper ved redaktørene.
Det finnes kynisme i journalistikken og i mediesjargongen. Den er et produkt av årelang omgang med ubehagelige nyheter, og med konkurransen om å levere avsløringer som får virkning. Den næres også av medienes nødvendige, kommersielle ambisjoner. Større åpenhet og debatt er kynismens motgift.
I flere land har journalistenes fagforeninger egne etiske regelverk. Det kan reises flere motforestillinger mot slike, og det er vanskelig å få øye på effekten av eksempelvis den britiske, selv om den inneholder mye godt. Men tanken har iallfall én positiv side: En bred diskusjon blant NJs medlemmer om hvilken yrkesmoral journalistenes kan samle seg om, ville heve bevisstheten om de valgene vi gjør hver dag.
