En sang om ild på dass 

Det begynner å bli kaldt som faen i Medienorge.

For fans av Game Of Thrones som bryr seg om norske medier er det mistenkelig mange likheter. Og mistenkelig mange lik.

Westeros er angrepet fra alle hold: Den råheite drageoppdretter Targaryen kan når som helst komme seilende fra øst. Søskenknullerne i Lannister-familien tenker bare på penger og makt og sprenger hodeskallene på dem som måtte komme i veien. Fra nord strømmer de hvite vandrerne.

Norske medier er angrepet fra minst like mange kanter: Facebook og Google tar alle annonsekronene vi pleide å leve av. Innholdsmarkedsførere, offisielle Twitter-kontoer og banale businessblogger gjør oss stadig mindre relevante. Fjortisblogger, Twitch-kanaler, webtv og de jævla pr-rådgiverne suger livskraften ut av oss som desperanter. (Beklager metafor-hopping. Men lemfeldig språk og haltende håndverk i denne artikkelen bare understreker mitt poeng.)

I Game Of Thrones er det i det minste maktkamp.

Familien Stark er kanskje praktisk talt utrydda av de innavla bryllupsplanleggerne omkring Walder Fray, men de som er igjen slåss, i det minste.

Det er mye håp i Arya Stark. Sjøl om hu er liten.

I den norske mediebransjen er det vanskelig å finne akkurat den parallellen. Hvem er vår unge opprører som skal velte det bestående? Hvem lager hatefulle lister over innleide konsulenter som skal få sverd i øyet? Hvem ber vennligsinnede leiemordere om å kvitte seg med medieeierne som legger ned arbeidsplasser selv om de fortsatt tjener penger?

Alt for få.

I Norge har vi liksom bestemt oss for at det bare er én eneste ting som skjer: Vi legger ned. Og internett har skylda.

Så da gjør vi det, da. Norske avisredaksjoner setter en ny strek på veggen for hver dag, mens vi gleder oss over dødens foreløpige fravær.

”Det finnes bare en gud, dødens gud. Og hva sier vi til dødens gud?

Ikke i dag.”

Det sa alltid dansemester Syrio Fortel fra Braavos. Og det er omtrent det samme vi i dag sier til våre kolleger:

”Det finnes bare en gud, konkursens gud.”

Men i resten av verden er det jo ikke sånn! I USA popper det opp spennende, nyskapende medier hver eneste uke. I teknologi, som jeg følger tettest, er det internasjonale mediebildet snudd opp-ned minst en tre-fire ganger de siste par tiåra. Fra tradisjonelle pc-blader, via moderne glansa trend-teknologi-magasiner, innom nyhets-webaviser, oppramsende nyhetsblogger, og nå til sist hodejaktende superaviser hvor de beste journalistene har samlet seg til fagtunge kredd-miljøer som feier gulvet med alle konkurrentene, som The Vege og Polygon.

I mellomtida i Norge: Vi er bekymra for nedskjæringer. Men vi er de samme.

Hvorfor starter vi ikke nye medier her til lands? Hvorfor sitter konsernledelser og kvesser kniven år etter år, uten en eneste gang å finne fram platinakortet for å si ”A dragon is not a slave” eller ”The things I do for love” eller i det minste ”When you play the game of thrones, you win or you die”, med optimisme og forakt i stemmen,  og med en standhaftig plan om å skape ett eller annet?

Ikke en gang kapitalistene våre kan vi stole på i det edle faget å tjene penger. Ikke en gang de rikeste griper mulighetene vår tragedie åpner for.

De bør kanskje lese mer sosialisme.

Naomi Klein skreiv i 2007 boka Sjokkdoktrinen – katastrofekapitalismens fremmarsj. Den beskrev hvordan internasjonal storkapital, markedsliberale organisasjoner, verdensbank og stort sett alle Lannisters i den virkelige verden utnytter katastrofer til å få gjennomslag. Jordskjelv i et fattig land er ikke en krise, det er en enestående anledning til å få privatisert offentlig sektor og åpnet inntjeningsmuligheter for profitthungrig storkapital.

Eller som slimål slash hallik slash søtnos Petyr Baelish (slash Littlefinger) sa det så fint:  Chaos isn´t a pit. Chaos is a ladder.

Det brenner på dass, folkens. Vi mister jobben! Vi går konkurs! Vi blir hvite vandrere (også kjent som pr-folk) alle sammen! Det er faktisk ikke greit!

Men hvis vi skal ha håp, så holder det ikke å kutte ned litt saktere enn andre. Vi skal ikke ”ikke dø”. Vi skal leve.

Og da må vi bygge noe nytt, ikke bare lage forsvarsmurer for det gamle.

Så vi en dag står overfor konkursens gud og sier:

”Ikke i dag. Og ikke i morra heller.”