Lokalavtalen er under press

KOMMENTAR: Journalisten reduseres til lønnsarbeider.

Publisert Sist oppdatert

Denne artikkelen er over ni år gammel og kan derfor inneholde utdatert informasjon.

De strukturelle og økonomiske endringene i mediebransjen setter ikke bare press på arbeidsplassen, men også de økonomiske betingelsene for de ansatte. Det siste vil kunne få sosiologiske og kulturelle konsekvenser.

Lønnen er den sentrale verdsettelsen av en journalists innsats. Men den gjør strengt tatt ikke den enkelte til noe annet enn en lønnsarbeider, som leverer et stykke arbeid og får en lønn i retur, og som i mange sammenhenger er prisgitt de valg og beslutninger arbeidsgiveren tar.

”Lønnsarbeideren er ikke en person som handler ut fra egen fri vilje, men er underlagt arbeidsgiverens styringsrett”, skriver professor i sosiologi ved NTNU, Per Morten Schieflo, i en kronikk i Adresseavisen 12. februar 2005. Og han fortsetter:

“Dette fører til manglende selvstendighet i arbeidsprosessen, og til at produktet av arbeidsinnsatsen blir noe som ikke angår en selv”. Han refererer i denne sammenheng til Karl Marx’ argumentasjon om at den ansatte får en psykologisk reaksjon, i form av en fremmedgjøring, fordi han opplever at hans arbeidskraft kun sees på som en vare som omsettes på et marked.

Det kan argumenteres med at det er først når det etableres et sett med tilleggsytelser at journalisten gis anerkjennelse utover det å være en produksjonsfaktor. 

De fleste av tilleggsytelsene er fremforhandlet over tid og er på den måten et tydelig bedriftskulturelt element, fordi de sier noe om hvordan bedriften verdsetter sine ansatte.

For journalister, som for mange andre ansatte, finnes disse tilleggsytelsene fastsatt i den lokale særavtalen. På mange måter er derfor lokalavtalen et kulturelt verdipapir. Den skiller den enkelte mediebedriften fra den andre. Den sier, slik verdsetter vi våre ansatte, de er så verdifulle for oss at vi vil gjerne gi dem dette. Og den får den enkelte journalist til å identifisere seg med sin arbeidsplass og til å være villig til å gjøre en ekstra innsats. Schieflo beskriver dette som en organisatorisk identitet, som innebærer at de ansatte opplever virksomheten som noe særegent og felles, som alle har ansvar for.

Lokalavtalen har vanligvis ikke store økonomiske konsekvenser. Den har en større verdi for de ansatte enn den er en kostnad for bedriften — i den grad den i det hele tatt kan ses på som en utgift, fordi den skaper en lojalitet og et engasjement som i seg selv er en verdifull kapital for en bedrift.

Det er imidlertid tegn som tyder på at fremforhandlede goder settes under press, og at lokalavtaler plukkes fra hverandre. Det er i så fall ikke et godt tegn. Det reduserer journalisten til igjen å bare være en lønnsarbeider. Og i en situasjon hvor ledergruppen fortsatt har sine bonuser intakt, vil det være en risiko for at skillet mellom de ansatte og ledergruppen forsterkes.

Det kan igjen bidra til å skape fremmedgjøring, den organisatoriske fremmedgjøringen, som Schieflo kaller den. «Virksomheter som rammes av de nye formene for organisatorisk fremmedgjøring blir sårbare, fordi de ansattes motivasjon synker, og fordi dyktige medarbeidere søker seg bort. Særlig er dette kritisk for kunnskapsintensive virksomheter, som bygger sin konkurransekraft nettopp på de ansattes kompetanse, kreativitet og arbeidsinnsats”, utdyper han.

Det er i så fall ingen gunstig utvikling for virksomheter som befinner seg i en situasjon hvor de trenger all den innovasjonskraften de kan få.  

Og ved å bygge ned lokalavtalen blir bedriftens styringsrett mer fremtredende i lønnsfastsettelsen. For mens den lokale særavtalen baserer seg på gjensidighet, bygger lønnsfastsettelsen i prinsippet på bedriftens ensidige styringsrett. Mer ensidighet vil igjen innebære at bedriften styrker sin kontroll over de ansatte, som igjen kan forstås som en redusert anerkjennelse.

En svekket lokalavtale innebærer også et press mot det kollektive, som har vært en av byggestenene i det viktige journalistiske fellesskapet i Norge. Fordi når fremforhandlede, kollektive goder forsvinner, åpner det opp for mer individualitet ved inngåelse av lønnsavtaler, som igjen gir større risiko for subjektivitet. Fellesskapet som var en styrke erstattes med en fragmentering som blir en svakhet. Man blir seg selv nærmest.

 

Alexander Berg jr.

NJ-medlem

 

 

 

 

Powered by Labrador CMS