PFU og Aftenposten

Utvalget frifant Aftenposten og Stanghelle for å ha publisert antakelsen om at «‘kinesiske interesser’ har leid inn First House til kampanjen mot Thorbjørn Jagland og Nobelkomiteen.»

Klagen gjaldt her brudd på VVPs paragraf 3.2. Der heter det:

3.2. Vær kritisk i valg av kilder, og kontroller at opplysninger som gis er korrekte. Det er god presseskikk å tilstrebe bredde og relevans i valg av kilder. Vær spesielt aktsom ved behandling av informasjon fra anonyme kilder, informasjon fra kilder som tilbyr eksklusivitet, og informasjon som er gitt fra kilder mot betaling.

Klageren mente påstanden om oppdrag for kinesiske interesser ikke var sannsynliggjort og manglet dokumentasjon. PFU-leder Alf Bjarne Johnsen (VG, representant for journalistene), holdt i debatten lenge fast ved at Stanghelle hadde brutt 3.2. og at det var en logisk forutsetning for også å felle for manglende imøtegåelse (punkt 4.14 i VVP).

Han kritiserte også Aftenposten for ikke å svare på anklagens sannhet i sitt svar på klagen fra First House.

Johnsen hadde støtte fra Alexandra Beverfjord (NRK, redaktørene). Henrik Syse (allmennheten) argumenterte mest inngående mot å felle på selve publiseringen. Utvalgslederen ga seg da det klart manglet flertall for hans syn og foreslo en formulering som også markerte at faktagrunnlaget var problematisk. Når vedtaket er uklart, speiler det nok denne usikkerheten.

Tone Jensen (redaktørene, Fremover) ville frikjenne på begge punkter, men godtok til slutt flertallets holdning. Reidun Førde (allmennheten), som først var usikker, og Martin Riber Sparre (DN, journalistene) fulgte Syse. (Rettet, forvekslet oppriinnelig Førde og Jensen.)

Dermed la PFU la til grunn at påstanden kunne publiseres som en faktisk opplysning. Begrunnelsen er todelt.

For det første mener utvalget meningsjournalistikken må gis «stort spillerom for krasse og usaklige formuleringer, samt ubehagelige og provoserende spørsmål.»

Videre legger PFU «til grunn at Aftenposten…hadde vurdert denne sentrale opplysningen slik at den kunne publiseres som en faktisk opplysning.»

Derfor ble ikke avisen felt for brudd på bestemmelsene om kildekritikk og faktakontroll.

Jeg synes utvalgets uttalelse er påfallende uklar.

PFU mener åpenbart ikke det er opplysningen om at det finnes et rykte, som er godtgjort. Det er ryktets innhold som er godkjent for publisering.

Aftenposten har senere innrømmet at det ikke var hold i ryktet. Ifølge PFU-medlemmene Johnsen, Beverfjord og Syse skjedde det overfor NRK like etter at kjennelsen forelå, men det var jo egentlig godt kjent før PFU-møtet. Jeg tror kritikken av PFU for ikke å våge gå inn i klagesakenes realiteter, her har noe for seg.

Det er ikke alltid i strid med god presseskikk å publisere usanne påstander. Etter min oppfatning må imidlertid journalisten og redaktøren tro at de er sanne, etter samvittighetsfull vurdering og faktasjekk. Slik jeg leser kjennelsen, er det grunnen til PFUs frikjenning for brudd på VVP 3.2. at man tolker Aftenposten slik.

Jeg skulle ønske utvalget hadde maktet å framstille dette klarere. Vedtaket i denne viktige saken er dårlig egnet for offentlig debatt der også folk uten trening i PFU-tolkning kan ha utbytte.

Selv mener jeg at Aftenposten ikke hadde tilstrekkelig grunnlag for å spre dette «ryktet», som i Aftenpostens tilsvar under klagegangen viser seg å være én kildes oppfatning. Hvis denne kilden er Thorbjørn Jagland, burde det ringt flere alarmklokker i redaksjonen.

Når man først publiserer på så tynt grunnlag, er det opplagt at man må gi rett til samtidig imøtegåelse (4.14). Det skyldes at anklagen ikke er en verdivurdering, som går fri i kommentarer, men som en falsifiserbar påstand av klart belastende karakter.

Den retten er der både av hensyn til den som omtales og skal hindre at en sterkt negativ påstand fester seg før man har fått mulighet til å svare. Óg av hensyn til mediene, som gjennom imøtegåelsesretten tvinges til å innhente synspunkter og eventuelle opplysninger som kan rokke ved egen hypotese.

Vi vet ikke hva First House hadde svart om Stanghelle hadde kontaktet dem. Kan hende hadde de som ofte før avvist å snakke om sine kundeforhold. Kanskje ville de kategorisk benektet en forbindelse som ifølge Anders Cappelen er vært eksklusjonsgrunn fra egen bransjeforening, fordi vedtektene ikke tillater et PR-byrå å være aktør i offentligheten med hemmelig oppdragsgiver. Imøtegåelse kunne hjulpet Aftenposten til en mer saklig framstilling. Man valgte bort muligheten.

Se også: Debatten i PFU (video)