– Norske journalister fusker

I dagens utgave av Bergens Tidende skriver Rossavik at fusk er ganske vanlig i norske redaksjoner, og han nevner flere selvopplevde eksempler.

– Du nevner eksempler på fusk, men uten å angi navn på dem det gjelder. Hvorfor?

– Det ville være en avsporing. Det ville skape unødige konflikter og bringe det hele bort fra det saken dreier seg om, sier Frank Rossavik.

Han viser til at noen av sakene er 20 år gamle, men hevder at han også kunne brukt ferskere eksempler.

– Journalistikken ligger vid åpen for fusk og det skjer hele tiden. Det dreier seg om alt fra forholdsvis uskyldig hverdagsfusk til grove overtramp. Ta slike ting som journalisters bruk av anonyme kilder. Jeg vet at journalister har fabrikkert sitater, rettet på eller fikset litt på sitater, eller de gjør anonyme kilder viktigere enn de egentlig er. Dette skjer i veldig stor utstrekning, sier Frank Rossavik.

Han sier at han ikke mener at flertallet av norske journalister fusker, men journalistene sitter med en honningkrukke som er veldig fristende.

– Gevinsten er stor og risikoen for å bli avslørt er liten. Mange vil falle for fristelsen en eller annen gang, sier Rossavik.

– Ser du noe problem i at du bare kommer med udokumenterte påstander og ikke bidrar med navn?

– Jeg tar den kritikken, men jeg vil ikke at saken avspores. Har du virkelig aldri hørt om denne typen juks? spør Rossavik.

– Hvordan er tilstanden i ditt eget avishus? Jukses det mye i Bergens Tidende?

– Bergens Tidende er verken bedre eller verre enn andre norske medier.

– Men konkrete eksempler får vi ikke?

– Nei. Jeg er forundret over at du spør. Jeg var helt uforberedt på at noen skulle ringe og spørre om dette. Du er den første som ringer og jeg tror ikke jeg får flere spørsmål om dette, sier journalist Frank Rossavik.

Les artikkelen til Rossavik i Bergens Tidende her.