– Alle journalisters drøm er å skrive saken som virkelig får store følger. Var det slik for deg med Statoil-saken?

– Ja, på en måte ble det litt sånn. Det ligger vel for alle journalister at man drømmer om Den Store Saken.

– Hvor lenge jobbet du med saken før den kom på trykk?

– Den første saken sto lørdag 6. september. Vi fikk tips onsdag. En del navn og stikkord måtte sjekkes, og det var vanskelig å finne noe på internett. Jeg jobbet alene de to første dagene, deretter sammen med Morten Ånestad.

– Vil du si noe om kildene?

– Jeg vil ikke si noe mer enn at det kom et tips, men det er klart at du er skeptisk, når du får et slikt tips. Jeg kontaktet Statoil, men de sa først at de ikke kjente til saken. Senere bekreftet de at avtalen fantes.

– De andre mediene ventet veldig lenge med å kaste seg over saken. Ble du nervøs for at du ikke hadde noen sak?

– Nei, ikke nervøs, men det var overraskende. Man kan vel trygt si at de andre var lovlig seine med å komme på banen.

– Hvordan var det da du måtte konkurrere med medier med mye seinere deadline?

– Det er en kjempeutfordring. Jobben er hele tiden å finne den beste storyen. Det er klart at når vi hadde hatt saken alene i nesten en uke, så ville det vært irriterende å bli slått.

– Du var i Iran og intervjuet blant annet Rafsanjahni junior. Betalte DN sjalet?

– Ja, det førte jeg på reiseregningen. På forhånd fryktet jeg litt at de ville behandle meg nedlatende, men det gjorde de ikke.

– Hva tenkte du om Olav Fjell og familien hans?

– Jeg tenkte mye på Fjell, mer på han enn på familien. Vi snakket mye om at dette ikke måtte bli noen heksejakt.