F.v. Ole Erik Almlid, Aftenposten, Jan Ove Årsæther, TV 2, Helje Solberg, VG og Anne Aasheim, Dagbladet. Foto: Aftenposten, Espen Braata, Annemor Larsen og Birgit Dannenberg

Liv og helse først

Redaktørene sa ja til å tie ut fra ett hensyn. Faren for liv og helse. De ville gjort det samme om Refsdal ikke var journalist.

Publisert Sist oppdatert

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan derfor inneholde utdatert informasjon.

Det sier nyhetsredaktør i VG Helje Solberg, nyhetsredaktør i TV 2, Jan Ove Årsæther, ansvarlig redaktør i Dagbladet Anne Aasheim og nyhetsredaktør i Aftenposten Ole Erik Almlid.

– Når UD mener det er stor fare for liv og helse er det vanskelig å overprøve det. Det er også praktisk vanskelig, sier Årsæther.

– Folks liv og helse går foran det meste. Og jeg så meg ikke i stand til å overprøve UDs anmodning om å få jobbe i fred, sier Ole Erik Almlid.

– Vi valgte å følge anmodningen primært fordi det var fare for liv og helse. UD og Refsdals familie fryktet svært uheldige konsekvenser dersom historien ble kjent. Enhver redaksjon har et ansvar for å vurdere konsekvensene av det vi publiserer, sier Solberg.

– Vi valgte å etterkomme henstillingen fra UD fordi Refsdals situasjon ville kunne bli dramatisk forverret dersom vi publiserte. Men vi satte umiddelbart igang med å drive journalistikk på Refsdal og hans opphold i Afghanistan, sier Aasheim.

Ikke viktig

Redaktørene ville også tiet om saken ikke dreide seg om en journalist.

– Vår vurdering handlet ikke om det faktum at en norsk journalist var ifare. En norsk statsborger var i fare, sier Aasheim.

– Jeg kan ikke si at vi alltid vil håndtere saker likt, men for oss var det ikke noe poeng at han var journalist, sier Almlid.

– Hver sak må vurderes ut i fra de faktiske opplysningene som foreligger. Men hadde situasjonen vært identisk og en bistandsarbeider var kidnappet, vil jeg tro at vi hadde opptrådt på samme måte. Vi har et ansvar for å informere, men ikke for enhver pris, sier Solberg.

Årsæther presiserer også at Refsdals yrke ikke var med i vurdringen. TV 2 tok kun hensyn til at han var i fare.

– Hva om personen var mer kjent?

– Det er vanskelig å vurdere eventualiteter. Dersom det hadde vært en norsk diplomat hadde situasjonen sannsynligvis sett annerledes ut, sier Aasheim.

– Det blir hypotetisk. Ingen saker er like. Men det sier seg selv at jo mer offentlig en person er, desto mer skal det til for å la være å skrive at vedkommende var kidnappet, sier Solberg.

Almlid sier alle tilfeller må vurderes hver for seg. Men regner med at det kunne trådt inn en annen nyhetsvurdering i en slik situasjon.

– Det er ikke sikkert man kan ta for god fisk at ikke-omtale øker sjansen for at en gisselsituasjon går bra.

Problem

Redaktørene erkjenner alle at tausheten har åpenbare problematiske sider og må høre til sjeldenhetene.

– Dette må være et ekstremt unntak, hvis ikke får vi få et troverdighetsproblem, sier Årsæther, som frykter at mediene kan bli sett på som UDs forlengede arm.

Han nevner at mediene også etterkom anmodning om ikke å varsle da Jonas Gahr Støre første gang skulle tilbake til Kabul etter terrorangrepet på Serena.

Årsæther er også skeptisk til argumentet om at gisseltakerne ville tro at Refsdal var verdiløs om norske medier unngikk omtale.

– Ja, vel. Er de så naive? Nå har de vel skjønt at når nordmenn kidnappes er UDs policy at saken ikke får omtale. Det er mange sider ved dette vi bør diskutere.

Solberg sier det er en etisk problemstilling å holde tilbake slik informasjon.

– I utgangspunktet har en kidnapping av norsk borger i utlandet nyhetsverdi og stor allmenn interesse. Det kan selvsagt være nyttig å diskutere saken i ettertid, men jeg mener alt i alt at pressens håndtering i denne saken har vært riktig.

Uteble

Jan Ove Årsæther sier TV 2 uteble fra fellesmøtet i UD, fordi UD krevde at mediene forpliktet seg til fortsatt taushet.

– De krevde garantier for å gi informasjon. Det var ikke aktuelt for oss å være med på slike premisser, sier Årsæther.

Helje Solberg sier det er riktig at det i invitasjonen fra UD sto at informasjonen på møtet ble gitt under forutsetning om at praksisen om ikke å publisere skulle fortsette.

– Vi meldte tilbake at vi gjerne deltok på møtet, men at vi ikke kunne akseptere en slik betingelse. Dette ble umiddelbart akseptert fra UDs side.

Verken Aftenposten eller Dagbladet tolket invitasjonen slik.

– Vi hadde ikke deltatt hvis vi trodde vi ga garantier. En hver sjefredaktør står fritt til å gjøre en fortløpende vurdering. Vi syntes bare det var ok å få en briefing om Refsdal, sier Ole Erik Almlid.

– Jeg oppfattet ikke at møtet med UD innebar noe krav om å holde kjeft.Vurderingen om hva som publiseres eller ei må selvsagt foretas av redaktøren, sier Anne Aasheim.

– Hvordan bør mediene håndtere liknende saker i framtida?

– Det må vurderes da situasjonene oppstår. Heldigvis står vi overfor slike situasjoner svært sjeldent. Jeg håper det blir lenge til neste gang, sier Solberg

– Det finnes ikke noe fasitsvar på håndteringen av slike situasjoner. De måvurderes i hvert enkelt tilfelle.

Powered by Labrador CMS