Ragnarok på Island

OPPRØRT: Sinte islendinger demonstrerer foran Alltinget i Reykjavik med krav om at regjeringen må gå. Foto: Haraldur Jónasson
OPPRØRT: Sinte islendinger demonstrerer foran Alltinget i Reykjavik med krav om at regjeringen må gå. Foto: Haraldur Jónasson

Ragnarok på Island

REYKJAVIK (Journalisten): Mediene kjemper for livet i kjølvannet av finanskrisen.

– Jeg er ikke så sikker på om noen av aktørene her er kriminelle. Men det er som om vi har hatt et samfunn uten fartsgrenser hvor de kunne kjøre i 250 – og selvsagt gjorde det, sier Reynir Traustason, redaktør i den tidligere Baugur-kontrollerte islandske tabloidavisen DV.

Da jeg forfrossen ankom baren hvor vi hadde avtalt å møtes, slo det meg at jeg helt hadde glemt å spørre hvordan han så ut, men den hattekledde tidligere tv-personligheten skilte seg straks ut som den mest åpenbare mediemannen i lokalet.

I stormens øye

Det islandske samfunnet er midt i en bank- og pengekrise av voldsomme proporsjoner. Omfattende krysseierskap gjør dessuten at mediene ikke bare kjenner krisen på annonseinntektene: De sitter midt i stormens øye.

Landets nest største avis, Morgunblaðið, har lenge vært ansett kontrollert av den tidligere bedrageritiltalte Bjørgólfur Guðmundsson, styreformann i skandalerammede Landsbanki, og eier av den engelske fotballklubben West Ham FC.

Selskapet bak avisen, Posthusid Arvakri, er i dag teknisk konkurs, flere ansatte opplevde at desemberlønnen uteble og avisen holdes i live av bankene Glitnir og Landsbanki.

De eide også den nylig nedlagte gratisavisen 24Stundir. Landets største avis, Fréttablaðið, ble gjenopplivet fra de døde av Baugur i 2002, og styreformann i selskapet, som eier flere av Englands mest anerkjente merkevarer, Jón Ásgeir Jóhannesson, har nylig overtatt hele avisen.

Den kontroversielle islendingen har flere ganger vært gjenstand for søksmål om økonomisk mislighold, søksmål han selv hevder er politisk motivert. Forretningsvirksomheten hans var nylig gjenstand for Brennpunkt-dokumentaren «Et hav av gjeld».

Alkoholikere på avvenning

– Dokumentaren oppsummerte jo bare ting vi visste fra før av. Internasjonale medier lider av de samme problemene som oss: Det er ganske lite opplysninger tilgjengelig om Baugurs aktiviteter fordi deres virksomheter er finurlig organisert i private selskap og omringet av en ganske stor pr-maskin, sier Ólafur Stephensen, sjefredaktør i Morgunblaðið.

Han er blant dem som ikke har fått desemberlønnen utbetalt, men sier han er optimistisk på vegne av avisen og venter at nye eiere vil redde den før jul.

Reynir Traustason mener det utspiller seg en kamp om hvem som skal få redde Morgunblaðið, og at krefter knyttet til Islands kontroversielle sentralbanksjef David Oddson, som han for øvrig hevder er den styrende hånden bak statsminister Geir Haarde, ønsker å ta kontroll over avisen for å gjøre den til et organ for sin agenda.

– Alle medier her har sine problemer. Vi hadde Jón Ásgeir, Morgunblaðið Bjørgólfur. Vi prøver å kutte alle våre forbindelser til Baugur. Nå er alle på egen hånd fordi alle våre «snille onkler» er døde. Alle selskap som får penger rett ut av lufta blir syke, så islandske medier var veldig syke. Nå er vi nødt til å stå på egne bein, vi er som alkoholikere på avvenning, sier tabloidredaktøren.

All utlån frosset

Han forteller at de i mars ble gjort oppmerksomme på at DVs «velgjører» var død. På det tidspunktet tapte de en million islandske kroner om dagen.

– Vi fikk beskjed om at fra nå av måtte vi tjene til livets opphold selv, hvis ikke var det kroken på døra. Det betyr at noen som finansierte avisen, som Baugur, trakk seg ut. I forrige måned gikk vi endelig i balanse, sier Traustason og forteller at avisen har gått ned fra kanskje 35 til 25 ansatte, og fra 48 til 24 sider.

Han mener de nå har et håp om å overleve, men annonsesvikten er fremdeles det store usikkerhetsmomentet.

Avisen får 40 prosent av inntektene sine fra annonser, noe som er vanskelig å hente inn når så mange selskaper går over ende. Selskapet bak avisen, Birtíngur, eier i dag også 11 magasiner, deriblant islandske Se og Hør, og regner med å kutte fem av disse.

– Det er ingen likviditet i markedet, så vi kan ikke bare gå i banken og låne et par millioner i nødlån, selv ikke for kort tid, sier Traustason.

Masseoppsigelser

«Velkommen til den synkende øya,» skriver Andri Snær Magnason når jeg kontakter ham på e-post.

Forfatteren av «Dreamland: Self-help for a frightened nation», er i tillegg til Traustason et navn som blir anbefalt meg av taxisjåfør Viðar Bórairsson.

Sjåføren er en av mange behjelpelige islendinger som mer enn gjerne foreslår folk som kan fortelle hva som egentlig har ledet til mediekrisen i øysamfunnet.

– Økonomiavisen Viðskiptablaðið har kuttet antall utgivelsesdager fra fire til en og kvittet seg med 30 journalister i samme slengen. Totalt har ca. 75 av 450-500 fast ansatte islandske journalister mistet jobbene sine dette året, de fleste i løpet av de siste to månedene, forteller Arna Schram, leder for det islandske journalistforbundet. I tillegg kommer de som har gått på midlertidige kontrakter.

Det eneste lyset i tunnelen for noen av de nylig arbeidsløse mediefolkene, er lilleputtlandets uventede store rolle i finanskrisen. Den har vært gjenstand for så mye interesse i internasjonal presse at islandske journalister har fått oppdrag fra internasjonale medieaktører som Reuters og AP.

Store demonstrasjoner

Da tre av Islands største banker kollapset i begynnelsen av oktober, ble internasjonale mediers rampelys for alvor rettet mot øysamfunnet i nord.

– De tre hovedbankene, som står for ca. 85 prosent av banksystemet, kollapset på mindre enn en uke og den islandske krona falt som en stein. 60 til 80 prosent av alle islandske selskaper skal være teknisk konkurs, sier Schram. Hun tror det vil bli svært vanskelig for de journalistene som mister og har mistet jobbene sine å finne nye faste jobber i mediebransjen det neste året eller to.

Den akutte økonomiske situasjonen har fått islendingene til å demonstrere for regjeringens snarlige avgang. På et folkemøte i hjertet av Reykjavik sist lørdag florerte plakater med krav om hodene til den norskættede statsministeren Geir Haarde og sentralbanksjefen Davið Oddsson.

Selvransakelsens tid

Omfanget av krisen i landets finans- og næringsliv gjør at mange også retter skarp kritikk mot landets medier.

– Vi har opplevd at journalister blir beskyldt for å ikke ha gjort jobben sin som samfunnets voktere i forkant av krisen. Et par av dem har også stått fram og tatt ansvar for at de ikke gjorde mer, sier Svanborg Sigmarsdóttir, senior reporter i Fréttablaðið.

Hun mener det nå, med færre journalister som følge av kostnadskutt, vil bli enda vanskeligere for media å spille en rolle i restruktureringen av samfunnet.

Flere journalister sier at de har manglet tid til å researche ordentlig på grunn av høye krav til produksjon. Ti saker om dagen regnes som standard, hevdes det. Andre skylder på nærheten til eiere som også er næringslivsaktører.

– Dette kunne være en god teori hvis vi ikke hadde en stor redaksjon som var eid av staten. Hvis det var nærheten til eierne som hadde skylden, hvorfor var ikke statskringkasteren i stand til å lukte krisen?, spør avisens sjefredaktør Jón Kaldal.

Han mener mediene er ansvarlig for ukritisk å kjøpe hypen, men at det er en skyld hele det islandske samfunnet må ta:

– Senest i mai dekket vi regjeringens rapport om den «sunne islandske økonomien». Regjeringen vår dro til og med til Danmark for å snakke om den fantastiske islandske modellen. Det er staten som virkelig har spilt fallitt.

Annonser

Stikkord:

Ledige stillinger:

Les også

Flertallet i utvalget følte med klager, men VG fikk bare mindretallet mot seg. 

Men fikk påtale for argument om at feil og mangler skyldtes at redaksjonen hadde hatt dårlig tid.

Mathias Fischer skriver om politikk, selv om han ikke skulle det. PFU gir Bergens Tidende kritikk.