pionerkvinnene: Pressehistoriker og amanuensis Else-Beth Roaldsø ved Universitetet i Stavanger har gransket pionerkvinnenes innsats i norske aviser. Hver av de fire store regionavisene hadde sin sterke vinne i redaksjonen fra mellomkrigsårene. Foto: Per Lars Tonstad
De sterke kvinnene som skrev historie
Pionerene valgte jobb foran familie, men er knapt nevnt i avisenes egen historieframstilling.
«Vår kvinnelige journalist slutter, og vi søker hennes etterfølger.»
Annonseteksten er selvsagt utenkelig i dag, men var vanlig for noen tiår siden.
Redaktørene ønsket en kvinne som kunne observere og skildre «det tårefylte øyet, enkens slør, den skjelvende leppen. Klumpen i halsen, den skjelvende hånden» – sosialstoffets grunnplanke slik den ble uttrykt av amerikanske kvinnelige journalistpionerer («sob sisters»).
Hver av de fire store norske regionavisene hadde hver sin profilerte kvinne i redaksjonen i noen tiår fra 1920-tallet. Pressehistoriker og amanuensis Else-Beth Roalsø ved Universitetet i Stavanger har gransket deres virke og kvinners generelle posisjon i mediehistorien i prosjektet «Opp fra fotnotene».
– I avisenes egen historieframstilling er kvinnene knapt nevnt, gjerne bare som fotnoter. Det er heller ikke så lett å gå opp sporene etter dem. Det tok lang tid før de signerte egne artikler, og ingen av dem etterlot seg dagbøker, sier Roalsø.
«Menn i skjørt»
Pionerene i skjørt var Elise Lund i Adresseavisen, Johanne Margrethe Johnsen i Stavanger Aftenblad, Esther Johannessen i Bergens Tidende og Åse Løvdal i Fædrelandsvennen. De har noen fellestrekk – de var alle ugifte, og de var sterke, myndige og stridige kvinner, slett ikke enkle å bryne seg på for en redaktør med slips.
– Var de menn i skjørt?
– Det er et sleivete begrep, men til en viss grad, ja. Og jeg tror det var en ren overlevelsesstrategi for dem. De måtte brøyte seg en plass. Den hegnet de om. Noen av dem hadde en fast side de fylte med eget stoff, andre måtte konkurrere om spalteplass, forteller Roalsø.
Hun ser også klart at disse fire store var svært engasjerte kvinner. De skilte lite mellom arbeid og fritid. Det som opptok dem på jobben, fylte også deres liv utenfor avishusene. De var brennende sjeler, så kanskje var det ikke plass til familie, eller de valgte bevisst karriere framfor mann og hus.
– Vi vet lite om akkurat det. Men generelt ser vi at i tidlige år så gikk kvinner ut av arbeidslivet når de ble mødre, sier Else-Beth Roalsø.
Åpnet for flere annonser
Kvinnene brakte sine erfaringer og sine interesser fram i spaltene. De skrev om sosiale saker, helse, oppdragelse, ernæring, husstell og mote. Noen kunne også dekke kommunestyrer. Men kom det en kjent rikspolitiker til distriktet, var det en mannlig reporter som møtte opp med penn og blokk. For ikke å snakke om krim, sport og utenrikspolitikk – mennenes domene til langt opp på 1970-tallet!
Norske avisredaktører avslører lite om hvorfor de åpnet redaksjonene for kvinner. Kanskje de skulte litt til Sverige, som hadde fanget opp signaler fra USA. Der viste det seg nemlig at det fulgte annonsepenger med i kjølvannet av kvinnestoff. Hvis de viet en halvside til ernæring, helse og mote, kunne det dukke opp annonser for ost, joggesko og kjoler dagen etter.
Behersket kvinnefrigjøring
I Norge startet det svært bortgjemt og forsiktig. Ruth Thomsen, kona til Stavanger Aftenblads redaktør Per Thomsen, fikk i 1928 ei kjellerspalte med tittelen «Hjemmestell». I 1933 ble den utvidet til en helside, «Vi og våre», trolig den lengstlevende norske avisside, først langt opp mot vår tid ble den tatt bort. Per Thomsen beskrev «Vi og våre» som en husmorside «der det ble lagt vekt på sosialt arbeid og kvinnelig frigjøring. Men på en behersket måte».
De fire store i regionavisene var sterke kvinner med stort engasjement og arbeidslyst. Flere av dem begynte som kontordame, der oppgaven var å ta imot og skrive ut Norsk Telegrambyrås meldinger fra diktafon og telefon. Det var viktig at de behersket maskinskriving, og så gjorde det ikke noe om de hadde interesse for journalistikk i tillegg. Slik startet bemerkelsesverdige karrierer.
Sosialt engasjert
Johanne Margrethe Johnsen (1908-2005, Hirschfeldprisen i 1975) var søndagsskolelæreren som var levende opptatt av sosialt arbeid, urettferdighet, misjon- og hjelpearbeid. Hun kjempet for de små og svake og så kan skje også på journalistjobben som et kall fra Gud.
Om Esther Johannessen (1900-1968) i Bergens Tidende ble det sagt at hun satte standard for avisens sosiale profil. Hun var en dominerende kvinne, noen fryktet henne, andre lærte det meste om journalistikk av henne. Hun dampet på sin sigarett og hamret på skrivemaskinen når andre gikk hjem. Hennes skarpe penn rammet de sterke i samfunnet.
Adresseavisens Elise Lund (1889-1957) var også en bauta i og utenfor redaksjonen. Nåde den som trampet henne på tærne. Kvinneorganisasjoner våget ikke starte sine møter før «hun hadde snøftet seg ned ved sitt utvalgte bord med et dusin nyspissede blyanter. Og hun tok ikke fem øre for å avbryte foredragsholderen med et høylytt «for noe tøv», sier en som arbeidet sammen med henne. Samtidig hadde hun et varmt hjerte og var særlig opptatt av de fattiges kår i Trondheim.
Lengst sør i landet sørget Åse Løvdal (1916-1995) for å bringe kvinnelige kilder inn i Fædrelandsvennens spalter. Hun var katolikk, svært kunnskapsrik og nok også en solospiller i redaksjonen. – Hun var definitivt en kvinne som kunne skyte fra hofta, forteller en av hennes redaktører.
Savner de brennende sjeler
– Hvor viktige var disse kvinnene for samtid og ettertid?
– Først og fremst brakte de stoff om og for kvinner inn i avisene. I dag ser vi at dette stoffområdet er høyt prioritert i mediene. Hvilket tema var det ikke som vant den store Skup-prisen? Jo, sviktende eldreomsorg. Og forbrukerstoff er ofte oppslag i løssalgsavisene, sier Else-Beth Roalsø.
Dog påpeker hun at det har tatt ubegripelig lang tid å redusere kvinneunderskuddet i redaksjonene.
– Ja, det har gått utrolig sakte. Selv om kvinner og menn har vært likt representert i journalistutdanningen, har flere kvinner forsvunnet fra yrket etterpå. Kvinner, særlig når de får barn, ønsker i større grad enn menn regulert arbeidstid. Et hjertesukk til, hvor er det blitt av de brennende sjeler i mediene? Kvinnepionerene levde og åndet for jobben. I dag er det snakk om å springe, springe, springe mot deadlines 24 timer i døgnet. Det blir fort overfladisk. Og eiernes krav om overskudd er ikke blitt mindre med årene. Da er det kjekt å se at noen ikke gir seg, men graver og står på og vinner Skup-priser, sikkert etter å ha jobbet litt gratis også, sier Else-Beth Roalsø.
