Kåre Hunstad intervjuer Thomas Quick på Säter psykiatriske klinikk i 1996. Foto: Bjørn Langsem
Kåre Hunstad intervjuer Thomas Quick på Säter psykiatriske klinikk i 1996. Foto: Bjørn Langsem

Dagbladet betalte Quick

Eneste mulighet for å få intervju.

Published   Updated

Thomas Quick er i ferd med å bli frikjent for alle de åtte drapsdommene han fikk fra 1994 til 2001. Tre av ofrene var norske, men den svenske psykiatripasienten drepte dem ikke. Journalisten Hannes Råstam, som fikk Quicks fortrolighet, lagde tre dokumentarprogrammer for TV og skrev boka «Tilfellet Thomas Quick» før han døde i fjor, har mye av æren for at dommene omstøtes og de 25 andre tilståelsene også legges døde for godt.

I boka, som kom på norsk i høst, ettergår Råstam psykiaternes, politiets og domstolenes svikt i detalj. Han forteller også hvordan brorparten av mediene falt for den mytomane pasientens fantasier og ikke gjennomskuet seriejustismordet mens det pågikk.

Ga Quick informasjon

To norske journalister bidro ifølge Råstam til at Quick, som har skiftet tilbake til dåpsnavnet Sture Bergwall, kunne lyve på seg drap han ikke begikk.

Svein Arne Haavik i VG kan ha satt Quick på tanken om at han drepte Therese Johannesen i Drammen. Therese forsvant fra drabantbyen Fjell i 1988. Han var selv til stede under en rettssak der Quick ble dømt for et drap i Sverige.

– Vi syntes retten var rigga. Alle parter var enige og ingen stilte spørsmål ved aktors bevisførsel. Det var vanskelig å være journalist når det ikke fantes motstemmer i hele rettsprosessen, sier Haavik til Journalisten.
Psykiaterne ved den lukkede klinikken Säter, der Quick ble innlagt første gang i 1973, fôret etterforskerne med pasientens «undertrykte minner» om stadig flere drap. Han fikk hjelp til å huske, og politietterforskerne kjøpte tilståelsene med søkke og snøre. De ga siktede flere detaljer, nok til at domstolene kunne overbevises. Det fantes ikke tekniske bevis for ett eneste av drapene, forteller Råstam.

I juli 1995 skrev Haavik tre store artikler i VG om den svenske seriemorderen. Han tok kontakt med Quick, som ba om å få tilsendt avisene. Slik fikk Quick hjelp til å bli morder også i Norge, mener Råstam.

– Jeg fikk via kilder vite at en svensk massemorder hadde tilstått drap i Norge. Det var vi som breaka det. Jeg skrev til Quick, og han svarte. Det stemmer at jeg sendte ham artiklene. Jeg tror jeg sendte komplette aviser. Det skjedde i samråd med redaksjonsledelsen. Han satt uten brev- og besøksforbud, uten restriksjoner og kunne skaffet seg artiklene selv. Vi så ikke noe etisk problematisk i at han skulle få lese publisert materiale om seg selv. Hva han senere kan ha brukt materialet til, er jo vanskelig for meg å svare på.

– Kontakten resulterte i at han kom tilbake til meg og tilbød meg et intervju. Han skulle ha betalt, jeg tror det var 20.000 kroner. Vi betaler ikke massemordere penger for å snakke i avisa. Men det var jo andre som gjorde det.

Betalte seriemorder

Kåre Hunstad i Dagbladet og nå avdøde Tore Eriksen i P4 fikk et intervju sammen på Säter. Jeg antar at de betalte for det.

Den tidligere krimjournalisten i Dagbladet bekrefter at Quick fikk betalt for å snakke. Verken han eller Haavik har lest Råstams bok.

– Svenske aviser, som jeg leste daglig, var på sporet av en mulig seriedrapsmann. Jeg var tidlig ute og ønsket jo å komme i kontakt med denne gale mannen.

Hunstad forteller at han overvar to av rettssakene mot Quick og ble vitne til en farse. Det manglet håndfaste bevis og forsvareren Claes Bergström var fullstendig passiv. Selv møtte han Quick tre eller fire ganger på Säter.

– Motivet var å stille ham kritiske spørsmål, ikke bare bringe etterforskernes versjon. P4 og Dagbladet ble enige om å betale et honorar på 5.000 eller 10.000 kroner for intervjuet i 1996, siden det var eneste mulighet til å få ham i tale. Vi hadde en diskusjon over tid før nyhetsredaktør Esten O. Sæther ga klarsignal.

Esten Sæther benekter kategorisk enhver kjennskap til at Dagbladet betalte Thomas Quick.

John Olav Egeland var politisk redaktør da intervjuet med Quick fant sted. Han har lest Råstams bok og var kjent med Journalistens forsøk på rekonstruksjon.

– Det stemmer at det ble kjøpt en bærbar PC som honorar til Quick. Jeg fikk høre om det langt senere og fortalt at man gjorde det bak ryggen på ledelsen. Selv reagerte jeg kraftig fordi det gjaldt Quick.

Egeland sier han etter mer enn 30 år i Dagbladet, de fleste i ulike lederroller, bare kjenner ett annet tilfelle av betaling til intervjuobjekter. Det gjaldt det første intervjuet med Arne Treholt i fengsel.

Han sier så store beløp måtte anvises og hentes fra redaksjonens budsjett. Dermed er det klart at noen i lederfunksjon ga Hunstad klarsignal, men Egeland har ikke klart å bringe på det rene hvem som tok beslutningen.
Harald Stanghelle var sjefredaktør i 1996. Han kjenner ikke til honoraret, som P4 tok sin del av.

Døde våknet

– Avslørte dere ham?

– Man kan godt stille spørsmål ved om det var verdt pengene, men jeg fikk hele veien mer informasjon som kunne brukes i kontroll av sakens utvikling, sier Hunstad.

Både Haavik og Hunstad forteller at de hadde mistanke til den svenske bevisførselen. Men lenge var avisene deres preget av oppslag som «Jeg drepte to norske gutter», «Jeg fikk så lyst til å drepe», «Spiste deler av sine drapsofre» (Dagbladet).

Forbeholdene er kanskje litt tydeligere i VG. I 1996 ble det klart at to av svenskens angivelige ofre levde i beste velgående i Canada og Sverige. Quick hevdet han kidnappet dem på Skullerud i Oslo og drepte dem nær svenskegrensen.

Ved siden av Therese, ble Quick også dømt for å ha drept de unge norske kvinnene Trine Jensen og Gry Storvik.

Drapet på Therese Johannesen førte til en gigantisk åstedsundersøkelse og tapping av Ringtjernet i Ørjeskogen. Funnet av en angivelig beinsplint fra en ung jente inngikk i bevisene. Det viste seg senere å være en treflis.

– Det tok lang tid før skepsisen deres nådde leserne? Vi spør Hunstad, som siden 2004 har drevet rådgivingsselskapet ProffMedia i Drammen.

– Melket dere monstermyten for lenge?

– Det tok tid å komme i posisjon. Quick var vernet, politiet potte tett. Da saken begynte å rulle, var særlig Dagbladet og VG i en kamp fra uke til uke om de siste nyhetene. Men etter hvert som vi fikk innsikt, økte skepsisen. Det vil du se hvis du går i Dagbladets arkiv.

Én posisjon fant Dagbladet underveis. Da Quick skulle delta i åstedsbefaringen ved Ørje, tipset han Dagbladets reporter på forhånd.

– Vi visste alt som skulle skje, til politiets frustrasjon. Vi dro dit dagen før og gravde ned to fotografer: Odd R. Andersen og Bjørn Langsem. Politihunden fant Odd R., så de kjørte ham til stasjonen. Men Langsem fant de ikke, og dermed fikk avisa telebilder av monsteret med politifølge i skogen. På for lang avstand til å oppdage at Quick var dopet så han knapt kunne stå uten hjelp. Ifølge Råstam var tilgang på sterke narkotiske piller et viktig motiv bak tilståelsene.