Arne Hjorth Johansen er kulturhusmedarbeider, blogger og sporadisk spaltist i Firdaposten.

Sor­gens for­vent­nin­ger

KOMMENTAR: In­gen vil­le noen gang kri­ti­sert en mann for å hol­de tå­re­ne un­der kon­troll i be­gra­vel­sen til sin kjæ­res­te.

Publisert Sist oppdatert

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan derfor inneholde utdatert informasjon.

Det fin­nes in­gen fa­sit på sorg. Det var det de for­tal­te oss da vi mis­tet søn­nen vår. Det fan­tes in­gen rett el­ler gal måte å sør­ge på. Sor­gen kan ta man­ge vei­er, alle koga ikkje likt, som Tø­nes syn­ger. Vi måt­te bare la det gå sin gang. Prø­ve å ha for­stå­el­se for hver­and­re om våre sorg­mønst­re var vel­dig for­skjel­li­ge. Be om hjelp hvis det ble for tungt å bære på egen hånd. Gode råd, og ikke bare for oss. Anja Jo­han­sen, som var kjæ­res­ten til Alex­an­der Dale Oen, kan sik­kert skri­ve un­der på at det­te er lær­dom som fle­re bur­de ta til seg. I A-Ma­ga­si­net for­tel­ler hun om ne­ga­ti­ve kom­men­ta­rer fra folk hun ikke kjen­te. De men­te hun var kald som ikke gråt i be­gra­vel­sen. At hun ikke sør­get på rik­tig måte. Hun føl­te seg sji­ka­nert og over­vå­ket. Til slutt slet­tet hun både Face­book, Twit­ter og Instagram-kon­to­ene sine.

De fles­te av oss opp­le­ver å mis­te noen i lø­pet av li­vet. Jeg vil an­slå mu­lig­he­ten for at fle­re av dem som men­te Anja Jo­han­sen sør­get feil, el­ler for lite, vil møte seg selv i dø­ren en el­ler an­nen gang i frem­ti­den, som god. Inn­til da får vi hel­ler bare bære over med dem. Prø­ve å for­stå dem. Det er ikke så van­ske­lig. For det fin­nes fak­tisk en fa­sit på sorg. Ikke på den pri­va­te sor­gen, men på den sor­gen som slip­per ut til and­re. Den of­fent­li­ge sor­gen. Den sor­gen vi mø­ter i lit­te­ra­tu­ren, i po­pu­lær­kul­tu­ren, i me­dia. Folk blir gale av sorg. Tyn­ges ned av den. De drik­ker seg i hjel. Be­går for­bry­tel­ser for å hev­ne seg. Gra­ver seg ned i ar­beid. Vier li­vet sitt til å hjel­pe de fat­ti­ge. De står ved grav­støt­ten og ser ut i evig­he­ten. De sit­ter i so­fa­en og ser inn i ka­me­ra­et med et al­vor­lig an­sikts­ut­trykk og ber om rett­fer­dig­het. Det fin­nes om­trent like man­ge må­ter å sør­ge på som det fin­nes sør­gen­de, men i of­fent­lig­he­ten mø­ter vi bare en li­ten hånd­full av dem. Det er kan­skje ikke så rart at en­kel­te, som selv ikke har hatt nær­kon­takt med sor­gen, kom­mer litt i stuss når de mø­ter et men­nes­ke som ikke opp­fyl­ler for­vent­nin­ge­ne man har til hvor­dan sør­gen­de skal opp­fø­re seg. For for­vent­nin­ge­ne er utvil­somt der. Både hos ven­ner, fa­mi­lie, hel­se­per­so­nell, og res­ten av sam­fun­net. Man skal sør­ge in­tenst, og et­ter en stund skal man gå vi­de­re i li­vet. Uten å glem­me så klart. Man har all­tid sor­gen med seg, selv om man et­ter en stund må slut­te å pla­ge and­re med den. Kvin­ner får nok litt stør­re plass til å sør­ge, litt bed­re tid. Menn må for­te­re ven­de til­ba­ke til det gam­le li­vet. In­gen vil­le noen gang kri­ti­sert en mann for å hol­de tå­re­ne un­der kon­troll un­der be­gra­vel­sen til sin kjæ­res­te.

Det er så man­ge his­to­ri­er. Jeg var åtte år da min mor døde. Jeg lå på rom­met mitt og les­te da  far kom opp trap­pen, bort i gan­gen, ban­ket på, gikk så vidt in­nen­for dø­ren, og for­tal­te ny­he­ten. Så gikk han igjen. Mer ble det ikke sagt om den sa­ken. Jeg hus­ker jeg gråt i be­gra­vel­sen, men hus­ker ikke at jeg føl­te noen sterk sorg. Far min ble kli­sje­en på den sør­gen­de al­ko­ho­li­ker, med bi­be­len, vod­ka­flas­ka og et bil­de av min mor som ung kvin­ne i kon­tor­skuf­fen. Men om det var sor­gen, el­ler and­re ting som drev ham ned i flas­ka, vet jeg ikke. Jeg var vok­sen da han døde, og føl­te ikke noen sorg over det hel­ler. Selv kan jeg nok slip­pe unna med å be­kjen­ne min mang­len­de sorg­fø­lel­se over mine for­eld­res død, en av de få for­de­ler med å vok­se opp i en dys­funk­sjo­nell fa­mi­lie, for and­re kan det nok være ver­re. Det er fak­tisk en re­la­tivt stor grup­pe som ikke fø­ler noen alt­opp­slu­ken­de sorg ved døds­fall i nær fa­mi­lie. Ver­ken like et­ter døds­fal­let, el­ler se­ne­re. Selv ikke der den døde er et lite barn. De tren­ger in­gen sorg­be­ar­bei­ding. Går ikke gjen­nom noen stor sorg­pro­sess. Hvor­dan kan vi for­tel­le de­res his­to­ri­er uten at de frem­står som fø­lel­ses­kal­de so­sio­pa­ter? For de er litt for man­ge til at de kan av­fei­es som nett­opp det.

Psy­ko­log Atle Dy­re­grov an­slår at det er mel­lom 20 og 25 pro­sent av oss som ikke opp­le­ver den in­ten­se sorg­fø­lel­sen ved å mis­te noen. 20 til 40 pro­sent hol­der til i den and­re en­den av ska­la­en, og går gjen­nom kom­pli­ser­te sorg­re­ak­sjo­ner. Post­trau­ma­tis­ke stress­li­del­ser. En hel del men­nes­ker hol­der til et el­ler an­net sted midt imel­lom, og sør­ger på ak­ku­rat sin måte. La oss ut­vi­de det rom­met som er re­ser­vert for sør­gen­de i of­fent­lig­he­ten. For det er for trangt i dag. Det er så trangt at det enk­les­te ofte er å late som, bare for å til­freds­stil­le for­vent­nin­ge­ne man mø­ter rundt seg. La oss åpne et vin­du og slip­pe inn litt luft. Det går an å være glad selv om man er lei seg. La oss rope det ut. Sørg på den må­ten du må. Be om hjelp om du tren­ger det. For det fin­nes in­gen fa­sit på sorg.

«La oss ut­vi­de det rom­met som er re­ser­vert for sør­gen­de i of­fent­lig­he­ten.»

 

Powered by Labrador CMS