Redaktør Helge Øgrim i Journalisten. Foto: Birgit Dannenberg

Frilansløft

KOMMENTAR: Mediebedrifter konkurrerer om å betale sine frilansere dårligere for innholdet de utnytter på stadig flere plattformer. Dette er et kappløp mot bunnen som kan bidra til å svekke medienes anseelse.

Publisert Sist oppdatert

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan derfor inneholde utdatert informasjon.

Lønnsvilkårene for frilansere som leverer kvalitetsinnhold til norske medieredaksjoner, er en av de største utfordringene Norsk Journalistlag står overfor. Lønnsoppgjøret i 2014, der overenskomstene er forhandlingstema, bør bli startskuddet for å reise skranker mot sosial dumping i pressen. Det er en krevende oppgave, men den er viktig for alle som bryr seg om mediemangfold og kvalitet. Danske frilansere reiste i fjor opprørsfanen mot underbetaling og kritiserte samtidig sitt eget fagforbund.

Frilanserne er selvstendig næringsdrivende, og omfattes derfor ikke direkte av lønnsavtalene. Det misbruker mange bedrifter til å betale dem en timelønn som ligger langt under det en fersk fast ansatt får. Samtidig fører konsernenes stoffdeling til at markedsmekanismene svekkes. Den økende bruken av underleverandører via avtaler som ikke gir utbetaling, men bare nettrafikk, åpner samtidig for skjult bruk av underbetalt arbeidskraft.

Allmenngjøringen av tariffavtaler i LO-området viser at det er mulig å gå nye veier for å finne svar på nye utfordringer. Disse avtalene har sikret tariffens minstelønn for store grupper som tidligere sto utenfor lønnsoverenskomstene. Underbetalingen var både moralsk forkastelig og en trussel mot jobbsikkerheten til de faste.

Dagens hovedavtale for journalister i avisene har faktisk en generell bestemmelse der det heter at frilanshonoraret skal “ta hensyn til lønnsnivået i journalistyrket”. Mediebedriftenes landsforening har ifølge NJ i 11 år forsøkt å få avsnittene slettet. Men kanskje er det denne paragrafen som bør utvides og tydeliggjøres, slik at den binder.

Et alternativ kan være å forplikte oppdragsgiverne via tekstendringer i lokalavtalene. Da kunne de sterkeste klubbene gå foran og løfte mediets frilansere, men det vil kreve sterk solidaritetsholdning. Gevinsten ville blitt en hvitliste med redaktører som betaler anstendig og et signal om kvalitet.  

Frilansjournalistene må også diskutere hvordan de kan motvirke fristelsen til å underby hverandre.

Uansett hvilken strategi en diskusjon om Ryanair-metodene i bransjen ender med, er det sikkert at det blir vanskelig å nå fram. Mediebedrifter konkurrerer om å betale sine frilansere dårligere for innholdet de utnytter på stadig flere plattformer. Dette er et kappløp mot bunnen som kan bidra til å svekke medienes anseelse. Likevel er det antakelig bare en innsats fra hele NJ som kan snu strømmen. De fast ansatte må være villige til å sette frilansernes rett til honorarer man kan leve av, foran andre saker.

Fagbladet vil gjerne bidra til en slik diskusjon og ber om innspill og dokumentasjon fra leserne våre.

 

 

 

Powered by Labrador CMS