Aftenposten: Åsted Lærdal

Denne skildringen ble først publisert på Aftenpostens «Bak forsiden» på Facebook. Den er gjengitt med tillatelse fra Sandra Mørkestøl og Aftenposten.

Det var kollega Hans O. Torgersen som ringte, og så fort jeg så nummeret, fikk jeg en mistanke om hva som ventet meg. Torgersen er en av Aftenpostens mest erfarne rykkejournalister, og selvfølgelig stod han klar på kontoret med satellitt-telefon og varmedress klar til å kjøre over fjellet gjennom natten for å dekke brannen i Lærdal. Jeg prøvde å få min kollega til å forstå at min tilstand ikke egnet seg til journalistisk arbeid - men da jeg fikk fortalt at vi skulle til Lærdal (5 timer unna) og at jeg kunne sove i baksetet hele veien, var jeg lett å overtale.

En taxitur fra Youngstorget til kontoret (jeg hadde sko med heler) og 30 min senere hadde jeg pakket ned alt videoutstyr vi har, sånn omtrent, bare for å være sikker på at jeg ikke skulle glemme noe. Livesekk - for å kunne sende direkte. Data og bredbåndsrutere - for å kunne publisere video fra bilen. Og selvfølgelig mitt kjære kamera med lys, batterier, mikrofoner, stativer, minnekort og ledninger. Mange ledninger og ladere. Vi kjørte innom leiligheten min så jeg fikk tatt på meg mer passende klær for anledningen og så kjørte vi mot den dramatiske og tragiske hendelsen: Storbrannen i Lærdal i Sogn.

Klokken 07.00 kom vi frem til det kaotiske området. Jeg var våken og skjerpet. Å dekke store hendelser som dette krever at man jobber effektivt, og jeg bestemte meg for å filme først og deretter laste opp klippet i bilen. Dette gjorde jeg fordi jeg ikke visste om noen på kontoret kunne ta imot direktesignalet på regirommet enda, og jeg kunne ikke ringe Aftenposten da mobilnettet var nede. Lærdals telebygg gikk med i brannen.

Det var ingen sperringer i området på dette tidspunktet, og vi snakket med politiet og fikk gå inn til byggene som brant. Brannmannskapet hadde det meste under kontroll, men vi fikk se flammer og de enorme ødeleggelsene på nært hold. Svart kull på bakken, glo og røyk som ble kastet rundt av den sterke vinden i lufta. Deler av Lærdal sentrum så ut som en krigssone. Et sørgelig syn som jeg dokumenterte med mitt kamera.

Videoklippene lastet jeg opp på Mac’en min, og jeg redigerte saken i bilen. Vi kjørte rundt og lette etter steder med nettforbindelser, og heldigvis klarte jeg å publisere videoen. Endelig fikk jeg ringt ut, og min kollega i AftenpostenTV, Torbjørn Grønning, tok i mot videoene og fikk dem ut på ap.no.

Det spesielle med denne dagen var å møte menneskene i Lærdal som etter min oppfatning samarbeidet godt sammen og tok vare på hverandre etter nattens hendelse. Mange var imøtekommende og ville fortelle om hva de hadde opplevd.

Vi lagde tilsammen fire videoreportasjer. For meg var den første og viktigste oppgaven å vise visuelt hva som skjedde og å dokumentere ødeleggelsene. Deretter laget vi to saker der vi treffer mennesker som er berørte og får høre deres historie.

Utfordringen var kommunikasjon. Store deler av dagen fikk vi ikke kontakt med noen andre enn de vi snakket med på gaten. Våre kolleger hjemme på kontoret i Oslo hadde kanskje en større oversikt over situasjonen enn oss som så dette stykkevis da vi forflyttet oss rundt i Lærdal.

Det er så mye å fortelle om denne arbeidsdagen og om hvordan man jobber under store hendelser som dette, men nå er jeg trøtt etter å ha vært på farten i snart 24 timer.

Derfor vil jeg avslutte med å fortelle det aller beste: Det er gleden over å slippe å informere om store skader på mennesker. Ingen omkom i den ekstreme brannen, og det er helt utrolig bra.

Jeg er glad for at dansefoten ble til rykkefoten og at jeg fikk samarbeide med rutinerte og flinke Torgersen som lærte meg en masse i dag.

(Innlegget ble levert rundt 23 søndag kveld mens journalistene kjørte fra Lærdal.)

  Se noen av videoreportasjene fra Sandra og Torgers (vi kaller ham det) her: