Generalsekretær Arne Jensen i Norsk Redaktørforening Foto: Kathrine Geard

Fødselsnumre og PFU

KOMMENTAR: Er publisering av fødselsnumre et brudd på Vær Varsom-plakatens punkt om ikke å fremheve personlige og private forhold? Det skal PFU ta stilling til førstkommende tirsdag.

Publisert Sist oppdatert

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan derfor inneholde utdatert informasjon.

I sitt siste møte, tirsdag 28. januar, behandlet Pressens Faglige Utvalg (PFU) en klage mot nettstedet NA24. Klageren, en ung nordmann, sitter nå fengslet i USA, i forbindelse med en sak knyttet til produksjon av solcelleteknologi for lading av mobiltelefoner. I forbindelse med omtalen av saken lenket NA24 til et dokument som viser at klageren var tildelt et stipend på 150.000 kroner fra Innovasjon Norge. Dokumentet inneholdt også klagerens fødselsnummer (et fødselsnummer består av en sekssifret fødselsdato og et femsifret personnummer).

Klageren hevdet at lenkingen til dokumentet hvor hans fødselsnummer fremkommer er et brudd på Vær Varsom-plakatens punkt 4.3, siste setning: «Fremhev ikke personlige eller private forhold når dette er saken uvedkommende.» Etter en ganske lang diskusjon endte PFU opp med å utsette saken, som altså kommer opp igjen på tirsdag.

Offentlig

Fødselsnumre er offentlig informasjon, i motsetning til hva mange forsøker å fortelle oss. Et fødselsnummer er en identifikator som det heter, og er helt nødvendig for å skille personer fra hverandre i storsamfunnet. Det er betegnende at tildelingsbrevet fra Innovasjon Norge, hvor fødselsnummeret på PFU-klageren fremkommer, selvsagt ikke er unntatt offentlighet. Skal du gjøre søk relatert til personer i offentlige registre, for eksempel Brønnøysund-registrene trenger du fødselsnummeret til den du skal søke på. Fødselsnummeret får du oppgitt ved å ringe Folkeregisteret. Medieorganisasjonene har i årevis argumentert for enklest mulig tilgang til fødselsnumre.

Så er spørsmålet: Kan offentlig informasjon, som dertil er nødvendig for å utøve elementære rettigheter i et samfunn, og som det offentlige er forpliktet til å opplyse om, klassifiseres som «personlige eller private forhold»? For ordens skyld: lovverket ser det naturligvis ikke slik. I forvaltningslovens §13, andre ledd heter det: «Som personlige forhold regnes ikke fødested, fødselsdato og personnummer, statsborgerforhold, sivilstand, yrke, bopel og arbeidssted, med mindre slike opplysninger røper et klientforhold eller andre forhold som må anses som personlige.»

Hva forteller et fødselsnummer oss? Jo, to ting. 1. Nøyaktig hvor gammel personen er. 2. Hvilket kjønn vedkommende har. Alder og kjønn er altså den informasjonen som fødselsnummeret «bærer». Det er en krevende prosedyre å hevde at alder og kjønn på et menneske er å anse som så privat og personlig at det er et brudd på god presseskikk å offentliggjøre det.

For å avsi en fellende uttalelse etter VVP punkt 4.3 må PFU i tillegg argumentere med at det faktum at fødselsnummeret fremkommer i et tresiders brev fra Innovasjon Norge, et brev som det er lenket til, innebærer å fremheve fødselsnummeret. Det er en enda lengre reise.

Identitetstyveri

Kan det være at utvalgets tilsynelatende usikkerhet er forankret et annet sted? Kan det tenkes at man er grepet av den forestillingen som har fått bre om seg i Norge om at et fødselsnummer ikke bare skal brukes til identifikasjon men også kan brukes til legitimasjon? Det siste har ført oss opp i den absurde situasjon at leverandører av ulike varer og tjenester får aksept for å kunne sende regninger til personer som aldri har bestilt noe – bare fordi de har et fødselsnummer kombinert med enkelte andre elementære opplysninger.

Det vi (og mediene har bidratt sterkt til forvirringen) gjerne kaller identitetstyveri, handler som oftest ikke om noe annet enn at man har brukt et fødselsnummer i kombinasjon med annen informasjon. Får man, i tillegg til fødselsnummeret, også tak i et kontonummer, for eksempel ved å stjele et bankkort, ja da kan det være mulig å få utført urettmessige transaksjoner. Det skyldes imidlertid at deler av vare- og detaljhandelen (særlig ved bestilling på nett) er alt for slepphendte med hensyn til hva som godtas som legitimasjon.

PFU bør passe seg

Spørsmålet er om det siste er PFUs (eller medienes) oppgave å rydde opp i. Skal medieetikken kompensere for at vi som samfunn alt for lenge har akseptert et system for identifikasjon og legitimasjon som alle er enige om må endres? Vær Varsom-plakaten har ikke noe punkt som dekker dette behovet.

I Finansdepartementet har det nå i seks år ligget en utredning med den besnærende tittelen «Utveksling av grunndata på personinformasjonsområdet». Et statlig oppnevnt utvalg, som har gjort et meget godt arbeid, konkluderer med to ting: 1. Det bør innføres en nøytral personidentifikator i Norge (altså en identifikator som ikke bærer informasjon om kjønn og alder). 2. Identifikatoren må gjøres enkelt tilgjengelig for alle.

Det er den veien det etter alle solemerker kommer til å gå. Da bør PFU passe seg for å bevege seg baklengs i motsatt retning og dytte medieetikken foran seg i et misforstått forsøk på å kompensere for unnlatelsesynder som norske myndigheter, banker og detaljhandel har begått gjennom flere tiår.

Arne Jensen er generalsekretær i Norsk Redaktørforening.

Powered by Labrador CMS