– Ingen reelle forhandlinger

Journalisten har tidligere undersøkt frilansernes arbeidsvilkår i dagspressen. Nå ser vi nærmere på tilstanden i ukepressen.

Også i Kamille forhandles det med hard hånd om frilanshonorarene. Foto: Faksimile

Må kjenne rammene

– NJ sier: Vi gir dere de riktige verktøyene til å stå sterkere når dere skal forhandle priser. Men det er stort sett ingen reelle forhandlinger når en har med mediene å gjøre, sier frilansjournalist Kjersti Veel Krauss.

Hun jobber mot ukepressen. Der er kunsten å kjenne de ulike medienes rammer for kjøp av innhold, og så forholde seg til hvor mye de har å rutte med.

– De har et budsjett. Ta for eksempel Kamille. De har et budsjett på reisesidene sine på 10.000 kroner. Der skal de ha en stor drømmereise og en litt mindre sak. Da kan man forhandle utifra det, og jeg kan si at dette har det vært mye jobb med og kanskje få 9.000, men da er det bare 1.000 kroner igjen til skrivebordsaken. Det blir feil.

– Dette er det vi har, sorry

Forhandlingsrommet har krympet i løpet av de fem årene Krauss har jobbet mot ukepressen. I snitt har nesten alle hennes oppdragsgivere kuttet honorarene med et par tusen kroner. Noe av dette skyldes at bladene har gått fra å betale for bilde og for tekst for seg. Nå har stort sett alle endret praksis og betaler en samlet pakkepris som er lavere.

[quote:1-left]

– Vi har hatt noen runder. Der det går i: Dette er det vi har, sorry. Men de er veldig hyggelige i forhandlingssituasjonen. De er mennesker de som sitter på pengesekken også.

– Jeg merker at det for min del er slik at vi snakker sammen. De har så og så mye penger, og ut i fra dette må jeg si ja, det kan jeg akseptere, eller nei, dette kan jeg ikke akseptere. Men det er jo slik at om du har forsøkt flere steder, er det bedre at saken kommer ut og at du får noen penger for den, enn at den ikke kommer ut.

Underselger seg

Hun ser at det dermed kan bli til at man selger seg og stoffet sitt for billig. Særlig om det er noe en har arbeidet mye med.

– Det er veldig lett å si at man ikke skal underselge seg. Men det er vanskelig i praksis.

Dette er medvirkende til at hun lurer på om det egentlig er noen framtid i bransjen. Dette fremtidssynet deler hun for øvrig med flere av sine frilanskollegaer. Etter det journalisten erfarer, er det stadig vanligere å finne seg flere såkalte ben å stå på, utenfor journalistikken.

Frykt for å miste oppdrag

Tilbakemeldingen er gjennomgående fra så nær som alle frilansjournalistene Journalisten har vært i kontakt med i arbeidet med disse sakene om deres arbeidsvilkår. Et tosifret antall vil for øvrig hverken omtales anonymt eller på annet vis refereres til. Årsaken er uttalt frykt for å ikke få nye oppdrag.

Denne risikoen er også Kjersti Veel Krauss oppmerksom på.

– Jeg blir litt stresset av å snakke om dette. Men hvis ingen tør, blir det jo ikke noe bedre heller.  Vi vet mediene sliter. De har ikke mer enn potten de har fått fra dem over. Jeg vet at redaksjonssjefene er klar over at dette er urettferdig. De unnskylder seg og viser til innstramminger. Dette handler om eiere som trenger en forståelse for hva ting er verd.

Utnyttes frilansere?

– Ja, jeg tenker jo det. De blir sett på som litt billigere arbeidskraft. De er jo det i dag. Og på noen måter blir de jo det siden en slipper arbeidsgiveravgift, sykepenger og andre vanlige utgifter. De er likevel en viktig ressurs. Hvis du tar bort alt som er skrevet av frilansere fra magasinene, så vil det ikke være så mye igjen.

Generelt kostnadsfokus

Ansvarlig redaktør for tradisjonelle dameblader Elisabeth Lund Andersen i Egmont pålegger ikke sine redaktører å kutte honorarer, men ber dem være mer kostnadsbevisste. Foto: Privat

Til tross for dette opplever både hun og flere andre at oppdragene er færre enn tidligere. Det skyldes både gjenbruk av tidligere leverte saker fra frilanserne selv og fra de respektive mediehus’ arkiver, innhold fra søsterblader og faktiske budsjettkutt. Med noe variasjon i virkemidler.

– Det har ikke vært noen ekstraordinære tiltak. Vi har et generelt kostnadsfokus og en generell nedskalering. Det er ikke kommet noe pålegg fra overordnet nivå om å kutte i honorarer, sier ansvarlig redaktør for tradisjonelle dameblader Elisabeth Lund Andersen i Egmont. 

Sunn forretningsdrift

Hun viser til at det er opp til redaktørene i de enkelte bladene å forvalte de midler de har fått til rådighet.

– Det kan gjøres ved å kjøpe inn mindre stoff, og utnytte mer det man har. Vi har et fokus på gjenbruk, men det har ikke gått på bekostning av noe annet.

– Alminnelig forretningsskikk sier jo at du bruker opp det du har. Det har ikke vært noen pålegg der. Men det er jo også helt naturlig. Du skal jo ikke brenne inne med et varelager.

Annonsene spiser redaksjonelt stoff

I Egmont operer de ifølge Andersen med sidepriser, og har alltid gjort det. Dette får betydning for frilanssatsene når det gjøres konseptuelle endringer, noe som skjer langt oftere enn tidligere.

– Utfordringen de seneste årene har vært at det skal være en viss vekting mellom annonser og redaksjonelt stoff. Når det er mindre penger i annonsemarkedet og sideprisen på annonser går ned, så spiser annonsene av det redaksjonelle stoffet. Dette for å opprettholde inntektsnivået inn.

Fra sitt ståsted som leder og mange år i bransjen ser hun at det ikke har vært noen store endringer den senere tiden, utover at alle er blitt mye mer kostnadsbevisste. Noe som altså skyldes omstillingene som hele mediebransjen er inne i.

Kuttet 80 prosent

Knut Christian Moeng, redaktør i Mann, har kuttet kraftig i frilansbudsjettet. Foto: LPLorentz

I andre deler av Egmont-systemet har endringene muligens vært større. Redaktør Knut Christian Moeng i Mann kan fortelle at de har kuttet ganske kraftig i frilansbudsjettene. I løpet av de siste fem årene er hele 80 prosent av midlene satt av til eksternt stoff forsvunnet.

– Størrelsene på honorarene er justert, vi kjøper inn mye mindre og vi produserer mye mer selv. Vi samarbeider også mer med andre Egmont-blader i andre land og henter saker derfra.

I tidligere nedgangstider har det vært forventet mer arbeid til frilansere, forstår jeg deg riktig om det ikke er tilfelle nå?

– Jeg tror at det er annerledes. Det er der man kutter først. Det er den kostnaden som er variabel, så det fører bare til et større press innomhus, på de faste folkene som er her. Om jeg skal spå, så vil de dyktigste frilanserne, de som er kreative, skriver godt og selger gode saker, alltid klare seg. Men det er nok mange som vil få tøffere tider.

Mindre pott

Norsk Ukeblad har strammet inn på alle budsjett, inklusive frilansbudsjettet. Og i forlengelsen av dette også sett på utformingen av bladet.

– Vi har en viss mengde penger til stoffinnkjøp. I det ligger det alle typer innkjøp, både fra byråer og norske frilansere. Når den potten blir strammet inn vil den forplante seg på alle typer innkjøpt innhold, sier redaktør Kjersti Moen.

Hun mener man fra dette likevel ikke kan trekke at Norsk Ukeblad dermed kutter i prisen de betaler faste frilansere.

– Dette betyr bare at vi må tenke annerledes når vi kjøper inn stoff.  Det kan for eksempel være mer gjenbruk og nye kilder å hente stoff fra. Vi må være mer kreative.

Gjenbruker nordisk

Ansvarlig redaktør Gjyri Helen Werp for Kvinner/Trend i Aller Media betaler bare for gjenbruk når de har bedt om artikkelen selv. Foto: FredJonny/ KK

I gjenbruk legger hun for øvrig flere former bruk av tidligere publisert materiale. Dette kan både være hentet fra andre Egmont-magasiner i inn- og utland og Egmonts nettsider, først og fremst Klikk Helse.

– Våre frilanshonorar har stått stille i flere år som følge av et økende kostnadsfokus. Jeg forstår at enkelte frilansere kan bli oppgitt over dette, men jeg tror mange ser at det henger sammen med den økonomiske virkeligheten i bransjen.

Denne tilnærmingen til omstillingene i mediebransjen er også utbredt i Aller Media. Ansvarlig redaktør Gjyri Helen Werp for Kvinner/Trend viser til nødvendigheten av å tilpasse seg og dra nytte av konserntilhørighet. Hun svarer ikke på hva det har å si for frilanshonorar, men sier disse avgjøres av totalbudsjettet.

– Samproduksjon med søstermagasiner er en del av produksjonsflyten vår, hvor egenproduksjonen fortsatt er størst. Frilansnettverket vårt er stort, og vi har gjenbruksavtaler på plass. Disse gjelder kun på stoff hvor redaksjonene står for idé og opplegg, og hvor intervjuobjekter stiller opp for våre merkevarer.

Takker daglig nei

Sjefredaktør Ingrid Skogrand i Allers må takke nei til stadig flere frilansere. Foto: Privat

I ukebladet Allers har de ifølge sjefredaktør Ingrid Skogrand verken rørt honorarene for fotografer eller frilansjournalister på en god stund.

– Vi har ikke kappet der i det siste. Økt gjenbruk er sporet vi følger.

Skogrand mener også at antall «faste» frilansere og mengden innkjøpt stoff har holdt seg stabilt de siste årene. Det til tross for øvrige omstillinger i både bladet og mediehuset Aller.

– Vi har som kjent vært igjennom en nedbemanningsrunde med frivillige sluttpakker og har blitt færre i redaksjonen. Vi merker godt at det er mange nye frilansere på markedet og får nesten daglig henvendelser om salg av stoff. Veldig mange av disse må vi jo dessverre si nei til.

Kutter fra 2015

Sjefredaktør Torunn Pettersen i Bonnier-eide Tara sier endringer hos dem vil komme fra 2015. Men fra hennes ståsted vil det ikke ramme deres faste frilansere i særlig grad. Hun understreker at deres priser avhenger hvor mye jobb det er knyttet til oppdraget.

– Vi kutter her også. Men for Taras del handler dette om måten vi produsere bladene på. Vi sitter på en stor portefølje vi fra neste år velger å løse annerledes, og det er klart det har betydning for hvor mye stoff vi kommer til å ha behov for.