Kommentar:

Illustrasjonsfoto: Fotolia

Aud Kvalbeins sovepute

Jeg har skrevet en rekke artikler som omhandler Oslo eldrebyråds ansvarsområde, men aldri snakket med henne. Når hun skriver om samtidig imøtegåelse i journalistenes eget fagblad, blir jeg meget nysgjerrig.

Publisert Sist oppdatert

Denne artikkelen er over ni år gammel og kan derfor inneholde utdatert informasjon.

I et innlegg her inne på Journalisten.no forteller du Aud Kvalbein, om ditt møte med oss «journalister», i flertall. Retorikken er at vi nærmest har som vane å tilby samtidig imøtegåelse, for så å gi leserne inntrykk av at alle sider av saken dermed er belyst. Vi tar enkelthistorier til inntekt for det generelle bildet. Så trekker vi «automatisk» en linje fra enkelthistorien til helheten - uten at vi tar oss bryet med å researche frem faktaopplysninger som kunne korrigert bildet. Og slik blir tilbud om samtidig imøtegåelse i realiteten en sovepute for oss journalister.

Jeg må virkelig si du er modig, som går så generelt til verks, og uten ett eneste konkret eksempel som underbygger retorikken. Men er det «kartet, terrenget eller orienteringsløperen» som er problemet her? Din generelle kritikk mot journalisters praktisering av presseetikkens regler fortjener et svar. Og her kommer det, fra en som journalist har skrevet mange artikler om ditt ansvarsområde som eldrebyråd i Oslo kommune. Forhåpentligvis kan de konkrete eksemplene jeg bruker her være egnet til å vise deg hvordan både kart og terreng ser ut, sett fra journalistens ståsted.

Hvis du er så opptatt av samtidig imøtegåelse, hvorfor ikke starte med å bidra til at vi kan innfri det på vanlig måte? I forbindelse med en rekke nyhetsartikler jeg har skrevet, har jeg henvendt meg til deg med konkret og skriftlig dokumentasjon (ja, jeg er opptatt av å kunne dokumentere alt jeg skriver), og spurt om vi kan få intervjue deg om saken. Det har jeg hittil til gode å få oppleve.

I verste fall får jeg ikke svar i det hele tatt. I beste fall får jeg skriftlige svar på spørsmålene, pakket inn i bomull av dine kommunikasjonsfolk, noe som innebærer at du fratar meg muligheten til å stille deg oppfølgingsspørsmål i en ordinær intervjusituasjon. Synes du ikke det er rart å tenke på at jeg har skrevet en rekke nyhetsartikler om forhold du er ansvarlig for som eldrebyråd, uten at jeg noen gang har snakket med deg personlig?

For ganske nøyaktig ett år siden skrev jeg følgende til deg i en epost:

«Da har vi i over en uke forsøkt å komme i kontakt med deg, din byrådssekretær og kommunikasjonsansvarlig for byrådsavdelingen. Vi har forsøkt å ringe deg, sende deg tekstmeldinger og viser for øvrig til understående epost. Vi har full forståelse for at byrådet ikke alltid ønsker å kommentere saker i pressen. Vi er imidlertid uvant med å ikke motta noen form for tilbakemelding».

Jeg kan ennå ikke se at henvendelsen er besvart. Og eksempelet er ikke enestående. Er du så sikker på at vi «journalister» er alene om å bruke prinsippet om samtidig imøtegåelse som en «sovepute»?

Du gir inntrykk av at du er opptatt av redelighet. Kan du da forklare hvorfor du i flere sammenhenger «skyter på pianisten», når det er partituret du mener er feil? For en tid tilbake beskyldte du for eksempel meg for å ha brutt helsepersonelloven. Dette fordi jeg via mine kilder ikke bare hadde fått tilgang på en granskingsrapport som byrådsavdelingen du er ansvarlig for ville hemmeligholde, men attpåtil brukte opplysningene i den som grunnlag for min journalistikk.

Tilgang til rapporten var blant annet sentral for nyhetsartikkelen jeg skrev i Kommunal Rapport om at en tidligere etatsdirektør i kommunen fikk beholde direktørlønnen på over 1 million kroner, selv om hun sluttet etter eget ønske. Som seksjonsleder tjente hun dermed over 300.000 kroner mer enn sine kolleger. Byrådsledelsen har varslet endringer i ordningen for lønning av toppledere etter mine artikler, og jeg mottok diplom fra Fagpressen i kategori undersøkende journalistikk for arbeidet med saken.

Nå hadde jeg ikke forventet at du skulle applaudere mine nyhetsartikler. Men da du karakteriserte arbeidet mitt med saken som kriminelt, må jeg innrømme at jeg skvatt litt. Karakteristikken kom som respons på at jeg stilte spørsmål ved om offentlighetslovens regler var blitt overholdt da rapporten ble hemmeligholdt. I en epost skrev du følgende til meg:

«Det virker noe merkelig på meg at journalisten i Kommunal Rapport anklager meg og byrådsavdelingen for angivelig å ha brutt offentlighetsloven når han selv til de grader bryter lovregler som gjelder taushetsbelagt informasjon. Det å skaffe seg tilgang til Lindeberg-rapporten usladdet er et brudd på helsepersonelloven».

At pressen skaffer seg tilgang på hemmeligstemplede dokumenter og snakker med kilder «off the record», bør ikke komme som en overraskelse på noen. Er du kritisk til dette, handler diskusjonen ikke lenger om presseetikk, men om forståelsen av demokratiet vi lever i.

Og som øverste ansvarlig for kommunens etterlevelse av helsepersonelloven, vet du kanskje også at loven har andre intensjoner enn å kunne straffe journalister som driver undersøkende journalistikk? Men ikke vet jeg, for da vi skrev om loven i en nyhetsartikkel, opprettholdt du kritikken:

«Avisers bruk av opplysninger som er tilegnet på ulovlig vis, bidrar etter mitt syn til å undergrave den enkeltes rett til taushet, vern om personlige forhold og dessuten respekten for at taushetsplikten overholdes», skrev du. Da jeg spurte deg hvilken lov jeg hadde brutt, fikk jeg ikke svar.

Jeg er ikke den eneste journalisten du har vært sint på. I fjor ville Aftenpostens journalist ettergå din påstand om at eldres matinnkjøp ikke ville bli dyrere etter at hjemmetjenestene sluttet å gjøre matinnkjøp for syke eldre. Du viste til at det var flere private tilbud om matshopping på nett til omtrent den samme prisen. Journalisten gikk systematisk til verks og kunne dokumentere at du tok feil. Din reaksjon? Ifølge Aftenpostens omtale stilte du spørsmålstegn ved hvorfor «yngre opposisjonspolitikere og journalister» ville frata eldre «fordelene ved å lære å bruke nettet til handling». Igjen angriper du spørsmålsstillerne (og deres alder!) i stedet for å fokusere på saken.

Du skriver at du er opptatt av at fakta blir korrekt. Hvorfor respekterer du ikke da offentlighetslovens prosedyreregler når jeg krever innsyn i dokumenter som inneholder sentrale fakta om sakene jeg jobber med?

I forbindelse med min research av saken om topplederen som fikk beholde direktørlønnen, krevde jeg innsyn i flere dokumenter. Ett av dem var eks-direktørens arbeidsavtale, som din byrådsavdeling nektet å gi meg innsyn i. Ifølge offentlighetsloven skulle min klage på avslaget behandles i løpet av én til to uker, men dere lot meg i stedet vente i flere måneder. Selv om det var ditt ansvar, måtte jeg personlig påse at innsynsklagen ble behandlet og dokumentene sendt til Fylkesmannen. Her ble jeg innrømmet innsyn i dokumentene som din byrådsavdeling hadde hemmeligholdt i månedsvis.

Innsynet i arbeidsavtalen avdekket at muligheten til å få med seg direktørlønnen til lavere stillinger var forbeholdt situasjoner der arbeidsgiver tar personalmessige grep. Topplederen hadde således ikke rett til å få beholde direktørlønnen da hun sluttet etter eget ønske. Hvorfor beholdt hun likevel lønna? I min verden er det et relevant spørsmål å både stille deg og å forvente svar på. At du ikke stilte til intervju overrasket meg like lite som responsen jeg etter en dags ventetid fikk fra din kommunikasjonsrådgiver: «Hei. Vi velger å ikke bruke imøtegåelsesretten i denne saken».

Er du virkelig opptatt av presseetikk? Samtidig imøtegåelse skal selvsagt ikke være noen sovepute, verken for meg som journalist eller deg som politiker. Neste gang du mener at jeg eller andre journalister tar lett på fakta, håper jeg du gir lyd fra deg, eventuelt tar deg bryet med å klage saken inn til PFU, slik at vi i pressen kan lære av feilen - og aldri gjøre den igjen. Et helt annet spørsmål, Aud Kvalbein, er om du er villig til å lære av dine erfaringer med pressen?

Powered by Labrador CMS