Bæsj i skjegg er bæsj på legg

Bæsj i skjegg er bæsj på legg

KOMMENTAR: Kommersialiseringen av journalistikken fører til at samfunnsoppdraget blir nedprioritert, skriver Johannes Jakobsen.

4. mai avslørte VGs Min Mote at skjegg kan inneholde mer avføring enn et skittent toalett. Dagen etter kom det fram at studien var alt annet enn pålitelig. I takt med at mediene desperat famler etter nye inntektskilder synker kvaliteten på artiklene.

Nå er det riktignok ingen katastrofe at menn med skjegg ble mobbet i et døgn. Når sakene er mer alvorlige kan det imidlertid få alvorlige konsekvenser. I 2014 mottok Pressens Faglige Utvalg (PFU) 427 klager. Dette var 50 klager flere enn året før og mer enn dobbelt så mye som i år 2000. Det kan være flere årsaker til dette, men det kan i det minste indikere at den journalistiske kvaliteten synker. Dette er det flere årsaker til.

Kommersialiering av mediebransjen

Om det er sant eller ikke er mindre viktig

Etter internettets inntog for over 20 år siden har mediehusenes inntektsgrunnlag endret seg raskt. Ifølge TNS Gallups medieundersøkelse fra 2014 sier 41 prosent at internett er deres viktigste nyhetskilde. Det tilsvarende tallet for avis er kun 13 prosent. Problemet er at mediehusene har vært for trege til å omstille seg til nettet. Inntektene fra papiravisene stuper samtidig som man ikke har kommet på en god måte å tjene penger på nettjournalistikk.

Folk har vært lite villige til å betale for nyheter på nett og annonsesalg har derfor blitt den sentrale inntektskilden. Dette har ført til en kommersialisering av journalistikken der avisene tilpasser artiklene til det de tror folk vil ha. Samfunnsoppdraget blir følgelig nedprioritert. En artikkels kvalitet måles derfor i mindre grad ut fra faglige kriterier. En artikkel blir i dag vurdert ut fra hvor mange ganger den har blitt delt og dens virale potensial. En sak om at menn har bæsj i skjegget sitt er derfor en suksess. Om det er sant eller ikke er mindre viktig.

Johannes Jakobsen. Foto: privat

Kommersialiseringen av mediebransjen har også ført til begrepsendringer. Artikler kalles nå «innhold». Videoer av katter som faller kalles nå «brukerskapt innhold». Artikler som er kjøpt av bedrifter som ønsker å promotere sine produkter kalles ikke lenger for korrupsjon og råttent journalistisk arbeid - det kalles «content marketing». Reklame forkledd som journalistikk er svært problematisk for avisenes kredibilitet. At det i det hele tatt har vært en debatt om det er greit at avisene driver med «content marketing» sier noe om tingenes tilstand.

Journalistbegrepet i endring

De økonomiske rammebetingelsene har også ført til store endringer for hva det vil si å være journalist. De siste årene har klikkjaget ført til at journalistene i større og større grad jobber som selgere. Standardiserte overskrifter som skal lokke folk inn på sakene har tatt over mer og mer. «Du vil ikke tro…», «Slik får du…» og «5 ting som gir deg bedre…» er typiske varianter. Parallelt forverres journalistenes arbeidsforhold i takt med at midlertidige ansettelser blir normen.

Fra utsiden ser det ut som nettredaksjonene fungerer som fabrikker der hver enkelt journalist skal presse ut så mange saker som mulig i løpet av dagen. Når antall klikk på hver enkelt sak er det viktigste, blir det å være først ute med sakene essensielt. Det betyr mindre tid til å undersøke påliteligheten til kildene sine, mindre rom til å være kritisk til ulike rapporter og mindre tid til å undersøke om innholdet i pressemeldinger faktisk stemmer.

Paradoksalt nok skryter redaksjonene seg selv og sitt arbeid opp i skyene. Dagens Næringsliv kunne nylig fortelle at det hvert år deles ut over 1.000 priser i den norske mediebransjen. Ikke bare vinner avisene priser, de er «alle» opplagsvinnere. Selvskryt som grenser til narsissisme virker merkelig når vi vet at mediehusene befinner seg i en alvorlig krise. Er man nødt til å hedre seg selv for å legitimere et arbeid som folk ikke lenger er villig til å betale for?

Hva er redningen?

Musikk- og filmbransjen har trolig vært i en enda dypere krise enn det mediebransjen har. De har gradvis forstått at dersom de skal sitte igjen med en bit av kaken er de nødt til å satse på streamingløsninger. Flere av mediehusene forsøker å gjøre det tilsvarende med ulike former for betalingsløsninger. Du kan for eksempel betale 65 kroner i måneden for VG Pluss, eller 59 kroner i måneden for Dagbladet Pluss.

Man kunne ha laget et attraktivt produkt folk var villige til å betale for

Sett det opp mot prisen kundene betaler for all musikken på Spotify (99 kroner/mnd) eller alle filmene og seriene på Netflix (79 kroner/mnd) så er det lett å se at du vanskelig skal klare å overtale den jevne kunde til å betale så mye for så få og ofte middelmådige artikler. Om man ønsker at folk skal betale burde mediehusene klare å samles rundt én felles betalingsløsning. Dette vil så klart ikke løse alle problemene mediebransjen står overfor. Formidlingen av sakene er vel så viktig.

Derfor er det vanskelig å forstå at med alle mulighetene som finnes for presentasjon av saker på nett, baserer man seg på et format hentet direkte fra papiravisene. Dette innebærer bilde over og tekst under. Hvorfor ikke satse på bedre og mer interaktive artikler som er skreddersydd for nettformatet? Det hender de store avisene tør å satse på dette, og disse artiklene får ofte mye større gjennomslagskraft, som Odin-saken i VG og Jannes historie i BT.

Det interessante er at en rekke aviser og magasiner i dag lager saker med minst like høy kvalititet. Problemet er at disse aktørene ikke satser på nettproduksjon. Morgenbladet, Klassekampen, Plot og DNs Lørdagsmagasin, for å nevne noen, lager gode saker, men som kun treffer en relativt liten del befolkningen. Om disse og resten av de seriøse aktørene i mediebransjen gikk sammen og satset på kvalitetsjournalistikk samlet på et sted, framfor fordummende kvantitetsjournalistikk spredd utover, kunne man ha laget et attraktivt produkt folk var villige til å betale for.

Om mediehusene forventer å spille en samfunnsrolle i framtiden er de nødt til å innse at ting er i endring. I stede for å peke på problemer burde det nå være på tide å finne løsninger.

Brenner du inne med en mediekommentar? Tips Journalisten på tips<a>journalisten.no!

Les flere kommentarer.

Annonser

Les også

TRONDHEIM (Journalisten): Etter å ha gått gjennom forsideoppslagene om terroristen, kunne Anne Gjelsvik dele bildebruken i fire faser.

Kjersti Løken Stavrum, administrerende direktør i Stiftelsen Tinius, mener mangelen på kvinner i ledelsen er gårsdagens problem som ennå ikke er løst.