Roar Hagen kaller seg VGs frieste mann

Roar Hagen bruker både penn og papir, og iPad for å lage tegningene sine. Foto: Angelica Hagen

Roar Hagen kaller seg VGs frieste mann

Avistegneren blir ofte tilbudt drikkevarer fra personer som ønsker å bli tegnet, men han vil ikke la seg styre.

Det var i 1986 at Roar Hagen fikk en telefon fra politisk redaktør Per Norvik og invitert til Oslo for å møte daværende redaktør i VG, Andreas Norland. Den gang var han avistegner i Stavanger Aftenblad.

Inne på kontoret til Norland fikk Hagen spørsmålet: Trives du i Aftenbladet?

Ja, svarte han.

Bra. Vi ansetter ingen som ikke trives. Ta deg en sigar!

Og siden den gang har Roar Hagen vært VG-mann. Han tok over etter Pedro og er kun den andre avistegneren VG har hatt. Hagen har faktisk aldri søkt på en jobb som avistegner. Både stillingen i Sunnmørsposten og Stavanger Aftenblad fikk han ved å dukke opp i redaksjonen med en bunke tegninger og et smil. 

– Avistegnerne har alltid vært en del av pressens tradisjon. Det er synd at det kuttes i denne tradisjonen. Det gjør pressen fattigere, med mindre kritikk og den blir mindre interessant. Jeg er redd for at tegnerne blir helt borte om pressen ikke ordner økonomien. Dette endte opp som bransjen som glemte å ta betalt, sier 62-åringen til Journalisten.

Les også: Roar Hagen tildelt Årets avistegning

 

Seks tegninger i uka

Journalisten får bli med inn på Hagens kontor i syvende etasje i VG-huset. Innerst i kommentaravdelingen har han fått sitt eget kreative rom. På arbeidsbordet ligger det tusjer og penner i alle regnbuens farger. Det er tegninger overalt. Nye og eldre illustrasjoner stablet i hauger rundt omkring der det er plass og i skuffer.

– Tar du vare på alle tegningene dine?

– Nei, ikke alle. Jeg blir ofte kontaktet av folk som ønsker å kjøpe tegningene mine. Noen kan plutselig ringe og spørre etter en 25 år gammel tegning. Jeg erter kollegaene mine med at alt i mediene blir fort glemt, men at tegningene blir husket lengst. Det er fascinerende at det tegnerne lager arkiveres i folks minne. Det er sjangerens egenskap.

I det siste har Hagen tatt i bruk en iPad for å lage tegninger. Han demonstrerer arbeidet for Journalisten med en fortlaget karikatur av Jonas Gahr Støre. Han forteller at han aldri hadde trodd at han i større grad kom til å tegne på et nettbrett. Fortsatt er papiret favoritten, forsikrer han. 

Hvor lang tid han bruker på en tegning varierer. Men hver dag klokken 16 leverer han inn en tegning. To på fredager. Det skal være seks tegninger i uka.

– Jeg står fritt til å tegne hva jeg vil, men vi prøver å samordne tema i kommentaravdelingen. Det kan være at det kommer en kommentar med utgangspunkt i en tegning. Jeg er på sett og vis den frieste mannen i avisen, sier han og smiler. 

Hagen forteller at han har fått mange tilbakemeldinger fra både politikere og pårørende på tegninger han har gjort. Han har også blitt tilbudt både rødvin og konjakk for å tegne personer, men han lar seg ikke styre. Tradisjonen i pressen er at tegneren har en fri stilling, forklarer han. 

Lunsjer på Stortinget 

Hagen forteller at han har samlet inspirasjon opp gjennom årene. Gjennom samtaler, reising og mye lesing. I miljøet. Hver dag spiser han lunsj på Stortinget for å snuse på følelsen. Intuisjon er også en del av det. 

– Jeg føler at jeg befinner meg i noe av det mest delikate farvannet i samfunnet. En tegning kan endre tegnerens, avisens og som vi har sett; også regjeringens liv.

Han mener kravet til presisjon er større nå enn før. Alt når mye lengre ut via internett. Som tegner må du dermed ta i betraktning alle kulturelle og religiøse aspekter. Folk opplever en tegning forskjellig. 

– Du tegner for hele verden. Det er mye mer krevende nå, men også mye mer interessant. Jeg har fått masse kjeft opp gjennom årene, men også mange «likes». De fleste aksepterer at tegningene har sitt eget språk og uttrykk. Den trusselen mange føler på i dag er terror, og mange pålegger seg selv selvsensur. Mange vil tenke seg nøye gjennom før de tar opp et vanskelig tema.  

– Har du kjent på dette?  

Roar Hagen må ta en kort tenkepause før han svarer: 

– Hvis jeg ville laget en tegning av profeten Muhammed, hadde det kommet på trykk for noen år siden. Men jeg avsto fra det på grunn av blasfemi. Det hadde vært unaturlig for meg å tegne profeten i utgangspunktet fordi jeg aldri har laget satire på Jesus. Men jeg mener det må være lov å tegne det man vil. Det må myndighetene garantere. 

Aktuell med bok 

Tradisjonen er at en tegner aldri slutter før han dør. Det er ingen pensjon i realiteten. 62-åringen vet ikke hvor lenge han fortsetter. 

– Denne jobben blir mer og mer interessant hver dag. Jeg vil ha en stemme så lenge som mulig. 

Nå kommer også avistegneren med boka «Den norske fortellingen». Han forklarer at han ville skrive den for å dokumentere og dele sine erfaringer. Tegningene hadde han samlet fra før. Det var å finne den røde tråden for å binde tegningene sammen som var utfordringen. 

Det ble etter hvert som han skrev klart at vi må lage en ny fortelling om Norge, som er mer kompleks enn tidligere og som består av flere folkegrupper. Der har tegningen en helt selvsagt og naturlig plass.

Hagen ønsker seg flere unge avistegnere, gjerne fra andre kulturer. Han vil si til de unge tegnerne der ute at de må finne sitt uttrykk. Si noe viktig om tiden vi lever i. De må bryte seg vei. Være med å definere samfunnsutviklingen.

– Framtidens redaktører må se etter dette. Vi må ikke stenge unge talenter ute. Vi må løfte dem opp, sier han. 

Les også: Avistegninger stilles ut på Nasjonal­biblioteket

Roar Hagen foran kontoret sitt i Akersgata 55. Foto: Angelica Hagen

 

Annonser