Ord er mektige våpen – misbruk dem ikke

PFU-bloggen:

Ord er mektige våpen – misbruk dem ikke

Pressen tok nemlig ikke nok forbehold i deler av dekningen av den såkalte Lommedalen-saken.  

Søndag 3. januar 2016 ble det kjent for offentligheten at en 13 år gammel jente, opprinnelig fra Lommedalen, var funnet død på en hytte i Valdres nyttårsaften. Dødsårsaken var avmagring, og jentas mor ble siktet for grov omsorgssvikt.

Dagen etter, mandag 4. januar 2016, blir offentligheten kjent med påstander fra blant andre mor om at jenta skal ha blitt mobbet over lang tid, og at mor lenge hadde forsøkt å få hjelp.

Dette fremkommer via et tidligere TV-innslag med mor fra 2012 som TV 2 hadde, men også i form av en klage fra mor til Fylkesmannen i august 2015. Politiet varsler etterforskning av offentlige etater og det settes igang tilsynssaker mot skole, barnevern og helsemyndigheter. Alle steiner skal snus.

Stort informasjonsbehov

En slik sak utløser naturlig nok et stort behov for informasjon i offentligheten. Folk har behov for å vite, for å forstå. Hvordan kan en 13-åring dø på denne måten? Hvordan kunne dette skje?

Pressen har i slike tilfeller et stort ansvar for å informere og rette et kritisk søkelys mot aktuelle forhold, jf. kap 1 i Vær Varsom-plakaten (VVP).

Pressen kan ikke vente til alle fakta er på bordet, men pressen må drive en løpende dekning. Men et slikt informasjonsansvar må vektes opp mot andre presseetiske hensyn, jf. kap 3 og 4 i VVP. I denne saken var det mange hensyn som måtte vurderes fortløpende.

Hensynet til siktede og avdøde

Ett av hensynene var hensynet til mor og det avdøde barnet. Det var på dette tidspunktet gjennom siktelsen rettet sterke beskyldinger mot mor. Det fantes imidlertid dokumentasjon på at mor hadde en forklaring på situasjonen som ikke var kjent i offentligheten.

Mor mente datteren hadde blitt mobbet – over lang tid. Mor hadde også forsøkt å få hjelp. PFU var tirsdag tydelig på at mediene måtte kunne omtale også denne siden av saken; det vil si mors påstander om mobbing. Men mediene visste ikke hvem mobbepåstandene var rettet mot, og fikk således ikke kontrollert opplysningene gjennom å høre den andre siden av saken.

Hva gjør man i en slik situasjon, der man har sterke påstander fra én part, påstander man ikke får sjekket tilstrekkelig opp fordi man ikke får snakket med den eller dem anklagene rettes mot?

Jo, man tar større forbehold. Både språklige forbehold, og forbehold i form av anonymisering. Det helt sentrale blir måten påstandene videreformidles på.

Hensynet til barn

Mediene visste at mobbepåstandene var rettet mot jevnaldrende barn. Ett hensyn som da blir styrende for medienes videre dekning, finner man i VVP punkt 4.8: «Når barn omtales, er det god presseskikk å ta hensyn til hvilke konsekvenser medieomtalen kan få for barn.»

En av konsekvensene var at barn kunne oppleve å bli utpekt som skyldige i jentas dødsfall. Av den grunn måtte mediene tenke over hvordan de kunne omtale saken/påstandene uten å tildele skyld. Det var her det gikk galt for mange medier.

Ikke bare ble det påstått uten forbehold at mobbing hadde skjedd. Men mobbing ble også opplyst å være årsaken til sykdommen (spiseforstyrrelsen) som førte til død. De fleste mediene som ble felt på tirsdag, ble felt fordi de opptrådte for konstaterende.

Bakgrunn: Sju av ni medier felt for brudd på god presseskikk for dekningen av mobbehistorien i Angelica-saken

Hva gikk galt?

Utvalget konkluderte med at nødvendige språklige forbehold ikke ble tatt.  Utvalget uttalte også at medier som videreformidler alvorlige beskyldinger, må ta forbehold i videreformidlingen og velge en mindre konstaterende stil.

Videre mente utvalget at mediene også kunne gjort mer for å anonymisere. På et så tidlig tidspunkt, én til to dager etter at dødsfallet var kjent, skulle mediene vært mer varsomme med å navngi aktuelle skoler og årstall/klassetrinn. Selv om utvalget mente at mediene ikke hadde identifisert påståtte mobbere for et større publikum, medførte en slik konkretisering en økt fare for at enkeltpersoner følte seg utpekt.

Enkelte medier (TV 2, Dagsavisen og Dagbladet) pekte også på påståtte mobbere i éntall, og TV 2 omtalte også en konkret mobbehistorie. I tillegg reagerte utvalget på TV 2s presentasjonsform da kanalen gikk live utenfor skolen.

Mediene som ble felt for sin dekning de første dagene etter det tragiske dødsfallet, var TV 2, NTB, Dagsavisen, Dagbladet, NRK, Aftenposten (kritikk) og Budstikka (kritikk). Valdres og VG gikk fri.

(TIPS! I medienes tilsvar på klagen fremkommer det en god del selvkritikk, og innspill på hvordan omtalen av mobbepåstandene kunne vært løst annerledes, så vi anbefaler – for læringens skyld – at sammendragene leses.)

Samtidig imøtegåelse

TV 2 var også innklaget av foreldrene til de påståtte mobberne. Foreldrene mente at TV 2 ikke bare hadde brutt barnepunktet 4.8 i VVP, men også punkt 3.2 (kildebruk og kontroll av opplysninger), punkt 4.14 (samtidig imøtegåelse) og punkt 4.17 (nettkommentarer). Klagerne fikk medhold på alle punkter.

Med hensyn til imøtegåelsesretten, var ikke den aktuell for de første artiklene 4. og 5. januar 2016. Utvalget forstod at det kunne være vanskelig å innhente samtidig imøtegåelse da saken var helt fersk og det var vanskelig å finne frem til hvem anklagene gjaldt. Poenget her ble i stedet å ta forbehold og gjøre omtalen generell (jf. 3.2 / 4.8).

Men når det gjaldt artikkelen 22. april 2016 (som også var klaget inn), mente utvalget at TV 2 hadde en bedre mulighet til å innhente samtidig imøtegåelse, og at dette skulle vært gjort (jf. 4.14).

En nettartikkel ble publisert på TV 2s Facebook-side, og her kom det flere kommentarer – blant annet var det oppfordringer om vold mot barn – som utvalget mente skulle vært fjernet (jf. 4.17).

«Den andre historien»

I november 2016 publiserte Budstikka en lengre dokumentar om denne saken, men da med utgangspunkt i «den andre historien». Klager var en bekjent av mor, og det var innhentet samtykke fra mor.

Det ble først og fremst reagert på at dokumentet var for detaljert og ensidig, og slik sett et «karakterdrap» på mor. Også her ble hensynet til barn, også den avdøde jenta, klaget inn. Utvalget var i tvil, og mente at Budstikka kunne gjort mer for å skape balanse i dokumentaren.

Utvalget kom likevel frem til – sett i lys av en lang rekke relevante kilder og mange forøk på å få mor i tale, noe som også var synliggjort i artikkelen – at avisen hadde opptrådt presseetisk akseptabelt.

Annonser

Les også

Reportasje:

SANDNESSJØEN (Journalisten): Helgelands Blad holder til i et hus fra 1920 med eget trykkeri.

STORTINGET (Journalisten:) Partiets nye mediepolitiske talsperson sier han vil legge vekt på å lytte til mediebransjeaktørene.

Forlater Rema 1000 etter mindre enn ett år.