Den ensomme journalisten

Steinar Solaas bor og jobber alene fra sitt gule hus på Evenes i Nordland.

Den ensomme journalisten

EVENES (Journalisten): Ságats journalist Steinar Solaas er ikke som andre journalister. Han er asosial, ser sjelden sine intervjuobjekter i øynene og møter kollegene bare to ganger i året.

– Vi må vel først avklare forutsetningene og hensikten med intervjuet, det står visst i Vær-varsomplakaten, slår Steinar Solaas fast.

– Ok. Dette intervjuet handler om at du jobber veldig langt fra både kolleger og åpne kontorlandskap. Hvor kommer motivasjonen fra?

Solaas sitter på kjøkkenet, eller kantina som han kaller det selv. En ni timers kjøretur gjennom Norge, Sverige og Finland skiller han og det han i hovedsak er ansatt for å dekke: Politikken på Sametinget. Her hjemme på Evenes i Nordland får han dermed være i fred fra både klagende kolleger og sjefer som henger over kontorstolen.

– Jeg syns det er veldig fritt, det er det som er motivasjonen, konstaterer han.

Solaas trives her ute på kysten, men innrømmer at det kan bli litt ensomt å alltid være alene. 

For frihet har han. Klokken er så vidt bikket kvart på ti når nyhetsredaktør Lars Birger Persen ringer. De to småprater om den forestående sametingsåpningen og aktuelle kilder for dagens sak. Solaas innrømmer at han syns det er hyggelig å snakke litt, men ringer likevel aldri uten å ha noe konkret på tapetet. Og det gjør visst ikke redaksjonen hans i Lakselv heller.

– Det skjer heldigvis sjelden. Det kan gå både én og to uker uten at vi snakker sammen, men jeg ser dem jo både på julebord og på sommerfest. Og så hender det jeg snakker med korrekturleseren når det er et eller annet hun ikke forstår, flirer Solaas før han tasser rolig bort for å sjekke hvordan det står til med eggerøra.

Startet journalistkarrieren som 49-åring

Da 52-åringen var ung var det to ting han kunne tenke seg å bli: Journalist eller lærer. Etter 15 år som fagforeningspamp og noen år som postmester så han sitt snitt til å bytte karriere da Ságat ville styrke sin dekning av samisk politikk for tre år siden. Dessuten ønsket de tilstedeværelse i de sørsamiske områdene. 

 – Jeg er jo politisk nørd, jeg syns det er spennende. Jeg kan jo ikke samisk og å skrive om samepolitikk på norsk kunne jeg nok ikke gjort noen andre steder enn i Ságat, fastslår han.  

På jobb fra åtte til midnatt

Til tross for friheten er det ikke bare fryd og gammen å jobbe alene i eget hus, skal vi tro satelittjournalisten. Med unntak av deadline klokken 11 er det få ting som skiller frihet og arbeid, noe som gjør at han ofte jobber både dag og natt for å fylle sidene i den norskspråklige sameavisa.

– Det er jo vanskelig å disiplinere seg, så det kan bli en ganske uklar grense eller ikke-eksisterende skille mellom jobb og fritid. Kjernetiden min er vel fra ni til ett, og så jobber jeg noen timer i fire-fem tiden, så litt igjen i seks-åttetiden eller rundt midnatt før jeg legger meg.

«Samfunnet er så klokt innrettet at de som har minst å si har færrest å snakke med» leser Solaas fra favorittboka Tristesser i utvalg

En sjelden gang i blant må Solaas derimot ut å se folk. Fire ganger i året kjører den ensomme journalisten gjennom de to nabolandene til den samiske hovedstaden Karasjok. På Sametingets plenumsmøter er han fast inventar, og da er det ikke den sjenerte Solaas politikerne får møte. Sjansen til å henge i baren med Sápmis herskere lar han nemlig sjelden gå fra seg.

– Da blir det uformell kildepleie over en øl på Scandic, og neste gang jeg ringer dem så kjenner jeg dem

Det blir ikke det samme
å ta fredagspilsen med katta,
for han drikker jo ikke

jo. Da merker jeg ikke noen forskjell om jeg intervjuer dem over telefon eller om jeg står foran dem med en diktafon, det blir akkurat det samme, fastslår han.

Og uansett hvor asosial man er og hvor mye man nyter friheten, er det et par ting Ságats mann på Evenes savner:

– Det hadde sikkert vært hyggelig med den daglige minglingen og kontakten man har i korridorene og på spiserommet, eller å gå på puben med kolleger etter arbeidstid. Det blir ikke det samme å ta fredagspilsen med katta, for han drikker jo ikke. Men han er jo HMS-ansvarlig, så det er jo ikke rart at han han noen prinsipper, avslutter Solaas.

I fjor kom det første samiske stedsnavskiltet opp i Evenes, rett utenfor huset til Solaas. «Liland / Liddaladi» står det i dag. – Det var jo en merkedag så jeg la ut et bilde på Facebook. Det er vel den posten som har fått flest likes og kommentarer, alle var positive, forteller han. Da Kåfjord kommune gjorde det samme for noen år siden ble skiltene beskutt.

PS: journalisten som har skrevet denne saken jobbet i Ságat frem til oktober 2017.

Annonser

Les også

Reportasje:

SANDNESSJØEN (Journalisten): Helgelands Blad holder til i et hus fra 1920 med eget trykkeri.

STORTINGET (Journalisten:) Partiets nye mediepolitiske talsperson sier han vil legge vekt på å lytte til mediebransjeaktørene.

Forlater Rema 1000 etter mindre enn ett år.