– Jeg vet ikke hva jeg ser etter, men når jeg ser det kjenner jeg en refleks

Han finner dem overalt. På togstasjonen, på gaten i Bergen, på vei til butikken. Kanskje sitter han i bilen når han ser noen som vekker nysgjerrigheten. Da bråbremser han, river med seg kamera og hopper ut. I litt over to år har Odd E. Nerbø portrettert vanlige mennesker til spalten «Folk i vest» i Bergens Tidende. Enkle, nære portretter av et gammelt ektepar som spaserer i gatene, to søsken på vei til toget, en ung mann som tar seg en hvil på en av byens mange benker. Til hvert portrett følger en liten historie som gir et glimt inn i et annet liv.

Her finner du flere fotografer som forteller om sine bilder og metodene bak dem

Nerbø gikk av med pensjon for et år siden, etter 40 år som fotograf i Bergens Tidende. Da han ble spurt om å fortsette den populære spalten, var han ikke et øyeblikk i tvil. Portrettene har fast plass i avisen. Onsdager på side to, lørdager i magasinet. Og på en egen åpen side på nettet. Ideen fikk han fra «Humans of New York» - en nettside med portretter og intervjuer med tusenvis av newyorkere.

– Men jeg ville lage det på min måte. Bildet er veldig viktig, det begynner alltid med bildet. Tekstene er korte.
 

Fotografen liker godt å vandre rundt i Bergen sentrum, og han har alltid kamera med seg. Noen ganger tar han turen ut til en av øyene, men der er det færre folk, og ikke like lett å finne menneskene. Ofte kan han gå i timevis, ta store omveier, uten å se noe som vekker interessen. Rundt 210 bilder har han tatt så langt. Av og til kan han våkne om morgenen og tenke; uff gidder jeg dette mer? Andre dager er han heldig, og dumper på noen med det samme. Overskudd, energi og humør må være på plass. 

Historier fra hjertet

– Jeg vet ikke hva jeg ser etter, men når jeg ser det kjenner jeg en refleks. Jeg kjenner det i magen. Å, det var fint, den personen har jeg lyst til å snakke med, tenker jeg da.

– Hva skal til for at du kjenner det i magen?

– Det er forskjellige ting. Hvis jeg ser at personene helt åpenbart er gode på bilde, eller at de ser koselige ut. Men først og fremst at de har en varhet over seg, en følsomhet som vekker nysgjerrigheten min.

Nerbø er genuint nysgjerrig på andre mennesker, livene deres og hva de tenker på. Han liker å prate med fremmede, og har lett for å få kontakt. De små historiene som følger bildene er ofte personlige. Det er ikke noe den pensjonerte fotografen jakter, det kommer av seg selv. De fleste forteller åpent om de nære tingene; kjærlighet, glede, sorg, ensomhet og håp. Aldri politikk eller nyheter. Det handler om det folk har inne i hjertene sine, forteller han.
 

En dag så han en eldre mann komme gående nede på Strandkaien. Nerbø kunne skimte kanten av en mariusgenser stikke opp av jakkelinningen. – Så fin genser du har, sa han da de passerte hverandre. Da stoppet den eldre mannen opp, dro ned glidelåsen og viste stolt frem genseren. Han fortalte at det var kona Marta som hadde strikket den. Men hun døde på bursdagen hans i fjor. Så fikk Nerbø hele historien i løpet av to minutter. Og et portrett. Nerbø blir nesten rørt når han tenker på det.

Den ene gangen de kommer i avisen

– Det som viser seg gang på gang er at når jeg sier at jeg tar bilder for «Folk i vest» i BT, da kjenner folk spalten. De liker den veldig godt. Den er fin, dette vil jeg være med på, svarer mange. Jeg har nesten ikke opplevd at folk har sagt nei.

– Har du noen regler?

– Jeg vil ikke kalle det regler, men noen ganger får jeg høre ting jeg ikke skriver, fordi det blir for privat. Jeg må koke det ned til en historie på noen få linjer. Å være med i spalten skal være en positiv opplevelse, og jeg er opptatt av at dem jeg fotograferer skal se bra ut. For de fleste er det den ene gangen de kommer i avisen.
 

Han har aldri fått noen klager på teksten. Utstyret er alltid det samme. En liten notatblokk, og kamera med et 85mm fast objektiv. Blenderen er stort sett 1.8 eller 2.0. På den måten står menneskene frem fra bakgrunnen, og prosjektet får en enhetlig stil.

– Du har mange fine dobbeltportretter. Hvordan får du det til?

– Jeg liker det så godt når jeg ser folk som passer sammen. Det kan være et ektepar, søsken eller venninner som kler seg likt. Når jeg så de to barna på togstasjonen, tenkte jeg «oi, så fint hår». En annen gang så jeg to eldre søstre med matchende lilla jakker gå ut av en butikk. Da løp jeg etter dem. 

Tillit og trygghet

Samtidig skal ikke bildene være komiske. Et godt portrett får frem følsomheten hos den som er avbildet, man når inn, mener fotografen. Han begynner med å se hvor lyset kommer fra, deretter hvilken bakgrunn som fungerer. Ofte går det veldig fort.
 

– Jeg håper at man kan se på bildene at jeg har god kontakt med dem jeg portretterer. At de er trygge og stoler på meg. Det tror jeg. Jeg ser mange fotografer som har tatt bilder der det er helt åpenbart at det ikke er kontakt, de portretterte oser av skepsis. Har man klart å få kontakt er det som en klang som går rett i magen. 

Selv liker den erfarne fotografen bildene til den svenske sort-hvitt fotografen Christer Strömholm og amerikanske ikoner som Richard Avedon. Selv om uttrykk og innhold er annerledes enn det han gjør selv. Flere ganger har han vært på fotofestivalen Visa Pour L’Image i Perpignan, men nyhetsbilder og  tradisjonell fotojournalistikk interesserer han ikke veldig. Det må være et annet blikk. Vestlandskollegaene Oddleiv Apneseth og Helge Skodvin er de to viktigste fotografene i Norge i dag, mener han.

I mars gir Samlaget ut boken «150 Folk i vest», tekst og foto signert Nerbø. Den 62 år gamle fotografen har ingen planer om å legge ned kamera. 

– Jeg kommer til å fortsette å ta bilde av folk uavhengig av om avisen vil ha dem eller ikke. Men spalten er en viktig del av BTs identitet. Avisen har alltid vært generøs med å gi plass til gode bilder. Det er faktisk litt spesielt i avissammenheng i dag. BT har hatt, og har fortsatt en sterk bildeavdeling.

– Hvorfor slår spalten så godt an, tror du?

– I dag består journalistikken mer og mer av at reporterne ringer til folk. Da får du aldri den samme nerven i saken. Bildene jeg tar er midt oppi hverdagen og livene til folk, og det treffer. 

Nerbø forteller at han aldri noensinne har fått så mye tilbakemeldinger som på «Folk i vest». Det burde være en øyeåpner for mediene, mener han. Når han blar gjennom avisene ser han politikere, forretningsfolk og idrettsstjerner. Hvor de vanlige menneskene? Selv har han alltid likt hverdagen best. 

– Mange unge fotografer drømmer om å reise til fjerne land for å finne spennende saker. Men de burde tenke mer på hva som er fint i bygda eller byen de bor i, der de hører til. Jeg har også reist verden rundt. Men jeg lengter alltid hjem. Jeg synes det er spennende her og nå, i byen jeg bor i.