– Jeg tror han taper, selv om det er blitt trendy å si at han vinner, sier Robin Wigglesworth om Donald Trump. Han dekket forrige presidentvalg for Financial Times.

Den norske Financial Times-journalisten om hvordan han først fikk jobben: – Griseflaks

Mener norske økonomijournalister bør heve ambisjonsnivået.

Publisert

Denne artikkelen er over tre år gammel og kan derfor inneholde utdatert informasjon.

Financial Times (FT) har kontorer i Friday Street i London, Hudson Street i New York – og på Manglerud i Oslo. Sånn blir det når avisas globale finanskorrespondent Robin Wigglesworth (39) har tatt med seg jobben hjem til fødebyen.

– Friheten og fleksibiliteten er fantastisk, sier han til Journalisten etter en lunsjavstikker til sentrum, hvor han har vært innom Dagens Næringsliv for å låne Bloomberg-terminalen.

– Ulempen er at jeg jobber fra klokka sju om morgenen til elleve om kvelden. Jeg prøver å ta meg litt fri rundt middag. Men idet barna har lagt seg, er det tilbake på jobb igjen, legger han sorgmuntert til.

Flakset til Midtøsten

Du skjønner det på navnet: Wigglesworth er halvt engelsk. Og etter en tospråklig oppvekst på Smestad, inkludert internasjonal gymnaseksamen, dro han til Storbritannia for å studere journalistikk, historie og statsvitenskap.

FT-karrieren startet med en opportunistisk e-post til daværende Midtøsten-redaktør, nåværende sjefredaktør, Roula Khalaf i 2008. Wigglesworth, som da jobbet for nettopp Bloomberg, hadde fått nyss om at en egen Midtøsten-utgave var på trappene. Innsalgspunktet hans var at han hadde tilbrakt et år i en kommersiell finansavis i Dubai etter studiene.

– Jeg spurte om de trengte folk. Jeg hadde litt erfaring og kunne tenke meg å flytte. To uker senere var jeg på plass i Midtøsten, forteller han.

– De trengte rett og slett noen som var «billige», sultne, som kunne litt om økonomi, litt om Midtøsten, og som kunne begynne på dagen. Det var bare flaks.

– Bare flaks, sier du?

– Ja, det var egentlig griseflaks. Det er mange som tror at flaksen er på grunn av dyktighet. Men veldig ofte er det «riktig sted til riktig tid».

Tviler på Trump

Tre år i Abu Dhabi kulminerte med Den arabiske våren, da Wigglesworth fikk guttedrømmen oppfylt som midlertidig krigskorrespondent. Dernest ventet «moderskipet» i London, etterfulgt av det nevnte New York-kontoret. Her ble vår mann oppgradert til «US markets editor», med lederansvar for en stab på fire.

– FT vil ha allsidige journalister, så de flytter folk rundt. Du er gjerne forsvarsreporter i et år, før du plutselig blir satt til å dekke hedgefonds. Men akkurat den stillingen var svært intens, så jeg gjorde veldig lite utenfor finans og verdensøkonomi, sier Wigglesworth, som fikk et politisk avbrekk idet Donald Trump ble valgt til president høsten 2016.

– Det var helt sinnssvakt – vi jobbet hele natta. Alt som fulgte etterpå, var også utrolig fascinerende. Jeg dekket mest de finansielle ringvirkningene av det.

– Og hva har vært de finansielle ringvirkningene av Trumps presidentskap?

– I begynnelsen rullet han tilbake mange av regulativene som kom etter finanskrisen. Så han var «good for business», samtidig som han kuttet selskapsskatter. Den andre store Trump-greia har vært handelskriger, noe «big business» er desto mindre glad i.

– Så de to plussene er deregulering og skattelette, minuset er handelskrig med Kina – og litt med Europa. Hvis han vinner igjen, blir det vanskelig å si hva han gjør. Jeg tror ikke han alltid vet det selv. Eksempelvis når det gjelder helseforsikringer i USA, har han gjort det motsatte av det han sier.

– Vinner han igjen?

– Nei, jeg tror han taper, selv om det er blitt trendy å si at han vinner. Joe Biden trenger knapt drive valgkamp, og vi ser hvor tilbakeholden han er. Trump er sin egen største sabotør. USA har for øvrig vært veldig lite flinke i kampen mot Korona.

Halvt britiske Robin Wigglesworth har vært tilknyttet Financial Times siden 2008. I dag jobber han som global finansmedarbeider fra Oslo.

Etterlyser ambisjoner

Wigglesworth la ned tilsvarende en presidentperiode i USA selv. I fjor bar det tilbake over Atlanteren idet datteren hans var blitt skolemoden. FT skal ha akseptert Oslo-ordningen som «belønning» for en som likevel ville være mye på reisefot.

Ifølge stillingsbeskrivelsen innebærer den globale finansposten å produsere spalter, profil- og featureartikler, med særlig henblikk på «teknologisk utvikling og kvantitativ investering». Derimot er det blitt dårlig med Asia-turene som Wigglesworth gledet seg til, av virusrelaterte årsaker.

– «Libero» er en god måte å si det på. Jeg kan i prinsippet gjøre hva jeg vil, når jeg vil, og skrive for de seksjonene jeg vil. Jeg må bare passe på at jeg ikke tråkker for mye på territoriet til andre.

– Det er naturlig å anta at det er en del store egoer i FT?

– Ja, og nå høres jeg kanskje større ut i egoet enn dem. Da kan jeg tillate meg å trampe litt, så lenge jeg gjør det diplomatisk.

– Hva synes du om nivået på norsk finansjournalistikk?

– Det er et mye mindre marked, og veldig variabel kvalitet…

Han klør seg i barten mens han tygger på resten av formuleringen.

– Det finnes noen knakende gode journalister, og noen som ikke er like bra, fortsetter han.

– Det jeg synes det mangler mest på, er ambisjonsnivået. Det blir veldig mange – det gjelder i norsk journalistikk generelt, men blir ekstra akutt i finansjournalistikken – «talking heads». Altså, du slenger en eller annen fotogen analytiker på forsiden av avisa som sier at oljeprisen skal til 100, og så er det ett intervju med én person istedenfor noe som er mer analytisk og ettertenksomt.

– Analysen sparer vi vel til kommentarplass?

– Jo, noen av kommentatorene er gode, og E24, DN og Finansavisen driver god journalistikk. Men ofte vet jeg at de kan mer enn det de viser i avisa. Det blir veldig tabloid i stil, og ofte i innhold, idet den tabloide stilen smitter over på innholdet. Det er veldig lite norsk finansjournalistikk jeg leser, hvorpå jeg tenker at dette lærte jeg noe av.

Robins åpenbaring

Wigglesworth avfeier innvendingen om at FT-målgruppa er smal og spesialisert, mens norske finansredaksjoner flest skriver for den berømmelige «tanta på Tveita». Tvert imot mener han det er balansegangen som avgjør.

– Jeg skriver ikke bare for kildene mine. Jeg skriver fordi jeg synes det jeg dekker – finansøkonomi – er drit viktig og affiserer alle i hele verden, erklærer han.

– Ta finanskrisen. Dette er noe folk faktisk burde bry seg om. Og da er det viktig å skrive smart nok til at ekspertene forstår og lærer av det, men forståelig nok til at et generelt interessert publikum kan lese det.

– Hvordan får vi til det? Hvordan får du til det?

– Det er vanskelig. Det jeg gjør, er en blanding av å ha gode kilder og å skrive som om man selv synes det er spennende. Det som er litt trist med finansjournalistikken – og det gjelder meg òg – er at ytterst få drømte om å bli finansjournalist da de studerte, sier han og fortsetter:

– Men for meg ble det en åpenbaring da jeg forsto hvor lite jeg kunne, men hvor spennende det var å lære hvordan verdensøkonomien fungerer, hvordan finans fungerer, hvorfor banker og markeder er viktige. Og fordi jeg har lyst til at andre skal få den samme gleden av å forstå det, må jeg skrive med glød.

– Fordelen din er at du skriver mange kommentarer, og slipper å ty til den fotogene forsideanalytikeren?

– FT tyr ikke til sånne uansett. Hvis jeg hadde levert en kommentar- eller analyseartikkel – eller en nyhetssak – med én person sitert, ville jeg blitt dratt hodet av, kontrer Wigglesworth humørfylt på «norwengelsk» overfor Journalisten.

– Du skal i hvert fall ha to-tre «stemmer» i enhver artikkel – du skal vise at du har gjort arbeidet. Det er det jeg mener med ambisjonsnivå. Selv om ikke enhver artikkel trenger å være Pulitzer-prismateriale, må du aspirere til og hige etter en viss kvalitet.

Powered by Labrador CMS