MORGENRUTINEN:

På nattbordet har Egon Holstad ei stor øks, ei helflaske billig grappa, mobilen, et glass ristede kaffebønner, en boks snus, to fenghetter og «Samlede noveller» av Kjell Askildsen.

– Kaffen skal være så svart at tarmene skriker før man setter den til munnen

Egon Holstad lurer på hvor PFU er når man trenger dem.

Publisert

Denne artikkelen er over to år gammel og kan derfor inneholde utdatert informasjon.

I spalten Morgenrutinen stiller Journalisten de samme spørsmålene på e-post til en rekke personer som er tett på mediebransjen.

Egon Holstad er kommentator og redaktør for iTromsøs musikkmagasin Feedback.

Her kan du lese flere Morgenrutinen.

– Kaffe eller te?

– Kaffe, og den skal være svart og så sterk at man hører lyden av tarmene som skriker i angst før man setter koppen til munnen.

– Hva har du på nattbordet?

– Ei stor øks, ei helflaske billig grappa, mobilen, et glass ristede kaffebønner, en boks snus, to fenghetter og «Samlede noveller» av Kjell Askildsen.

– Når om morgenen starter hodet å tenke jobb, og hvilke medier må du innom?

– Når jeg våkner. Da må jeg innom iTromsø, Nordlys og VG. Også hører jeg på Alltid nyheter og deres «Nyhetsmorgen» til jeg kommer på jobb. Deretter går det i å tråle Twitter og Facebook, og sjekke en haug med nettaviser i Norge og England.

– Hvilken overskrift skulle du ønske du så på trykk i dag?

Elvis Presley er tilbake, og har med seg backingbandet The Sadies. Lytting på den overraskede comebackskiva viser seg dessuten å fungere som covid-19-vaksine, avslører Kongen i et eksklusivt intervju med iTromsøs Feedback-redaksjon.

– Hva er ditt beste tips for å finne gode saker?

– At man leter og lytter. Arroganse, og troen på egen fortreffelighet, er sjelden kompatibel med god journalistikk, enten man lager nyheter eller skriver kommentarer. Summen av det alle de andre vet er alltid større enn hva det er plass til i ditt eget hode, og dette burde man alltid ha i mente i dette yrket.

– Hva er den tynneste saken du noen gang har laget, og hvorfor ble den likevel publisert?

– Her er det uendelig mye å ta av, altså, men jeg tror nok «Her er de 10 beste låtene med gris i tittelen» tar kaka. Den ble utelukkende publisert fordi jeg selv er redaktør, og dermed gikk god for den, noe jeg selvsagt aldri burde gjort. Sånn blir det nok når grisen passer grisebingen. Hvor er PFU når vi virkelig trenger dem?

– Om du kunne velge hvem som helst, hvem har du mest lyst til å intervjue ansikt til ansikt, og hvorfor?

– Det hadde vært ufattelig gøy å intervjue Donald Trump i min egen spalte «På en øde øy». Bare det å sende ham ut på en øde øy, og dernest høre hvilke musikalske preferanser han har, om noen, ville vært morsomt. Jeg gjetter iallfall på en solid bunke med CD-er av Ted Nugent.

– Hva er din viktigste egenskap som journalist, og hvordan bruker du den?

– Så selvsentrert er jeg heldigvis ikke, så det har jeg ikke tenkt på, og det har jeg heller ikke tenkt å tenke på. Ergo er det fritt frem for andre å mene noe om dette.

– Hva er det gøyeste eller rareste du har opplevd i jobben?

– Å intervjue en av mine største helter, den nå avdøde kultlegenden Roky Erickson, tror jeg oppfyller begge disse kriteriene så det ljomer. Veldig, veldig gøy. Veldig, veldig rart.

– Hvilket journalistisk arbeid inspirerte deg sist, og hvorfor?

– Det har jeg ikke loggført, men jeg synes den journalistikken Snorre Valen har begått med boka si om 22/7, og kommentaren han nettopp skrev på bakgrunn av den, var både jævla uredd og viktig. Sånt blir jeg inspirert av, at folk tør. Dernest ble jeg helt slått i bakken av å høre de tre svenske podkastene «When we were kings», om Maradona, og det var – med klar margin – det beste jeg konsumerte av journalistikk i hele 2020. Jeg er oppriktig misunnelig på de som fortsatt ikke har hørt det.

– Hva er den største utfordringen akkurat nå, for mediebransjen generelt og der du jobber?

– Det er å avvikle det usunne avhengighetsforholdet vi har mellom redaksjonelle linjer og de gigantiske SoMe-aktørene. Kommentarfeltene er ett eksempel på en slik sak, der ny teknologi har ført til at vi har flyttet linjene for hva vi praktiserer av etiske vurderinger. Det tror jeg er både dumt og lite gjennomtenkt.

– Å redigere og fjerne kommentarer etter de har blitt publisert, i stedet for å lese gjennom dem først, slik det var før, kan jeg ikke se at har løftet verden videre opp og frem overhodet. Samme at for eksempel Facebooks delingspolicy og prippenhet for alt fra naken hud til bilder og omtaler av Hitler, er noe vi underlegger oss, for at vi er så glad i trafikkdopinga spredningen fra deres plattformer gir oss. Sier jeg, mens jeg deler denne saken på Facebook og Twitter. Får sende dere et bilde der jeg er påkledd, da.

– Hva kan journalister og mediehus gjøre for å bedre tilliten til de redaksjonelle mediene?

– Dette blir et vilt hogg i mørket, men hva med å skrive egne, utfyllende saker, i stedet for bare å sende ferdigskrevne standardspørsmål på mail, og så be andre journalister om å skrive sakene for seg? Bare en tanke, altså. Jeg dømmer ikke.

– Hvilket bilde eller video fikk deg sist til å stoppe opp?

– Jeg så nylig et bilde fra en konsert med bandet Dead Kennedys, tatt i Canberra i 1983, på deres første Australia-turné. Bildet fanger opp all vill- og galskapen i rommet, samtidig som det er usigelig vakkert og å så til de grader genuint og «caught in the moment». Fotografen er dessverre ukjent, men hun eller han burde blitt på sokkel utelukkende for dette bildet. Det er jævlig vanskelig å ta bra livebilder, men når det funker, og det treffer, blir jeg altså så glad at hjælpes.

– Når logger du av for kvelden?

– Når jeg én eller annen gang, altfor sent, omsider sovner. Det er så kjedelig å sove. Skulle ønske jeg alltid var våken.

Powered by Labrador CMS