MORGENRUTINEN:

– Jeg ønsker alltid å være på lag med leseren, alternativt at leseren alltid skal oppleve at jeg jobber for hens interesser, sier Elise Dybvig, kulturjournalist i Morgenbladet.

Elise Dybvigs beste tips er å lese mye, se mye, observere mye og plagiere The New Yorker. – Uff… Stryk det siste der, er du grei

Morgenbladet-journalisten mener det er lett å kopiere sosiale medier-dynamikken.

Publisert Sist oppdatert

Denne artikkelen er over to år gammel og kan derfor inneholde utdatert informasjon.

I spalten Morgenrutinen stiller Journalisten de samme spørsmålene til en rekke personer som er tett på mediebransjen.

Elise Dybvig er kulturjournalist i Morgenbladet.

Her kan du lese flere Morgenrutinen.

– Kaffe eller te?

Kaffe – to teskjeer pulverkaffe og vann kokt i en kjele. Jeg har så lite kjøkken at jeg innbiller meg at jeg ikke har plass til verken kaffemaskin eller vannkoker.

– Hva har du på nattbordet? 

Hard Times av Charles Dickens.

– Når om morgenen starter hodet å tenke jobb, og hvilke medier må du innom?

Rett før alarmen ringer. Det går gjerne i detaljer – som en formulering, en overskrift eller noe praktisk i forbindelse med et intervju. Klokken syv setter jeg på BBCs nyhetssending på radioen. Slik holder jeg meg både oppdatert på gårsdagens diskusjoner i det britiske parlamentet og låner litt av roen og viddet til programlederne. I øyeblikket jeg sitter foran en skjerm blir det Klassekampen, VG, NRK, Aftenposten, The Guardian og New York Times.

– Hvilken overskrift skulle du ønske du så på trykk i dag? 

Det er utrolig urovekkende hvordan land i Øst-Europa innskrenker rettighetene til kvinner og skeive, så det måtte blitt noe sånt som «Polen skroter omstridt abortlov».

– Hva er ditt beste tips for å finne gode saker?

– Lese mye, se mye, observere mye, tenke mye – og plagiere The New Yorker. Obs, nei da, det mente jeg ikke. Uff… Stryk det siste der, er du grei. Tilbake til poenget: ikke bare se og les det aller nyeste, men også det gamle og utdaterte. For eksempel gamle New Yorker-saker. Oi, nå gjorde jeg det igjen. Uansett, jeg tror på det å frigjøre seg fra sin egen samtid for å kunne forstå den bedre.

– Hva er den tynneste saken du noen gang har laget, og hvorfor ble den likevel publisert?

Som sommervikar i lokalavis i Stavanger skrev jeg om en jente i treårsalderen som hadde mistet kosedyret sitt på ferie. Den fikk en hel side. For å fylle opp tegnkvoten (og gi saken mer «tyngde») hev jeg på et langt avsnitt om hvordan forholdet mellom barn og kosedyr skildres i litteraturen.

– Hvorfor den ble publisert?

– Aner ikke. Men den fikk en haug med positiv respons fra lesere.

– Om du kunne velge hvem som helst, hvem har du mest lyst til å intervjue ansikt til ansikt, og hvorfor?

Bela Bajaria, sjef for Netflixs globale tv-programmering. Å skrive om filmene og seriene som lages er én ting, like viktig er det å skrive om hvorfor det er akkurat disse som blir laget. Bajaria er i dag en av de mest innflytelsesrike menneskene i verden når det kommer til hva millioner av mennesker skal bruke tiden sin på.

– Hva er din viktigste egenskap som journalist, og hvordan bruker du den?

Jeg ønsker alltid å være på lag med leseren, alternativt at leseren alltid skal oppleve at jeg jobber for hens interesser. For det å gjengi intervjuer, personer og situasjoner så ærlig og presist som mulig er ingen selvfølge. Spesielt store kjendisportrett kan lide av at teksten og journalisten i for stor grad har alliert seg med kommunikasjonsapparatet rundt personen.

– Hva er det gøyeste eller rareste du har opplevd i jobben? 

Mitt aller første forsøk på journalistrollen: Jeg var nitten, studerte litteratur i London og hadde fryktelig lyst til å møte dramatikeren Bernard Kops. Jeg tenkte at et intervju ville være det perfekte påskuddet. Kops hadde vokst opp i Londons jødiske østkant på 1930-tallet sammen med de mer kjente dramatikerne Arnold Wesker og Harold Pinter.

– På 1960-tallet delte han et hus med skuespiller Peter O’Toole i Bristol. Sånt syntes jeg var ekstremt kult. Jeg var hjemme hos ham i flere timer, snakket om litteratur, politikk og historie. Etterpå dro jeg til en park og skrev ut notatene. Senere fikk jeg intervjuet på trykk i studentavisen.

– Hvilket journalistisk arbeid inspirerte deg sist, og hvorfor? 

– Leste nylig The Guardian-journalist Amelia Gentlemans bok om Windrush-skandalen, The Windrush Betrayal: Exposing the hostile environment. En veldig god skildring av arbeidet hennes med å grave frem nettet av tvilsomme politiske reguleringer som skjulte seg bak en rekke tragiske enkeltskjebner. Mest av alt var det inspirerende å lese om hvordan hun og avisen fortsatte å insistere på at dette var en sak, det at mennesker mistet hjem og jobb og ble truet med utkastelse, til et punkt der det var ingen tvil om at det var snakk om en stor, nasjonal skandale.

– Hva er den største utfordringen akkurat nå, for mediebransjen generelt og der du jobber? 

– Hvordan skape gode, offentlige samtaler om temaer og problemstillinger som lever sitt eget liv på sosiale medier.

– Hva kan journalister og mediehus gjøre for å bedre tilliten til de redaksjonelle mediene? 

Ha et mer bevisst forhold til at hva man ønsker å oppnå med dekningen av betente saker man vet oppleves som splittende. Særlig i typiske «kulturkrig»-saker er det mange harde, store ord ute og går, uten at det blir gjort noen forsøk på å definere eller forklare hva de ulike partene legger i begrepene.

– Det er lett å kopiere sosiale medier-dynamikk og blåse opp motsetninger, langt mer krevende å ta et skritt tilbake og prøve å lande på den versjonen som tjener kvaliteten på debattklimaet like mye som lesertallene.

– Hvilket bilde eller video fikk deg sist til å stoppe opp?

– Heller fraværet av bilder. Kollega Christian Belgaux har i siste utgave av Morgenbladet (intervjuet ble gjort før 22. juli, red.anm.) tatt for seg 22. juli-bildene som aldri har vært vist offentlig i Norge. Saken illustreres av en rekke tomme bilderammer. I midten ligger det en beskrivelse av bildet vi ikke ser, med ordene til fotografen som tok det.

– Når logger du av for kvelden?

Hvis jeg logger av for sent, får jeg ikke sove. Det er som om hjernens «av»-knapp slutter å fungere. Noen ganger trapper jeg ned med BBC-programmet «Today in Parliament». Da sovner jeg ganske kjapt.

Powered by Labrador CMS