D2-journalist Ola Jordheim Halvorsen og fotograf Sigurd Fandango har laget flere reportasjer fra villmarken sammen.

Dagens Næringsliv

Slik lagde D2 en tolvsides reportasje om en orrhane

D2-journalisten Ola Jordheim Halvorsen syns det er nedverdigende å intervjue, og bruker heller seg selv i reportasjene sine.

Publisert Sist oppdatert

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan derfor inneholde utdatert informasjon.

På Fortellingens kraft-konferansen i Bergen holdt D2-journalisten Ola Jordheim Halvorsen og -fotografen Sigurd Fandango et foredrag om hvordan se det større i tilsynelatende små historier.

De siste årene har duoen laget fire 12-siders reportasjer i Dagens Næringslivs helgebilag om henholdsvis en orrhane, ei kråke, ei gjedde og en hare.

– Jeg skriver om små ting under en høyere himmel. Det er mer i sakene enn det ordene sier, uttalte Halvorsen fra scenen.

Historien om orrhanen

Halvorsen er naturentusiast og liker å tilbringe tid i villmarken og på jakt. Historien om orrhanen begynte da han selv kom hjem med en skutt orrhane. Da spurte hans tre år gammel sønn: «Hvorfor har du drept orrhanen, pappa?».

– Jeg visste ikke hva jeg skulle svare på det, for jeg hadde ikke et klart svar. Men jeg så at dette kunne være utgangspunktet i en sak som prøver å besvare det spørsmålet: Hvorfor drar vi egentlig på jakt?

Ola Jordheim Halvorsen tar selfie med orrhanen etter jakt.

Reportasjen handler om å finne argumenter for å fortsatt gå på jakt i 2022, en tid der naturvern er i endring, og eldre tradisjoner i ferd med å dø.

– Det er noe alvorlig med å ta livet av et dyr. Guttungen satte i gang en del spørsmål i meg, og jeg valgte å skrive saken for min egen del også. Å være i skogen og høre orrhanen spille er noe av det fineste jeg vet, så hvorfor i alle dager skyter jeg fuglen, sier Halvorsen til Journalisten.

I artikkelen prøver han rett og slett å forsvare den handlingen, sier han videre.

– Det er en indre konflikt, ytre konflikt og en slags dobbeltmoral som har vært interessant å utforske journalistisk – i flere saker.

Fra revy til feature

D2-artikkelen om orrhanen starter med en dialog mellom Halvorsen selv og sognepresten i Engerdal:

– Tilgi meg, fader, for jeg tror kanskje jeg har syndet?

Sognepresten i Engerdal, Svein Olav Angard Hovde (59), lener seg forsiktig mot kirkebenken.

– Ja vel, sier han.

– Jeg har drept en orrhane.

Ting blir ikke sagt direkte, men det er opp til leseren selv å tolke innholdet i saken, også gjennom humor, forteller Halvorsen.

– Den humoristiske undertonen gjør det lettere å holde sporet. Det er som en revy-sketsj: Den blir ikke morsom dersom den ikke har en klar idé, og poenget skal til slutt avsløre seg selv.

«Hvorfor har du drept orrhanen, pappa?», sier Ola Jordheim Halvorsens tre år gamle sønn.

Halvorsen skulle egentlig bli skuespiller og studerte ved Nordic Institutt for Scene og Studio (NISS).

Da han og medstudentene skulle holde monolog under eksamensavslutningen, holdt de andre seg til store litterære og dramaturgiske verk, mens Halvorsen gikk i karakter som Lars Monsen under tittelen «Ingenting er som å fyre med furu».

Da ble han slaktet.

– Jeg hadde plukket utdrag av når Monsen sitter ved bålet og preker. Instruktørene reiste seg og spurte hva i alle dager dette hadde med teater å gjøre, sier Halvorsen med latter.

Han gav opp skuespillerkarrieren, men fortsatte å skrive tekster til revyer. Skriveferdighetene gav han jobb i Dagens Næringsliv, og etter hvert som fast featurejournalist i D2-magasinet. Han mener featuresjangeren og revysketsjen har en del til felles.

– Revyteksten må være stram, ha dramaturgi og et grep for at det skal funke. Jeg begynte å bruke den malen i journalistikken også.

Tilbake til sognepresten, som i saken blir stilt en haug med humoristiske spørsmål om jakt og orrhanen.

– I en slik reportasje kan avsnitt med fageksperter ødelegge melodien i saken, syns jeg. Men velger du et slikt grep som jeg gjorde, så må den følges hele veien. Hvis ikke blir det rart.

– Grepet formgir saken, også måten kilden siteres på.

Ola Jordheim Halvorsen holder foredrag om jakten på orrhanen under Fortellingens kraft-konferansen i Bergen.

Skildrer egne opplevelser

Noe som karakteriserer Halvorsens saker, er at han har brukt seg selv i tekstene hyppig. På den måten kan han boltre seg inn i villmarken og er ikke avhengig av å møte kilder for å fortelle historier.

– Et av mine svakheter som journalist er å snakke med folk, og det er jo ikke bra. Jeg syns ofte det er en nedverdigende situasjon å intervjue.

Utstoppet hare i Tesla.

Reportasjen «Norsken, svensken og villmarken» handler først og fremst om naturvern, og forskjellen mellom Norge og Sverige på det punktet.

I Sverige står naturvernet sterkere, noe som spesielt kommer til syne i nasjonalparkene. Svenskene har strengere politikk rundt jakt og fiske, og bruker generelt mer ressurser på å beskytte vernet natur.

Halvorsens grep ble å ta seg langs riksgrensen som går gjennom Femundsmarka nasjonalpark.

– Konflikten i saken finnes allerede, uten at vi trenger å snakke med en haug med forskere og andre for å få det frem. Det er nok å vandre og skildre det vi observerer og opplever. Alternativet ville vært å finne folk og snakke om ting som vi har mye bedre kunnskap på.

Han mener selvtillit er det som skal til for å få frem kjernen i slike reportasjer. Og selvtillit får man når man har gjort grundig research og har et tydelig grep, sier han.

– Jeg er uenig at man står i veien for en sak ved å trekke frem seg selv. Noen ganger er det nettopp det som skal til for å komme til kjernen man ønsker å fortelle.

– Vi bør bruke oss selv oftere i featurejournalistikken. Samtidig er det større fallhøyde ved å bruke en personlig fortellerstemme, så det må brukes på en tydelig måte og det bør være en konkret grunn til at man gjør det.

Journalisten poserer

– Vi hadde ikke en konkret plan, men vi hadde leid en hytte i Sverige, så vi startet derfra.

Det sier Halvorsens kollega, fotograf Sigurd Fandango. I villmarken mellom Norge og Sverige var det ikke mange motiver eller mennesker å fotografere, fortalte Fandango fra scenen i Bergen.

Dessuten var alle kildene i byen og ikke i skogen. Som i flere andre reportasjer duoen har laget, ble Halvorsen hovedmotivet i bildene.

– ­Jeg begynte å se på Ola som en programleder og tok masse bilder av ham. Jeg valgte likevel å ikke vise ansiktet hans, så kunne leserne lure på hvem dette var. Men det var altså Ola.

Mens Halvorsen bruker store deler av arbeidstiden på å forske rundt temaene han dekker, er Fandangos oppgave å illustrere reportasjene på best mulig måte, forklarer han.

I saken om haren, en kritisk sak om begrepet å høste av naturens overskudd, ønsket Fandango veldig gjerne fotografere en hare, men det er ikke alltid like lett å finne og fotografere ville dyr med tidspresset han har, sier han. Noen ganger må han derfor finne alternative løsninger.

– Vi kunne ikke bruke en hel uke bak en busk, sier Fandango.

På en D2 forside kan leserne se et bilde av en nydelig hvit hare i fersk snø som illustrasjon til hare-saken.

– Løsningen ble å finne en utstoppet hare og legge den i snøen. Vi lette på FINN, men fant bare en hare med en stor hatt festet på hodet. Heldigvis kjenner Ola til en jegerklubb som hadde denne flotte haren som vi fikk låne, sier Fandango.

Powered by Labrador CMS