Med tilrettelegging og hjelp jobber NRKs Marianne Rustad Carlsen mellom cellegiftkurene

• Tilrettelegging i arbeidslivet, del 3 av 3. Her kan du lese del 1 og del 2.

I en mørk og snøfattig førjulstid der de fleste er kledd i svart og grått, er det lett å få øye på personen som litt før tida kommer ut av NRKs sluser. 

– Så fint! Jeg er tidlig ute, men det er du og, så da kan vi bare gå inn. 

Marianne Rustad Carlsen er ikledd en knallrød kjole, og lyse krøller der hun nå dytter gåstolen foran seg inn og opp i etasjene på Marienlyst i Oslo.

Rustad Carlsen har jobbet i NRK de siste 30 årene, hun kjenner derfor godt gangene som snor seg innover i det over 70 år gamle kringkastingshuset. 

Det er i NRK hun har jobbet som innenriksreporter og helsejournalist, det er der hun satt som vaktsjef for programmer som Redaksjon EN, Standpunkt, Urix og Debatten, før hun til slutt landet i kulturredaksjonen. 

Det var også der hun jobbet da hun fikk beskjed om at hun hadde blitt alvorlig syk. 

– Trippelnegativ brystkreft er jo den verste typen du kan få. Hva blir det av meg nå, liksom?

50 prosent «frisk»

Carlsen har parkert gåstolen ved siden av pulten hun disponerer. Hun tar fram en rosemalt stokk og leder vei videre inn i et semirolig hjørne i det ellers så travle redaksjonslokalet. 

NRK-veteranen forteller om dårlige prognoser. Hun forteller om forbud mot å jobbe, og en sjef som likevel sa: «Klart skal vi få til det» da hun fra sykesengen ymtet frampå at hun veldig gjerne ville jobbe litt likevel.

Etter å ha vært 100 prosent sykemeldt i et halvt år, begynte Carlsen forsiktig på en vei tilbake til journalistjobben i NRK. Først 20 prosent, så gikk det ganske fort opp til 60 prosent, før hun fra 1. april i år gikk tilbake til 50 prosent.

– Jeg byttet cellegift, og den cellegiften jeg får nå får jeg én gang i uken, og da sitter jeg en hel dag på Radiumhospitalet. Så 50 prosent er nok det jeg klarer å få til nå, sier hun og smiler. 

Kan jobbe hjemmefra

Carlsen sover dårlig, så for å klare å få nok søvn i tillegg til å jobbe, har hun en avtale med NRK der hun forskyver arbeidstida til litt lengre utpå dagen. Innimellom, på dagene der hun ikke fungerer helt optimalt, kan hun også jobbe hjemmefra.

Men, forteller hun, det er også dager hvor kroppen ikke vil annet enn å ligge stille. Det skjer ofte to uker etter cellegiften. 

– Da får jeg sånn fatigue, da går ingenting. 

– Det er vel ikke så rart? 

– Nei, men jeg syns det er rart, sier hun og legger til: 

– Jeg skjønner hvorfor det er sånn, men jeg har ikke lyst til å være sånn.

På de 50 prosentene Carlsen jobber, leverer hun saker på lik linje med kollegaene i NRK. Hun reiser ut med fotograf, gjør opptak, logger tidskoder og får saken klar så den kan redigeres dagen etter. 

– Det å ha kontakt med livet fortsatt, er utrolig viktig. Det betyr så mye. Det betyr at du fortsatt føler du er med, for hvis arbeidsplassen ikke klarer å ta vare på deg, kan du fort føle at du er satt på sidelinja. 

Carlsen snakker av erfaring. Da hun fikk en multihandicapet datter for over 30 år siden, jobbet hun i et annet mediehus. Da det viste seg å være vanskelige å få tilpasset arbeidsdagen der etter den nye og omveltende livssituasjonen, sa hun opp jobben og søkte seg til NRK. 

– NRK var fantastiske til å tilrettelegge allerede da, sier hun og smiler og vinker til en kollega som går forbi. 

– Da jobbet jeg i Østlandssendingen og tok tidligvakter. Da kunne man bytte vakter når det passet. Det er det som er bra med turnuslivet, muligheten til å skyve litt på arbeidstid. 

Imponert

Selv om NRK som arbeidsgiver er positiv til at Carlsen jobber redusert, kan hun kjenne seg igjen i at det å be om tilrettelegging kan være vanskelig, noe Aftenposten-kommentator Frank Rossavik tidligere har fortalt til Journalisten.

– Mariannes mantra, og det som er så enormt beundringsfullt, er at hun har snudd på det og sier: «Hvor frisk er jeg» og «hva klarer jeg?».

Carlsens tidligere redaksjonssjef i NRK Kultur, Marianne Ytre-Eide, har kommet innom redaksjonslokalet for å hilse på. 

Det var hun som var nærmeste leder da Carlsen ble syk. Hun som dukket opp på sykehuset med bøker og kort med lykkeønskninger fra de andre ansatte. 

De to Mariannene gir hverandre en god klem før de fortsetter: 

– Du blir jo helt enormt imponert over hvordan hun holder koken. Selv når hun ligger med cellegift, så tenker hun på saker hun vil lage, sier Ytre-Eide. 

– Men, skyter Carlsen inn, uten Marianne, hadde ikke jeg klart meg, da. Hun har tilrettelagt og vært opptatt av at jeg skulle tilbake i jobb, uten å presse meg. 

Vinn, vinn

Ytre-Eide er ikke lenger Carlsens sjef. Det er nå Ingrid Indseth som har tatt over jobben som redaksjonssjef for kultur i NRK. Med det følger også ansvaret for oppfølgingen av arbeidshverdagen til Carlsen. 

Carlsen innrømmer at hun var veldig spent på hvordan det skulle bli å få en ny sjef å forholde seg til, men sier i nærmest samme setning at det har gått helt strålende. 

– Det aller første alle sa til meg da jeg begynte, er at Marianne er den absolutt kjappeste TV-redigerer-reporteren vi har. Det er ikke noe annet enn vinn-vinn for oss at Marianne jobber. I tillegg er det veldig inspirerende, sier Indseth og smiler til Carlsen som nå har funnet fram gåstolen igjen. 

Egentlig er hjelpemiddelet stort sett med overalt, for sykdommen tærer på kroppen, det er blitt vanskeligere å stå og gå for lenge av gangen, forteller Carlsen. 

Å skulle ha med gåstolen på jobb første gang, var en aldri så liten kneik å overkomme, forteller hun. 

– Da du fikk den ringte du meg og sa: «Jeg tror jeg setter den utenfor, for jeg tror folk vil synes det er litt rart», forteller Ytre-Eide. 

– Men da du kom inn døra der, så kom du rak i ryggen, med gåstolen. 

– Og da sa jeg: «Hils på kameraten min», sier Carlsen og ler godt. 

Trenger en del hjelp

Det er ikke bare arbeidsgiveren som tilrettelegger for at arbeidshverdagen skal fungere for Carlsen. Kollegaene strekker seg også langt for å hjelpe. 

–For jeg trenger jo en del hjelp, sier hun og tar en pause. 

– Fotografene, de reagerer ikke en gang på at jeg skal ha med gåstolen ut på jobb. De er tøffe og de tilrettelegger for meg de også. De kjører meg hvis det er langt å gå. De lemper av utstyret, gåstolen og meg dit vi skal, og så parkerer de bilen sin, sier Carlsen. 

– I fjor hadde jeg så dårlig med stemme fordi jeg hadde så mye væske i lungene. Jeg hadde problemer med å snakke hele setninger av gangen, så da sa redigererne bare: «OK, ta en setning av gangen, så klipper vi den sammen med neste setning».

– Jeg elsker jobben min, og det å kunne få lov å fortsette å elske jobben og kollegaene, gjør at jeg kan holde meg fast i at livet fortsatt er her.

Skal jobbe til pensjonsalder

Å bli uføretrygdet har aldri vært et alternativ for Carlsen. Planen er å jobbe fram til pensjonsalderen.

– Men jeg har jo planer etter det óg, da, men det som er spesielt for meg, er at jeg ikke vet hvor lenge jeg kommer til å leve.

Døden er blitt en del av hverdagen og virkeligheten den også, forteller Carlsen. 

For selv om hun akkurat nå går på en cellegift som virker, har hun målinger hver tredje måned der hun får vite om kreften har utviklet seg eller om den fortsatt er stabil. 

– Jeg liker jo ordet stabilt, for det går ikke bort. Stabilt, det er liksom greit nok det, sier hun og smiler igjen. 

Sparer på gylne øyeblikk

Carlsens humør er smittsomt der hun nå står i lyset fra novembersola. Hun smiler mye, ler mye og hilser på stort sett alle som går forbi. Det er lett å forstå hvorfor hun er viktig å holde fast i. 

– Jeg er veldig opptatt av å spare på gylne øyeblikk.

– Da er du god hvis du klarer det. 

– Jeg prøver. Jeg har ofte grudd meg til cellegift, men nå har jeg tenkt: «Ok, jeg skal faktisk spise en god vaffel når jeg kommer dit», sier hun og ler godt, igjen. 

– Kollegaene, sier hun så. 

– Du aner ikke hvor mye de betyr for meg. De heier på meg, legger hun til og får plutselig et ordentlig heiarop fra en forbipasserende Ugo Fermariello. 

Carlsen har valgt å være åpen om kreften. Hun deler både opp-og nedturer på sin egen facebookside og i flere saker i media. Det har vært en styrke, forteller hun. 

– Det er ikke noe som passer for alle, men for meg har det betydd masse å få heiarop fra kollegaer, sier hun. 

Hun fortsetter:  

– Altså det å være åpen om alt gjør at man kan omgås på en helt annen måte, jeg får så mye igjen av kollegaer og venner. Folk har så mye omsorg i seg om man bare tillater dem å få lov til å være omsorgsfulle. 

 – Men de kan jo ikke være det hvis de ikke vet. 

LES OGSÅ:

– Om jeg skal jobbe, er jeg avhengig av å ha en sjef som sier: «Dette fikser vi»

Frank Rossavik om å være tunghørt: – Jeg går ikke foran med et godt eksempel